God Jul fra Stanger Gård!

Man sitter og ønsker at en vinterbris skal frosne ned landskapet ute og at litt snø ville komme som pynt på det hele. Trenger slikt for at julestemningen skal sette seg. Her i på Stanger Gård i Våler ser dette ut til å skje nå. Det snør akkurat nå. Fryd og gammen.

Det har vært en hektisk tid på jobb både for kone og mann. Som om ikke det var nok så holder takplatene på låven å si takk for seg. Mer å tenke på, mer å planlegge mer utgifter. Slik er det å drive gård. Man får bare gjøre jobben skikkelig en gang til, så holder taket i 50 år til.

Kos Dere. Ta var på hverandre. Senk skuldrene og nyt.

Ønsker mine lesere en riktig God Jul og et Godt Nytt År!

Kapittel 20 - Peterson Moss AS - del 1

"Er du sikker på at du ikke skal kjøpe en av billettene selv?" Norsklæreren min kikket på meg lenge gjennom Ole Paus-brillene. På grunn av sykdom kunne han ikke benytte de selv og solgte de for kostpris. Selv kostpris var mye penger for meg, så jeg tenkte at det får bli en annen gang. Året er 1994 og Pink Floyd skulle holde en dobbel-konsert på Valle Hovin og jeg som nylig hadde oppdaget dette fantastiske bandet var på vei til å la denne muligheten gli i fra meg. Det gikk noen dager. Noen uker. Det var jo lenge til konserten, og jeg hadde vel glemt den. Jeg skulle jo ikke dit. Så tok Stig kontakt med meg. Han og dama hadde handlet billetter i åpningstiden til normal pris. "Øy, du skal ikke bli med inn til Oslo for å sjekke om du kan få kjøpt deg en billett på gata? Sikkert noen som selger. I verste fall tar du toget hjem."Jeg ante ikke råd. "Hva tror du den koster? Et par tusen? Jeg har jo ikke råd til det?" Joda, gjett hvem som satt på toget sammen med Stig og Monica denne dagen. Det var Herr Lund med en tusenlapp på innerlomma. Og noen tiere til drikke. I ermet på ola-jakka hadde jeg rullet inn to nye filmruller og i midjeveska hadde jeg et fotoapparat godt gjemt bak lommeboka. Jeg hadde fått dyp anger og led av mild panikk da konsert-helgen kom og jeg, min dust, ikke hadde kjøpt en billett til 350 kroner av den omtenksomme norsklæreren min. Hadde jo liksom ikke råd.

Da vi kom ut av toget på Oslo S vrimlet det med folk. Trekløveret måtte holde sammen. Mange hadde skilter på brystet hvor det stod: Pink Floyd tickets 3000 NKR. "Jøye meg", tenkte jeg. "Vi rusler oppover", sa Stig. "Sikkert billigere nærmere Valle og nærmere tiden konserten starter!" Vi tok t-banen opp og gikk i kø mot stadion. Alle skulle på konserten. Noen hadde sogar vært på konserten som ble holdt i går og de fortalte om et øs pøsende regnvær som nesten hadde ødelagt alt. I dag skinte sola! Noen hundre meter før vi kom frem stod det en skjeggete kar lent mot et plankegjerde og smilte. Han var kledd i snekkerantrekk og blafret med noe i den ene hånda. Det var en billett! Skulle jo tro jeg var Charlie i "Charlie og sjokoladefabrikken" som hadde funnet gull-billetten. "Hva skal du ha for den?", spurte jeg. "Tusen spenn, så er den din, gutt. Jeg har ikke tid til å dra selv. Må jobbe." Jeg fisket frem Henrik Ibsen fra innerlomma og fikk i retur en Pink Floyd billett med et hologram på. Dette kan kalles omvendt rabatt.
Men vi var ikke inne på konsertområdet enda. I portene stod hinder nummer to. Vi skulle gjennom billettkontrollen hvor alle ble visitert. Jeg kjente at både filmruller, fotoapparat og kanskje hele kvelden kunne gå i vasken nå, men nei da. Tror du ikke trekløveret slapp inn uten hverken om eller men.
De fire timene som fulgte tilhører en av mine høydepunkter innenfor konsertopplevelser. Høyttalere var rigget opp i surround. Det var laserlys-show ingen hadde sett maken til og lyden var krystallklar. Låtvalget var selvfølgelig fra " The Division Bell", men alle de gromme, gamle slagerne ble selvfølgelig også spilt. Høydepunktet var "Comfortable Numb" og "Whish Yoy Were Here". Ingen headbanging. Bare førti tusen som satt og hørte på og sang allsang så godt de kunne. De spilte gjennom hele "Dark Side Of The Moon". Etter søttiåtte bilder og et heidundrendes smell etter "Run like hell" var det hele over.
Hverken jeg eller Ibsen angret at vi dro.

Ja, dette var en eventyrlig opplevelse. Men vi må ikke glemme en annen stor begivenhet som satte hele Norge på hodet dette året. I 1994 skulle OL arrangeres på Lillehammer. Hele Norge jobbet og sto sammen mot disse to intense ukene i februar. To uker som skulle sette Norge på kartet både når det gjelder prestasjoner og hvordan et slikt arrangement skal gjennomførers. Vi som gikk på skole fikk tilgang til tv i klasserommet. Når vi hadde fri, den ene uka var jo i vinterferien, kom gutta sammen og satt hele dagen og heiet foran tv. Og det ble mye å heie på. Bildene vi fikk kringkastet avslørte et folkehav i et vinterlandskap badene i sol fra skyfri himmel. Det må ha vært hundre tusen vis av flagg? Det spilte ingen rolle hvilken nasjon utøverne kom fra, de ble heiet frem, men man skal ikke legge skjul på at de norske prestasjonene ble nok mest lagt merke til. De var enestående. Bjørn Dæhlie tok 2 gull, litt ned fra forrige leker i Albertville. For min del var det prestasjonen til Johan Olav Koss som brente seg fast i mitt minne. Det ble tatt mange gull på Lillehammer av Norske utøvere, men de 3 gullene Koss tok, skilte seg ut. Han presterte gull og verdensrekord på 1500m, 5000m og 10.000m! Han gikk tiern og tok igjen tyskeren, tror han het Frank Dietrich, med en runde og vinket til publikum da han krysset målstreken. Vikingeskipet var i ekstase og jeg hadde ståpels fra lilletåa og helt opp til øra. "The best game ever!", ble det sagt av presidenten i IOC. Det kan jeg være enig i. Fingern til Jens Weissflog husker vil vel også?
Norge var i medvind. Etter tunge tider fra slutten av 80-tallet hadde Norge klart å snu motgang til medgang. Oljefondet ble stiftet i 1990. Dette var noe vi jyplinger ikke visste om da. 3 mrd NKR ble satt inn der etter mange runder i Stortinget. Det var ikke bred enighet om dette. Dette var penger som skulle sikre Norge mot nok en økonomisk motgang. I tiden etter OL på Lillehammer seilte vi i medvind. Oljeprisen steg litt, det ble funnet mer olje og gass og Norges formue begynte å stige. Overfladisk, sa du? Joda, det kan nok sies. OL med norske flagg og gode oljepriser er ikke alt men det gjør noe med fellesskapet.  Alle vet jo hva de 3 mrd har blitt til i dag. Fondet har passert 6000 mrd (!)

Men noe nytt OL ble det ikke i denne omgang...

Snøen på Lillehammer smeltet og våren kom på ny. Det nærmet seg eksamenstider. Jeg kjente at jeg var lei den iherdige lekselesingen. den hadde tatt på og det siste halvåret hadde jeg roet det hele litt ned. Man trengte ikke 5,5 i snitt for å komme inn som lærling. Dette betyr ikke at jeg ikke leste, men jeg satt en grense for meg selv. Jeg skulle jo ikke bli forsker eller hjernekirurg. Jeg hadde satset alle kortene på at Peterson ville ta meg inn som lærling. Vi ble ringt etter, midt i skoletiden, fra andre bedrifter. De ville ha oss inn som lærlinger. Mange i klassen hadde kontrakten i hånda før de var ferdige med skolen. Jeg takket pent nei tre ganger.

Det ble firere og femmere på mine eksamenskarakterer og øvrige fag. Dette ble regnet om til 4,5 i snitt, så jeg kan jo ikke si meg veldig missfornøyd selv om hovedlæreren min hadde uttrykt litt bekymring for min stillstand. 

Den siste bussturen hjem fra Sarpsborg husker jeg veldig godt. Jeg var nå 21 år og etter de valgene jeg tok som 15-åring hadde også jeg klart å få meg en habil skolegang og hadde fagbrev som neste mål. Jeg satt der på bussen med hodet lett dunkende mot vinduet og kikket ut på de grønne åkrene vi kjørte forbi. "Lurer på hva som gror der?", tenkte jeg. "Så grønt. Alt ser ut som gress". De siste årene surret i hodet. Jeg smilte fornøyd og var stolt av meg selv. "Denne sjansen får du ikke en gang til!" Det blir ikke noe mer idiot-avgjørelser nå. Heretter skal ting tenkes litt mer igjennom før en avgjørelse faller. Det var godt å bli enig med seg selv. "Du får ha god sommer, Dan!" Eirik svingte på seg sekken og var på vei ut av bussen ved Kremmerhuset på Ekholt. Eirik hadde jeg blitt godt kjent med. Det var vi to som ble utplassert sammen. Først seks måneder på Peterson og deretter seks måneder på Borregaard. Veldig morsom type. Må ta med en liten buss-historie før vi går videre. Det var en høstmorgen og bussen stoppet ved Kremmerhuset. Der kommer en flirende Eirik ombord. Han satt der og flirte lenge før han klarte å fortelle hva han flirte av. De blå øynene lyste gjennom den lyserøde midtskillen. Han skulle lage seg ostesmørbrød og hadde gjort klar to tykke loffskiver. Med oste-skjæret hadde han dratt av to tykke skiver. En til hver loffskive og puttet dette inn i mikroovnen. Etter pinget hadde han åpnet døra og blitt veldig overrasket da det ikke var noe ost på loffskivene. Eirik flirte om enda mer. Vel, han gjorde klar to nye osteskiver og ga alt sammen en ny runde i mikroen. Et nytt "ping!" kom og igjen kom det to loffskiver uten ost ut av den. Eirik trodde ikke hva han så og opplevde. Han trodde det spøkte på kjøkkenet. Eller om det var noen som spøkte med ham. Det skulle vise seg det at det var ikke ost det han Eirik hadde funnet i kjøleskapet til sine foreldre. Det var en pakke med hjemmelaget stekesmør, som liknet på ost. Skal si vi fikk oss en god latter på bussen. Herlig type som byr på seg selv.

"Vi ses nok på Peterson?", Eirik hoppet av og bussen fortsatte mot sentrum. "Det gjør vi nok", tenkte jeg. 

Jeg hadde forberedt meg godt på forhånd. Det var ikke bare å banke på fabrikkporten til Peterson og spørre om å få jobb. Arbeidsplasser gikk i arv her. Ikke alle, da, men det var en stor fordel å ha slekt eller godt bekjente på innsiden. Jeg hadde ikke slekt her men Kjell Wilhelmsen, pappa til Stig, jobbet her. Han var mekaniker og hadde vært siden tidenes morgen, lenge før jeg var påtenkt. Noen måneder i forveien tok jeg kontakt med Kjell og spurte ham om han ville være referanse for meg. Dette ville han gjerne. Man måtte skrive søknad til bedriften man ønsket lærlingeplass ved. Meget lik en vanlig jobbsøknad. Kjell sitt navn ble nevnt i min. Det gikk noen dager etter skoleslutt så fikk jeg brev fra Peterson i posten. I brevet stod at de hadde funnet min søknad interessant og ønsket meg til et intervju. Intervjuet skulle være om et par dager og jeg husker dette var spennende dager. En junidag med sol på himmelen tuslet jeg nedover bakkene fra Bjerget med nesa mot fabrikkporten til Peterson. Det var et par minutter å gå dit bare. Den høyeste pipa vokste seg større jo nærmere jeg kom. Det gjorde klumpen i magen også. Man tar ingenting for gitt. Man skal grue seg litt. Overraskelsen var stor da jeg møtte Morten utenfor porten. "Hei, skal du også hit i dag?" Morten smilte: "Jepp. Klokka ti". Det skulle jo jeg også. "Da skal vi likt inn", svarte jeg. "Jeg har også fått klokka ti". Og slik ble det. Jeg og Morten ble kalt inn i kantina hvor to herrer fra ledelsen intervjuet oss. Det ble en hyggelig samling. De var interesserte for orden og oppførsel-karakteren våres og fraværet. Begge var innenfor og det gikk ikke lenge før vi fikk spørsmålet om når vi kunne begynne. Hvis jeg ikke husker helt feil så mener jeg Morten ville ha litt ferie. Jeg hadde ingen planer og det ble enighet om at jeg skulle begynne mandag 3 juli.

Mandag 3 juli:

Jeg møter opp i portvakten som avtalt. Der satt jeg meg ned og ventet litt. Damene i portvakta snakket i vei i telefoner og åpnet og stengte portene for biler som skulle ut og inn. Så gikk en dør opp og inn kom Kjell. Han kom frem til meg og strakte ut høyrehånda si. Med et godt håndtrykk ønsket han meg velkommen til "familien". Dette var stas. Kjell tok meg med på lageret hvor arbeidsklær, sko, hjelm, hørselvern, visir og hansker ble hentet ut før vi gikk dit jeg skulle være. Jeg visste faktisk ikke helt hvor jeg skulle være. "Du skal i Sodahuset, Dan. Inndampingen." Jeg ante litt om hva han pratet om. Jeg hadde jo vært utplassert der i noen uker. Det var jo Kokeriet eller Sodahuset jeg ville være. Det var her det var skikkelig med kjemi og prosess. Sodahuset er et kjeleanlegg som gjenvinner kjemikalier ved å brenne brukt kokelut som kommer fra Kokeriet. For å klare å brenne denne luta må vannet fjernes. Dette foregår i Inndampingen. Kjemikaliene fra Sodakjelen tappes ut fra Sodakjelens bunn og pumpes til Lutkokeriet som lager ny kokelut til Kokeriet. Det benyttes vann for å kjøle ned Sodakjelen. Den er konstruert som en vannrørkjel. Som et bi-produkt produseres det ca 100 tonn damp pr time. En oljefyrt kjele, kalt KTV-kjelen, og en elektrode-kjel ble benyttet som støttekjeler når dampbehovet tilsa det. Dampen ble brukt i Papirfabrikken for å tørke papiret og i Kokeriet for å koke flis til cellulose. 

Dette var i grove trekk og jeg kommer til å utdype mye av dette i kommende kapitler. 

En brun dør fra den gang Sodahuset ble bygget ledet oss inn i trappegangen. Lyse grønne vegger og grå linoleum i trappene med glisikring. I annen etasje gikk vi inn gjennom en grønn dør i metall. Vi var nå inne i kontrollrommet. Det første som møter en her oppe er røykerommet. Dette er et avlastningsrom med glassvegger. Hvor operatørene kunne ta seg en røyk eller bare trekke seg litt unna hvis prosessen tilsa dette. Ved et tverrstilt bord satt Harry. Han var kjelepasser i dag. Harry var 67 år og hadde helt hvitt hår. Han var nok 190 høy. "Hei. Velkommen til Sodahuset. Jeg heter Harry", sa Harry. Jeg hilste pent og lot blikket gå videre innover i kontrollrommet. Kontrollrommet var nok 80 kvadratmeter stort. Det var avlangt og de to lengste veggene var det tett i tett med foxboro-regulatorer som styrte mange forskjellige ventiler ute i anleggene. Veggene ble avbrutt av et tverrliggende panel hvor det var brytere til alle pumpene som ble brukt ute. I tillegg til dette var alarmpaneler og skrivere. Alarmpanelene sier vel sitt. Skriverne fungerer som et histogram fra de ulike regulatorene og andre indikeringer. De fortalte oss hva som var skjedd slik at man kunne forutse hva som kunne komme til å skje og utføre tiltak, altså en korrigering på en regulator. Fra Harry sitt bord stod det et par bord etter hverandre. I enden av dette langbordet var Inndamperens plass. Der satt Ann Marie. Hun var litt eldre enn meg og var i opplæring i Inndampingen. Hun hadde også gått kjemi og prosess en gang. Vi fikk hilst på hverandre før turen gikk til et annet bord. Der satt Bent. Han var i 40-åra og røkte cigarillos. "Det er jeg som er Lutkokeren". Bent hilste og smilte. Kjell tok meg på skulderen og fortalte meg at jeg var i de beste hender. "Lykke til", sa han, og gikk. En annen dør gikk opp. Inn kom en operatør fra Inndampingen. Da hjelmen ble tatt av kunne det avsløres at det var en dame til her oppe. Hun kom bort og presenterte seg som Kirsten. Hun hadde vært her i mange år og var opplæringsansvarlig i Inndampingen. Planen var at Ann Mari skulle lære opp meg for å lære mer selv. Så kom det en ny person inn i kontrollrommet fra døra til trappegangen. Eller det kom to stykker inn. Begge med visir nede og tykke hansker. Hjelmer ble tatt av og avslørte to svette ansikter. Et fjes med en skøyeraktig potetnese og et fjes kledd i rødlig skjegg. Dette var Jan og Magne. Jan var Lutkoker men hadde lært seg utejobben som feltoperatør på Sodakjelen. Han var viden kjent for vitser av grovt kaliber. Magne hadde lært opp Jan og de gikk sammen. Mest for å gjøre jobben fortere. Magne var den rolige typen. Magne og Harry kunne hverandres jobber godt og de to byttet på om å være inne og ute. 

Så dette var gjengen i Sodahuset. 

Jeg ble vist ned i garderoben hvor jeg fikk tildelt skap. To stykker fikk jeg. Et for rent tøy og et for arbeidstøy. Det å jobbe på en cellulosefabrikk har sin sjarm. Nemlig en karakteristisk lukt som setter seg godt i klærne. Jeg fikk skiftet og etter noen minutter var jeg tilbake i kontrollrommet. Mørke blå jakke og bukse med Peterson logo på ryggen. Gul hjelm med hørselvern og visir på og hansker i baklomma. Verneskoa gnagde allerede litt, men dette skulle få gå seg til.

Da var jeg kommet til Peterson. Til en gruppe mennesker jeg skulle lære å like godt. Jeg var kommet til et sted jeg skulle være lenge og lære mye. Ikke bare prosess men mye annet også. Det vil bli kapitler fremover nå hvor mitt liv skildres parallelt med Peterson. Neste mål for meg nå var å finne meg mitt eget sted å bo.

Vi ses...