Kapittel 4 - Vålerenga del 2

Per Thomas og jeg lekte mye sammen. Jeg likte godt å være hjemme hos ham. Vi fant på så mye rart der. Per Thomas hadde et stort soverom i 2 etasje. Der var det bilbaner, togbaner og annen elektronikk som jeg ikke skjønte så mye av. På veggene hang det tegninger og skisser han hadde laget. En gang fant vi en gammel tv som vi skrudde fra hverandre. Omhyggelig tok vi ut del for del og fant ut, i vår fantasi, at hver og en av de hadde vanvittige krefter. Det var en stund hele bydelen stod i fare for å bli utslettet. Jeg husker godt hvor nervøs jeg var da jeg løftet på de forskjellige komponentene fra denne gamle tven.

Klassen jeg gikk i inneholdt mange ulike personligheter. Det var jenteklikken som jåla seg for gutta og som tydeligvis kom fra velstående hjem, eller det var det jeg trodde. Det var bølle-gjengen som gjorde hverdagen sur for de fleste og resten som var som barn flest burde være. Lederen i bølle-gjengen var den høyeste gutten i klassen. Han var enebarn og bodde med sin mor like nedenfor der hvor jeg bodde på Vålerenga. Av en aller annen grunn så skulle han plukke på meg omtrent hver bidige dag. Jeg forstod aldri hva jeg hadde gjort ham galt for å fortjene dette. Ofte ble jeg overfalt på vei hjem fra skolen hvor de tok sekken min og ertet meg for alt mulig. En gang havnet sekken min på togskinnene. Mamma og pappa engasjerte seg i dette på skolen. Med lærer og rektor. Da hjalp det en stund men det tiltok igjen senere. Det pågikk i det skjulte og det er ikke lett for en 7-åring å ordlegge seg til voksne om et slikt alvorlig problem. Fryktelig ubehagelig å grue seg for å gå på skolen.
I ettertid har jeg nok funnet svaret på denne mobbingen og slått meg til ro med det. Jeg husker frøken dullet litt med meg. Jeg har aldri vært noen bråkete eller bøllete elev. Stort sett så gjorde jeg det jeg fikk beskjed om. Dette gjorde meg nok til en slags "favoritt" i klassen. Dette tror jeg nok kan ha trigget en misunnelse blandt noen. Der i blandt denne gutten. Hvordan dette ender skal jeg fortelle dere senere.

Parken rundt skolen var som nevnt veldig stor. Her også var det mange kastanjetrær og store skråninger. Hm, omtrent som de andre parkene jeg har beskrevet så langt. Hele parken var det moro å leke i. Kirken og området rundt med tilhørende bygninger var spesielt spennende. Det gikk rykter om at det spøkte der. Når mørkret kom var det bare de tøffeste som våget seg opp på kirketrappa. Og det var ikke meg. Selv om jeg og Per Thomas ble gode venner og var mye sammen, lekte jeg med andre i klassen også. Flere av de bodde i nærområdet, ikke langt fra meg. Det var da jeg fant ut at vi hadde det veldig likt hjemme selv om det kunne virke som alt annet. Det var ikke så stor forskjell mellom oss i klassen og jeg begynte å resonnere litt over dette. De også bodde i leiegårder, hadde søsken og travle foreldre som forsøkte så godt de kunne å sy sammen hverdagen med rene klær og mat på bordet. Mat og klær var dyrere denne tiden enn i dag hvis vi sammenlikner lønn og kostnader. Mat som lever, hvalkjøtt og lungemos var vanlig og billig mat. I dag er dette å betrakte som delvis utryddet eller delikatesser. Skildringene mine kan høres stakkarslige ut men vi hadde ikke noe å klage på.

Nytt flyttelass skulle snart fraktes på nytt rundt i Oslo. Vi skulle bare på ferie først. Pappa og mamma hadde ordnet med togbilletter til Bergen. Dette var en togtur på over 8 timer. Jeg hadde aldri reist med tog så langt noen gang. Jeanette fylte 1 år denne sommeren. Kent var 6 år. Året var nå 1980. I Bergen bodde tre av søstrene til pappa. To av de hadde giftet seg men hver sin mann derfra. Det var tante Eva og onkel Odd vi skulle bo hos. De fikk fire barn sammen. De heter Frank, Nina, Birgitte og Elisabeth. Familien Herfindal bor på Sotra. Dette er en øy like utenfor Bergen.
Det ble pakket i kofferter og vi ble kledd opp pent. Dette gledet vi oss til. Til  den gamle Vestbanen i sentrum tok vi taxi. Nusse skulle passes på av mormor og morfar. Pappa hadde egentlig ordnet billetter til egen kupe`, men her hadde det foregått noen missforståelser. Vi havnet i en delt røykevogn. Det var helt vanlig denne tiden at folk røkte der det passet seg. Til og med på bussene satt folk og røkte. Vel, vi steg inn i vognen vår og like etter blåste konduktøren toget avsted. Med nesa plantet inn i vinduet satt jeg og så ut på togets ferd mot Vestlandet. Det var utrolig å se hvordan landskapet forandret seg. Vi stoppet ved hver eneste stasjon. Folk på og folk av. Konduktørens fløyte kunne høres stadig vekk og toget slynget seg videre. Oppover og oppover mot Hardangervidda bar det. Der var det snø. Så spiste spiste vi litt mat. Det kom en dame med en trillevogn og hun hadde med brødskiver, plastikk-bamser med saft på, kaffe og vafler. På hylla under lå det sjokolade. Hun hadde nesten lik pengeveske som bussjåføren hadde. En diger sak i skinn med sylinderformede rør på siden. I disse sylindrene var det plass til 5-øringer, 10-øringer, 25-øringer, 50-øringer, kronestykker og femmere. Ved å trykke på en liten spak som satt på siden av hver sylinder, kunne man få ut en mynt av ønsket valør. Femmern var min favoritt. Den var stor og tung og den fikk man mye for.

Toget slakket av farten rett som det var og over høyttalerne kunne man høre en stemme som fortalte om en severdighet som lå på en av togets sider. Folk måpte og beveget seg frem og tilbake i toget. Det var virkelig mye flott å se på. For en voksen. Jeg husker bilferien til Troms. En kan bli litt lei av all flott natur. Særlig som liten gutt. Jeg ble ikke like imponert av fjord og fjell som de andre på toget. Så sovnet jeg nok litt.
Jeg våknet av bremsene på toget og hørte mange stemmer. Vi var fremme. Jeg og Kent hoppet ned på perrongen på stasjonen i Bergen. Mamma og pappa kom med Jeanette like etter og koffertene. Bergen stasjon er en gammel stasjon i stein. Den ble åpnet i 1913, noen få etter åpningen av Bergensbanen som knyttet de to største byene i Norge sammen.

Noen få minutter gikk og brått stod onkel Odd der. Han hadde med en stor bil slik at vi alle fikk plass. Turen ut på Sotra tok over en time. Først skulle vi igjennom Bergen og så over en høy bro. Deretter kjørte vi en lang og svingete vei. Langt ute på øya var vi kommet da onkel Odd svingte opp til et stort hus. Området rundt så ut som et seterlandskap. Ingen trær, bare gress og buskas. Nesten som å være på fjellet. Også var det mange sauer der. Vi kom inn og hilste på slekta vår. Det var veldig gøy. De hadde så mye å vise oss. Ferien vår i Bergen skulle vare i en uke. På den uka hadde vi bare sol og det kom ikke en eneste dråpe regn.  Det var jo rart. Bergen var jo kjent for masse regn. Vi fikk besøkt akvariet, vi tok Fløybanen og vi fikk vært på brygga. Onkel Odd tok oss med på båttur hvor vi fisket og vi kjørte til hytta de hadde oppe i en dal som het, jepp, Herfindal. Denne ferien var fin. Vi slappet av og vi fikk oppleve mye.

Så var vi tilbake i Oslo. Nå var det flyttedags. Det tok ikke langt tid før vi var på plass i flunkende ny leilighet i Ekebergåsen. Den var på to etasjer og lå sammen med 4 andre i en slags blokk. I første var det et kjøkken, do, kott og et stort soverom. Oppe var det stor en stue, et soverom til hvert av barna, et bad og en stor terrasse med utsikt over hele Oslo. Leiligheten var veldig moderne. Jeg kunne se over til Vålerenga skole. Nå var det ikke så nærme lengre. Jeg kom til å bruke 20 minutter hver vei til skolen nå. En gutt i klassen bodde også i området her så det hendte at vi gikk sammen. Han het Snorre og hadde egen datamaskin fra IBM.

Resten av sommeren utforsket vi området rundt der vi nå bodde. Bak blokka fortsatte åsen oppover med tett skog og sti som førte opp til et sted som skulle bli veldig skummelt etterhvert. Jeg fikk noen nye venner og det gikk ikke lenge før jeg hadde det fint her også. Per Thomas ble jo boende der han bodde. Han besøkte jeg etter skolen før jeg gikk hjem. Det ble mange sene gåturer hjem. Pappa jobbet fortsatt på Kværner. Der gikk det så det suste. En arbeidskompis pappa fikk bodde like bortenfor oss. Han var en gammel trommelsager fra Kampen. Han var veldig glad i øl og hadde 3 barn sammen med kona si. Sønnen deres lekte vi med. Han var litt eldre enn oss og veldig modig. De hadde en jålete tenåringsdatter og en yngre datter som gjorde som hun ville. Hun tok seg fri fra skolen hver onsdag for å sitte i gyngestolen sin å strikke. Det fikk ikke jeg lov til. Øldrikkingen irriterte nok kona seg over hun hadde bestemt seg for å markere dette. En dag satt pappa i matsalen på Kværner sammen med vedkommende for å spise. Da han åpnet matpakka si, lå det åtte skiver der med smør og ølkorker på. Pappa fortalte senere at det hadde blitt et helsikes liv rundt bordet. Folk holdt på å le seg ihjel.

Hvis vi gikk videre opp Vallhallveien kom vi opp på Ekebergsletta. Her kom man til et stort område hvor man kunne klappe hester og bade i et stort basseng. Det var mange stier her som man kunne gå lange turer på. Ekebergsletta er nok mest berømt for Norway Cup. En gang i året kommer det tusenvis av barn hit for å spille fotball mot hverandre. Det er mange nasjoner som deltar og dette er en av de største turneringene i verden. Selv i dag. Jeg og Kent var mye på Ekeberg sammen med mamma. Vi syntes det var veldig fint her oppe. Vi badet i bassenget og solet oss og i kiosken var det is.

Vi ble godt kjent med naboen som bodde vegg i vegg. De hadde ingen barn. Av en eller annen grunn ble jeg og Kent med disse for å plukke jordbær langt ute i Asker. Vi klarte å plukke 9 kilo til mamma. Vi åt vel 4 kilo hver. Kent fikk vondt i magen. Bærene lagde mamma syltetøy av som vi spiste av hver dag.

Videre utover høsten lekte vi mer og begynte på det litt skumle området bak blokkene. Der oppe i skogen fantes det et sted vi kalte for "vajern". Vajern var i virkeligheten en gammel furu som vokste på toppen av en fjellknaus. Fra roten på furua var det ca 3 meter ned til skogbunnen. Noen hadde festet en kraftig wire, derav navnet "vajern", oppe i treets tykkeste gren. I enden var det festet en metall-øye som vi kunne stikke en kjepp inn i. Vi tok så tak i kjeppen med en hånd på hver side og gikk så langt ut til siden for furua som vi kunne. Så var det bare å kaste seg ut for å sveve som Lynvingen gjennom lufta og lande på den andre siden av treet. Dette var et adrenalinkick som fikk små guttekropper til å riste.

Området vi var i nå var like utenfor stien som førte dypere opp i skogen. Vi hadde hørt at det skulle bo ei heks langt der oppe. Barnesinn har god fantasi, så dette gled rett inn i "sannhets-delen" min. Hvis vi var en liten gjeng så hendte det at vi gikk oppover så langt vi turte på denne stien før vi løp som gale tilbake. Litt lengre bort fant vi et gammelt skur som vi gjorde om til en hytte. Gamle madrasser ble til sofaer og vi klarte til og med å bygge en liten terrasse der. Vi var mye der oppe, selv når det ble vinter. En vinterkveld, når det var blitt riktig så mørkt, gikk jeg og en kompis opp dit. I måneskinnet fant vi veien og var på vei inn da vi hørte et smell der innenfra. Vi hylte som gale og løp hjem alt vi orket. Vi var helt sikre på at heksa var der.

Det kom mye snø denne vinteren. Jeg labbet frem og tilbake til skolen. Noen ganger tok jeg veien og forbi jernbanen, andre ganger forbi Kværner der pappa jobbet. Veien var lang syntes jeg. Mobbingen på skolen hadde roet seg litt. Jeg hadde fått litt kontakt med en av gutta i denne bølle-gjengen. Han var ikke så farlig som han så ut til. Faktisk så ble han en venn av meg. Jeg skulle også få en annen venn. Det var ei jente i klassen som viste meg litt interesse. Hun bodde like bak skolen sammen med sin mor. En dag spurte hun om jeg ville bli med henne hjem. Det gjorde jeg. Hjemme hos henne fikk jeg saft og boller og fikk lov til å se på rommet hennes. Så måtte jeg hjem. I det jeg skulle gå kysset hun meg brått. Rett på munnen med rennende snørr-neser og alt. Jeg ble helt satt ut og begynte å løpe hjem. Det ble ikke bedre når hun en dag reiste seg opp i klassen og sa høyt at hun var glad i meg. Huff, dett var veldig flaut. Frøken bare smilte.

Stien bak blokka, som gikk opp til heksa, ble til en helt rå akebakke. Her raste vi nedover med plastposer på baken og hadde det helt topp. Vi presset grensen oppover i stien lengre og lengre. Morfar sa en gang at inne i skogen kan det være grevling. Pass deg for disse. De biter deg i benet og slipper ikke taket før det knaser. Vi fylte støvlene med pinner og akte videre. Så en dag skimtet vi huset til heksa. Vi hadde kommet langt opp i stien, uten å legge merke til det. Vi ble veldig overrasket når vi oppdaget dette. Det lille huset lå for seg selv i en liten dal. Selv om vi var i Oslo kunne dette vært langt ute i ødemarka. Når vi først hadde sett huset måtte vi jo sjekke ut litt til. Vi klarte til slutt å nå terrassen en dag. Dette pågikk noen dager. Så en dag gikk det noen store gutter og jenter opp dit. Vi ble igjen nede ved blokka. Det gikk en liten stund så hørte vi et kraftig smell. Nesten som et skudd. Hylende kom de løpende ned fra skogen. Noen hadde skutt en av jentene! Med hagle! Politi og ambulanse kom etterhvert. Det viste seg det at "heksa" var en gammel og litt forstyrret dame med en ladd hagle som eneste forsvar der opp i skogen. Hun hadde nok blitt redd og fyrt av et skudd. Skuddet sendte ut et regn av hagl som traff en av jentene i beinet. Det gikk til slutt bra med begge to. Vi fant en annen akebakke.

Julen kom og sammen med jul kom det gaver. Jeg og Kent fikk helikoptre som man kunne kjøre svevende rundt og rundt. Jeg hadde aldri sett noe slikt før. Det var onkel Roger som kom med dette. Av mamma og pappa fikk vi kassettspiller med øreplugg og en kassett av Geir Børresen med smurfene. Denne hørte vi på en del ganger kan dere tro. Denne nyttårsaften kan jeg huske at vi spiste kalkun og at vi hadde noe så enormt med raketter. Så mye hadde vi at vi sendte opp raketter neste hele romjula også. Rakettene kom også fra Roger. Roger var helt konge.

Vinteren gikk videre og skolen likeså. Jeg og Per Thomas holdt på med vårt. Inne i mellom dukket bøllene opp og fant på noe, men jeg begynte å bli vant til dette. Boots ble brått populært. Alle skulle ha dette. Bootsene var griseglatte og i bakken bak skolen kunne man skli, stående, hele veien ned. Man fikk jublende tilrop for å klare dette. Jeg hadde ikke boots, men jeg fikk et par av mormor som liknet litt. Med litt svart skokrem ble de mørke og med litt pussing under ble de glatte. Så hadde også jeg boots. Skal si jeg fikk fart i bakken. Jeg stod ned som ingenting og løp opp igjen for på ny skli ned. På en av turene ned fant jeg ut at jeg skulle prøve å løpe opp renna som vi sklei ned i. Det skulle jeg ikke ha gjort. Halvveis opp kom det en 7-klassing nedover og traff meg rett i bena mine. Jeg tok en stor salto før jeg dundret ansiktet rett i isen og gled ned til bunnen. Der virret jeg rundt. Klarte ikke å se noe. Blodet fosset fra nesa og jeg ropte på mamma. Noen av de store elevene tok meg med til sykesøster på skolen. Der fikk jeg undersøkt meg litt før de vasket meg og fikk kjørt meg hjem. To blåveiser, svært skrubbsår under haka og en veldig sår nese ble resultatet. Jeg ble hjemme noen dager fra skolen. Dutten fikk ekstra stell fra mamman sin.

Jeg skulle få mine første ski denne vinteren. Mamma kjøpte de nede i byen. Det var tre-ski og de het "troll". Disse skiene gikk jeg på mye. Skolen skulle arrangere skidag på Holmenkollen snart. Der skulle det være konkurranse. Idealtid. Jeg hadde ingen anelse om hva dette var. Bussturen opp dit var ganske lang. Vi kom opp på den høyden som jeg kunne se fra der jeg bodde. Helt på andre siden av Oslo. Helt utrolig. Vi var mange med ski på bena denne dagen. sola skinte fra blå himmel så det var nok som å være på påskefjellet. Jeg og Per Thomas gikk sammen. Varmet opp godt. Løypa var bare 1 kilometer lang. Dette hindret ikke meg fra å gå feil der inne i skogen. Og jeg ramlet mange ganger. Skiene var veldig bakglatte. Det ble ingen topplassering på med denne dagen, men vi hadde det veldig gøy. Brødskive og saft tok vi i en solfylt skråning.  Vi prøvde oss litt i slalåmbakken ved Tryvann også.

Mamma og Kent hadde hatt bursdagene sine. Det lakket mot vår og 17 mai nærmet seg. For de av dere som ikke har feiret 17 mai i Oslo før, så har dere gått glipp av noe stort. Tidlig om morgenen rusler de fleste nedover til sentrum for å finne seg plass. Dette tar en stund. Spesielt fra Ekeberg. Vel nede i sentrum myldrer det av folk. Det er et folkehav der som er helt utrolig. Vi fant oss plasser langs Karl Johann. Der stod vi og ventet spent på toget som skulle komme. Så i det fjerne kunne en høre trommene som virvlende kom nærmere. Korps fra alle skole i hele Oslo kom på rekke og rad. Hvorfor gikk ikke jeg der? Den flate duste-tromma tok motet fra meg.
Trommer og messing kom i tur og orden. Den litt skremmende følelsen kom igjen. Det var den høye lyden. Så kom gardistene. Da kan dere snakke om høy lyd, da. De hadde rekke på rekke med trommelslagere. Det dirret i lufta når de gikk forbi og jeg kjente at jeg nesten måtte gråte.
Kong Olav stod på sin balkong sammen med kronprins Harald og kronprinsesse Sonja og vinket til oss. Etter is, pølser og brus ble vi båret hjem av mamma og pappa. Jeanette satt i vogna si.

Det ble bestemt at Nusse skulle avlives. Jeg og Kent var kjempesinte og veldig lei oss. Pappa fikk tak i en kar med hagle og han tok med seg Nusse i buret sitt og gikk opp i skogen. Vet ikke om det var i nærheten av "vajern" eller heksa. Der satte han løpet inn i buret og trakk av. Jeg var veldig lei meg. En tidlig morgen våknet jeg av at det skrapte på ytterdøra. Forsiktig listet jeg meg ned trappa for å åpne. Det kunne vel ikke være Nusse? Tenk om det var gjenferdet av Nusse? Døra gled opp og inn kom Nusse med et høyt mjau. Nusse gikk i åttetall rundt bena mine og jeg løp inn på rommet til mamma og pappa med henne og ropte: "se her! Nusse lever!" Pappa hoppet høyt i senga si. Han kunne ikke tro sine egne øyne. Nusse hadde hoppet ut av buret i en vannvittig fart idet klikket fra sluttstykket gikk av i hagla. Et eneste hagl ble hun truffet av og den overlevde hun. Nusse ble hos oss i mange år til.

Jeanette skulle fylle 2 år. Året var 1981. Kent skulle snart begynne på skolen og Trond Viggo holdt på med "kroppen vår" på tv. Der fikk vi greie på det meste om kroppen vår ,også om hvordan jeg kom til verden. Det var ikke med storken.

- Neste kapittel tar for seg mitt siste år i Oslo. Det ble et oppgjørets år og vi skulle flytte på nytt -