Albert Nordengen var sittende ordfører siden 1976. Han skulle sitte i mange, mange år til.
Vi trivdes godt i den lille leiligheten vår i Oslo. Stue-soverommet var stort nok og Nusse fikk plass i bollen på toppen av seksjonen hun også. Kjøkkenet hadde det som et kjøkken skal ha. Der fantes det også plass til bord og stoler. Badet lå i enden av gangen. Der inne var det et dusjkabinett og vask. Toalettet var ute i gangen, oppe i trappa. Den delte vi med de andre beboerne i denne etasjen. Slik var det.
Leiligheten lå i en bygård like ved en stor park. Grynerløkka. Bygårder i Oslo er som regel bygd på slutten av 1800-tallet og litt inn på 1900-tallet. Med fasader i murpuss vendt utover i de lange gatene, danner de kvartaler. En bygård kan fra oven se ut som et kvadrat. I midten finner man gjerne en gård, derav navnet "bygård". Inngangen til en bygård går igjennom en stor port. Noen av portene har en dør i porten. Det hadde vi. Gården kan være alt fra en kjedelig asfaltert plass til en flott grønn hage som tas godt vare på av bygårdens beboere. Vi hadde en liten hage med plass til et par benker og et sykkelstativ og en syrin.
Like nord for der vi bodde lå parken. I denne parken var det mange store kastanjetrær og en kirke. Jeg og Kent lekte mye sammen i denne parken. Hver dag. Parken hadde også en lekeplass. Lekeplassen hadde mange lekeapparater. Det var husker der, en dumpehuske som krevde litt mer vekt på den ene siden og midt oppi en sandkasse stod det en sklie. Denne sklia var kanskje 2 meter høy og hadde en svak sving til venstre. Den hadde nok vært forbudt i dag. Her akte vi og husket sammen med andre barn som dukket opp fra andre bygårder. Vi ble aldri godt kjent med de, men vi møttes på lekeplassen og lekte sammen.
En dag var jeg alene der. Da fant jeg ut at jeg skulle være ekstra tøff i sklia. Jeg skulle ake på huk ned. Med skoene godt plantet under meg tok jeg tak i bøylene på hver side og satt utfor. Skoen kilte seg fast i kanten på sklia og jeg gjorde et bråstopp hvorpå jeg gikk hodestups ned i sandkassa under. Rett på trynet. Dette gjorde vondt og jeg gråt som barn flest ville gjort. Samtidig følte jeg at det var litt flaut. Jeg løp hjem så fort jeg kunne. Hjem til mamma. Mamma var hjemme denne tiden. Jeg husker ikke helt om hun jobbet litt, men jeg husker at magen hennes begynte å vokse. Jeg og Kent skulle snart bli storbrødre.
Vi flyttet tilbake til Oslo om høsten. Det nærmet seg igjen vinter og det begynte å bli kaldt. De svære bladene fra kastanjetrærne falt ned i digre hauger som man kunne base rundt i. Kastanjenøttene kom også ned nå. De vokser inne i grønne, piggete nøtte-belger. Når belgene treffer bakken sprekker belgen og nøtten kommer seg ut. Kastanjenøtter er store og brun-røde. Nøttene var veldig fine, syntes jeg. Hver dag kom jeg hjem med lommene fulle av de. Jeg hadde de overalt. En dag samlet jeg 6 bæreposer med nøtter, men da satt mine foreldre ned foten. De var jo så fine, jo. Jeg måtte dra de tilbake til parken.
En morgen våknet vi litt tidlig. Pappa gjorde seg klar for jobb. Han skulle bare være omtenksom og fyre opp litt. Det var kjølig inne. De aller fleste bygårdene hadde ved og oljefyring. Vi hadde en kamin som gikk på parafin. Denne får sitt brensel fra en dagtank som ofte henger på veggen i et kott eller i en gang. Kaminen har en veke som skal antennes ved hjelp av en gnistmekanisme. En knapp man trykker på. Vel, denne morgenen skulle det ikke bli lett å få fyr. Fra 2-etasje i køyesenga lå jeg å så på pappa som gjorde så godt han kunne. Gnistknappen hadde sluttet å virke og pappa dro frem fyrstikkene. Det er nå en gang slik at parafin i seg selv brenner godt når den først tar fyr, men hvis veken blir for våt tar den ikke så lett fyr. Veken blir for fet og forholdet mellom luft og brensel stemmer ikke lengre. Parafin avgir gass. Parafingass er eksplosivt. Etter noen minutter hadde det dannet seg nok gass i pipa vår til å lage en skikkelig smell i stua vår. Og det var det som skjedde i det pappa rev av fyrstikk nr 78. Trykket fikk hele leiligheten til å riste. Nusse skvatt ut av bollen sin og det oppstod en sotsky som gjorde alt sort i absolutt hele leiligheten. Det hvite i to digre øyne kunne skimtes fra oven. Deretter bar det rett i dusjen. Hele lurven. Det tok mamma mange dager å få gjort rent. Det eneste stedet vi ikke fant sot var under eggeskallet til frokost.
Pappa klistret plakater utover vinteren. Jeg og Kent lekte i parken. I en lang skråning fra kirken mot lekeplassen lagde vi en akebakke. Pappa ble nok lei av plakatene og trengte noe som var mer innbringende. Han var heldig og fikk jobb på Kværner i Lodalen. Der skulle han være med å lage deler til oljeplattformer i Nordsjøen. Dette lå et stykke fra der vi bodde. Det lakket mot vår og det ble flytting igjen. Med det måtte jo komme. Vi kunne jo ikke bo så trangt i evig tid. Vi skulle jo bli fler også. Pappeskene ble funnet frem igjen og på en liten dag var vi på plass i en ny leilighet i en ny bygård. Denne gangen på Østkanten i Oslo. Gata het Schweigaardsgata og var utrolig lang, syntes jeg. Gata startet ved Grønnlandstorget og snodde seg helt opp til Strømsveien. Bygården lå i den midtre delen. Gata var sterkt preget av mye trafikk denne tiden. Det var en gjennomfartsåre for all trafikk nordover mot Sinsen. Denne bygården hadde også en gård, men den var ikke så fin som den vi kom i fra. Men kjempestor. Det var på en måte to gårder som var slått sammen til en. Midt i gården var det liten lekeplass med en huske og et klatrestativ med sklie på. Det var nå fikk vi vårt første møte med utlendinger. Det bodde en del pakistanske familier her som kom til Norge på denne tiden. De etablerte seg og fikk seg jobb. Norge trengte arbeidskraft. Noen var også flyktninger. Deres barn lekte ute i gården og det var kjempeskummelt å møte de den første tiden. Jeg og Kent kunne ikke husket å ha sett utlendinger før. De var mørkere enn oss og de luktet den maten de var vant med å spise fra sitt opprinnelige hjemland. De snakket også et annet språk seg i mellom og flytende norsk til andre. De snakket dessuten mye høyere enn oss også. Det tok tid men de ble våre venner etterhvert.
Gata sett fra Harald Hårdrådes plass og mot sentrum
Vi bodde en stund i leiegården til venstre.
En av de ble jeg faktisk god venn med. Han hadde veldig strenge foreldre og en søt lillesøster. Han hadde en sykkel. Denne tråkket han rundt på inne i gården. Rundt og rundt. Noen ganger i et imponerende 8-tall. Jeg prøvde meg noen ganger på denne sykkelen men fikk det ikke helt til. Men vi ga ikke opp. En gang klatret jeg opp på en av søppelkassene og steg opp på sykkelsetet mens jeg holdt meg fast i lokket. Der satt jeg og vinglet litt før jeg brått tråkket til og sykkelen beveget seg fort fremover. "Tråkk på, tråkk på!!", ropte de, og det gjorde jeg. Jeg svingte rundt og tråkket videre. Rundt og rundt. Der inne i bygården i alder av nesten sju år, lærte jeg meg å sykle.
Leiligheten var stor. Den hadde to store soverom og en like stor stue. Bad, uten do, var på plass og et kjøkken. Noe annet som særpreger leiligheter i bygårder er høyden oppunder taket. Det er gjerne 3 meter opp dit og en utfordring å vaske tak eller å bytte lyspærer. Gardinene ble dessuten ganske lange. Doen lå oppe i trappegangen her også. Når man satt der føltes det som om man satt i et lite tårn på et slott. Et bittelite vindu i den tykke murveggen slapp inn nok lys til at Donald kunne leses hvis lyspæra hadde gått. Loftet her var fryktelig stort og skummelt. Beboerne brukte det som et tørkeloft. Jeg var ofte med opp hit og hjalp mamma med å henge opp tøy eller ta ned tørt tøy. Med et godt øye etter etter nissen.
Nusse var delvis utekatt. Hun jaktet på loftet etter både mus og fugl. Nusse hadde vært litt rar den siste tiden. Brått en natt fikk hun kattunger. 3 stk. En av de var rød i pelsen og han fikk navnet Festus. Vi beholdt de en stund men vi kunne jo ikke ha fire katter her. Jeg velger å tro at de ble gitt bort. De var så søte.
Jeg skulle snart få finne ut hvor helsestasjonen var hen. Mamma skulle tre på meg en genser. Jeg er, som de fleste vet, rimelig tykk i skallebrasken. Hun prøvde å presse denne altfor trange ullgenseren over kålhuet mitt. Med et hyl og et rart knekk vred hodet mitt seg helt på tvers. Jeg hadde blitt påført et skikkelig kink i nakken. Rett på helsestasjonen bar det. Hylskrikende. Etter en kort stund der ned løsnet denne floken seg selv uten noen form for inngrep. Det var ordentlig ubehagelig. Stakkars mamma. Hun mente det jo ikke.
Trafikken utenfor fikk vinduene her oppe i 3 etasje å riste. Tunge lastebiler rullet opp og ned hele dagen. Det var vanskelig å få krysset veien her når jeg og Kent skulle over til løkka hvor alle lekte. Vi stod der og holdt hverandre i hendene mens jeg rakte ut armen for å gi signal til bilene om å stoppe. Noen ganger kunne vi stå der i et kvarter før noen stoppet selv om det var ved en fotgjengerovergang. Løkka lå i nærheten av Jarlen kino og like ved murene til fengselet. Løkka ble brukt til fotball på sommeren og til skøyter på vinteren. Det var nå blitt tidlig sommer og det yret av barn her hver dag. Vi lekte mye sammen med de og fant på mye rart. Det som var veldig spennende var å luske rundt langs fengselsmurene for å snike på uteliggerne. Uteliggerne sov inne i buskas i pappesker og annet skrot de hadde fått rasket med seg. Alle sammen var veldig glad i øl og sprit. Det vi gjorde var å stjele tomflaskene deres. Var vi heldige kunne vi få en femmer i løpet av en lang dag. Fem kroner kom man langt med. Spesielt når favoritt-karamellen kostet 5 øre. Noen av uteliggerne ble vi litt kjent med. De bodde der lenge. Noen av de var snille og var glad for at noen pratet litt med de. Noen ganger gav de oss tomflaskene sine. Det var nok for å bli kvitt oss. Mang en gang kom politiet dit og ryddet opp litt. Det gikk nemlig en tursti i samme område ned mot parken foran det nye politihuset som var snart ferdigbygget. Folk likte nok ikke at det lå berusede folk og sov langs denne stien når søndagsturen skulle gås.
Rett oppe i gata lå det en fritidssenter. Der var det åpent hver dag men ikke på søndager. Der kunne man holde på med allslags ting. Tegning, maling, perling, lesing og lek med mange andre barn. Senteret hadde også et stort puterom med massevis av puter som man kunne hoppe rundt i. Det var såpass med puter her at man kunne klatre opp på toppen av veggen og slenge seg uti. De som jobbet her gjorde en formidabel innsats for at ungene i nærheten skulle ha noe å gjøre.
Jeg gikk mot min 7 bursdag og skolestarten nærmet seg. En liten begivenhet til skulle få komme først. Mamma sin lille kul på magen hadde vokst seg stor og en dag måtte mormor komme å passe på meg og Kent mens pappa kjørte mamma til sykehuset. Den 9 juni 1979 kom Jeanette til verden. Hun var verdens søteste lillesøster og vi dullet fælt med henne. Vi hadde nå blitt en storfamilie.
Mamma forsatte å være hjemme. Pappa tjente såpass bra nå at dette gikk bra. Av en eller annen grunn så skulle vi absolutt flytte igjen. I ettertid så var det kanskje ikke så rart at vi flyttet herfra med all den trafikken rett utenfor døra. De velbrukte pappeskene ble dratt ned fra loftet og vi pakket tingene våre igjen. Jeg husker godt nå at jeg var veldig nøye på hvordan jeg la bamsene mine og at ikke legoklossene ble blandet for mye.
Vi flyttet nå dit som denne historien bærer preg av, nemlig til Vålerenga. I en hjørneleilighet i en liten bygård i Enebakkveien bar det. Dette var en bygård uten gård i midten, men med en fin plass utenfor mot gaten. Gården hadde to oppganger. Fra vårt nye bosted var det knapt hundre meter å gå så var jeg i parken som omsluttet Vålerenga Kirke og Vålerenga skole. Jeg slapp ihvertfall å bekymre meg for trafikken når jeg snart skulle begynne i 1 klasse.
Leiligheten var stor nok til oss. Litt mindre soverom til meg og Kent men stort sett god plass til alle. En gammel mann som het Herr Winther bodde i 2 etasje. Han kom ned og gjorde seg kjent med oss ikke lenge etter at vi hadde flyttet inn. Han kunne fortelle at han hadde tjenestegjort under krigen og at han likte å ha det litt rolig rundt seg. Det skulle han få slite med.
Så nærmet det seg et høydepunkt. Noe som skulle forandre og forme mitt videre liv. Skolestart var nært forestående. Jeg hadde fått helt nye klær fra topp til tå og en ny klokke som jeg til og med kunne. Mamma hadde holdt på med alfabetet og klokka i flere år med oss. Og klokka kom på hånda den dagen jeg kunne den. Og den kunne jeg altså nå. Med ny sekk på ryggen og mamma i den ene hånda gikk vi sammen opp i parken mot skolen. Vi møtte mange andre på min alder med sine fedre eller mødre. Strømmen av 7-åringer gikk gjennom parken til baksiden av kirken. Der lå skolen. Og den var kjempediger! Vålerenga skole ble påbegynt i 1893 og det ble bevilget kr 336.000 til dette prosjektet. Skolebygget er på 3 etasjer med loft og full kjeller. Bygget er oppført i mur og bindingsverk av tre med fasade av rød murstein. Vålerenga skole var den største skolen i Oslo helt frem til nåtid. På det meste var det over 1600 elever her. 1-9klasse.
Der ute i skolegården var det satt frem en talerstol med en mikrofon på. 1 klasse i år skulle deles inn i 2 klasser. A og b. På klokkeslaget 10 kom rektor frem. Han var en eldre herremann i grå dress og briller med tykk, sort innfatning. Han så skikkelig streng ut. Med en lang pekefinger pirket han lett på mikrofonen og begynte å rope opp ett og ett navn. En etter en gikk frem, hilste pent på rektor og ble henvist til sin frøken og riktig klasse. "Dan Philip Lund", spraket det over høyttaleranlegget. Da var det min tur til å gå pent frem og håndhilse på rektor. Jeg bukket dypt og så gikk jeg bort og hilste på hun som skulle bli min frøken. Hun het Astrid Brovold og vi skulle nok få det fint sammen, sa hun.
På vei opp til klasserommet i 2 etasje syntes jeg trappene var veldig lange å gå og at det var mye ekko fra murveggene. Nesten som på museet på Tøyen. Frøken åpnet døra til klasserommet og inn gikk vi. Jeg og mamma satte oss litt foran. Frøken presenterte seg litt til og snakket litt om skolen og litt om hva vi skulle gjøre fremover. Så fikk foreldrene beskjed om å gå ut og vi ble alene igjen sammen med frøken i klasserommet. Jeg hadde så mye sommerfugler i magen at jeg trodde jeg skulle dø. Den tjukkeste gutten i klassen, som forøvrig hadde spurt om det var lov til å prompe i timen, begynte å hylgrine når mamman hans gikk. Så han var ikke så tøff. Jeg kjente at jeg vokste litt på dette. Vi var 24 elever. Så og si likt mellom gutter og jenter. Etter en kort stund gikk vi ut hvor alle foreldrene ventet på sine barn og jeg og mamma gikk hjem. Denne dagen ble det ekstra god middag. Jeg var jo blitt skolegutt.
De første skoledagene ble jeg fulgt til skolen. Kort tid etter gikk jeg alene. Jeg ble fort kjent med den korte veien dit. Området rundt skolen var et rolig sted. Det lå noen gamle leiegårder her, men det var gamle trehus som dominerte boligbildet. Hele veien fra Etterstad og ned mot Gamlebyen og Lodalen var det mange gamle hus. Vålerenga var fra gammelt av en stor gård. Prestegården ligger fortsatt i parken. På 1600-tallet ble det innført et mursteinpåbud i hele Christiania (Oslo). Dette ble unntatt i denne bydelen. De som kom for å jobbe i området og på den store gården bygde seg egne hus i den skikken de hadde med seg fra sine hjemtrakter. Derfor er det mange verneverdige hus rundt Vålerenga bydel i dag. Et par av leiegårdene hadde utedasser. I to etasjer! 5 dasser i rekke i hver etasje. Deler av denne gamle bebyggelsen kan minne litt om plankebyen i Fredrikstad eller Verksgata i Moss.
Vi lærte straks å lese litt. Fiffi og Foffo var hjelpende figurer i leseboka. Det var fint å kunne litt bokstaver fra før. Navnet mitt hadde jeg jo kunne skrive fra jeg var 4 år, som kjent. De korte skoledagene gikk fort og i friminuttene fant vi fort på leker og ble kjent med hverandre. Det var nå jeg skulle bli kjent med Per Thomas i klassen. Han var en gutt med glimt i øyet og mange ideer og han var helt fantastisk flink til å tegne. Vi to fant tonen fort og benyttet enhver anledning til å leke sammen. Han bodde i et hus på grensen mot Etterstad. Jeg ble ofte med hjem dit etter skolen og i helgene. Huset han bodde i lå i enden av en stor hage som gikk ned mot noen større trehus hvor det tilsynelatende ikke bodde noen. Her var det spennende å utforske litt, og vi hadde mange spennende oppdrag her. I et hus der nede fant vi skjeneplater. Hundrevis. Det bodde ingen her og vi så aldri noen her så vi begynte å forsyne oss litt av dette lageret. Skjeneplatene var egentlig tykke papptallerkener men dette stoppet ikke oss fra å sende disse rundt stort sett over hele østre bydel.
I 1 klasse skal det skje mye. Det var påmelding til miniputt-fotball og stor interesse rundt skolekorpset. Jeg ble med på begge deler. Det ble da en del trening på skolen og på Jordal. Der nede var det fotballbaner. Korpset øvde på skolen om kvelden, og notekurset ble tatt i skoletimene. Vålerenga skole hadde et stort korps som de var veldig stolte av. Per Thomas var ikke veldig interessert i fotball men det ble han i korpset. Han valgte trompet. Jeg valgte trommer fordi jeg syntes trommeslagerne i garden var helt rå og trommisen i Kiss, Peter Criss, var helt konge. Det samme syntes jeg om trommisen i Pelle Parafins Bøljebænd også. Bare så idiotisk at jeg kastet bort tid på notekurs når det var takt og rytme jeg skulle holde på med. Enda mer skuffet ble jeg når trommene skulle deles ut. Den lå inne i en flat eske. Dette var ikke noe skarptromme. Bare en liten øvningstromme til husbruk.
I fotball var det litt morsommere. Det var et par av gutta som var gode i klassen. I parallell-klassen var det en som var veldig god. Alle vi gutta kom på samme lag. Vi trente så godt vi kunne og vi spilte kamper en gang i blandt. Mamma hadde laget en stor og flott plakat og stod sammen med Kent og heiet på meg når jeg spilte. Det ble jeg kry av. Jeg var ikke noe god men heller ikke den dårligste. Jeg ble satt på venstre bekk i forsvar. Jobben ble utført etter beste evne men noen fotballspiller skulle det aldri bli av meg. Men det var gøy å være en del av laget.
Jeanettes barnedåp ble avholdt i Kampen Kirke. Vi hadde noen gjester. Jeg minnes at onkel Roger var en av fadderne. Jeg husker også at jeg og Kent ble tatt bilder av i helt nye klær med lillesøster på fanget. Høsten ble avløst av vinter og Jul og Nyttår gikk sin gang. Onkel Roger hadde for vane å overraske noe kolossalt på gavefronten på Juleaften. Jeg og Kent fikk alltid leker som var helt i særklasse. Dette holdt stikk i år også.
Jeg skulle også lære meg å stå på skøyter denne vinteren. Håndballbanen i parken ble sprøytelagt og her krydde det av barn på skøyter. Jeg føyk rundt på skøytejern med 3 meier på. Nesten som en sykkel med støttehjul. Disse var helt umulige å gå på. Skulle jeg hamle opp med håkky-yngelet måtte jeg har skikkelige skøyter. Jeg fikk det til slutt. De var litt store men da hadde jeg å vokse i. Nå ble det andre boller på isen. Med kølle og pøkk spilte vi håkky på isen i timesvis hver dag etter skolen. En gang ramlet jeg og kjørte tommelen ned i isen og fikk skadet den ganske bra. Det gikk noen dager så ble tommelen bare vondere. Sent en kveld tok mamma meg med til legevakten. Der ble det fortalt av han i hvit frakk at jeg måtte fjerne deler av neglrota. Det var gått betennelse i den. Han skulle bare sette en bedøvelse først. Denne bedøvelsen nektet jeg å ta. Legen prøvde å forklare at inngrepet kunne gjøre vondt men jeg truet med å gå ut hvis jeg måtte ta sprøyta med bedøvelse. Da ble det klipping i tommelnegl og fjerning av halve neglrota uten bedøvelse. Mamma måtte legge seg ned. Hun holdt på å besvime
En dag jeg gikk hjem fra skolen så jeg det kom litt røyk ut av skiferplatene på taket til Vålerenga Kirke. Jeg ble stående å kikke litt og ikke lenge etter stod mange mennesker der og kikket. Så kom brannbilene og politiet. Et par timer senere stod hele kirken i full fyr og mange mennesker rundt meg gråt. Det var en voldsom varmeutvikling fra brannen. Skolen lå tett innpå kirken og taket på den store skolebygningen begynte å ta skade. Det skulle ikke gå lang tid før skolen også begynte å brenne. Hele loftsetasjen brant ned og alle vinduene mot kirken måtte byttes. Det ble en omfattende reparasjon av skolen som skulle ta lang tid. Kirken kan jeg ikke huske ble påbegynt så lenge jeg bodde i Oslo.
Nesten samtidig med at det var en kjip gutt i klassen som begynte å mobbe meg, så ble det bygd noen helt nye boliger i Ekebergåsen. I Valhallveien lå de. Pappa tjente bra nå og han og mamma tok sjansen og kjøpte en. Jeanette fylte 1 år denne sommeren hvor vi på nytt flyttet og skulle på ferie til Bergen. Der bodde tre av søstrene til pappa. For å komme oss dit skulle vi kjøre tog.
- Denne ferien og år nr 2 på Vålerenga Skole følges opp i neste kapittel -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar