Her på Stanger Gård har det bodd mennesker i mer enn to årtusener, mennesker som på ulike vis har preget gården, og sannelig har vi ikke lurt oss til å pirke litt borti Norges-historien også. Riktignok er Østfold et gammelt kulturlandskap, og mange er de bygder som kan smykke seg med Olavskilder og myter om slag og konger, fra hellig Olav til Karl den tolvte, myter som kanskje er nettopp det - MYTER.
Men historien om slaget på Stanger er ekte - dersom vi mener at Snorre Sturlasson er å stole på, da. Og det gjør vi vel? La oss sette oss i tidsmaskinen og reise 842 år tilbake i tiden.
Vi befinner oss i år 1168. Norge har bak seg en lang periode med borgerkrig og vi trenger å vite litt om tiden før 1168 for å forstå hvor Stangerslaget kommer inn i historien. Magnus Berrføtt, Harald Hårfagres barnebarn og Olav Kyrres sønn, etterlot seg tilsynelatende tre sønner da han døde i 1093. Den yngste døde da han var 15, og de to andre, Sigurd og Øystein, fungerte som samkonger i en forholdsvis fredelig periode.
Vi befinner oss på tidlig 1100-tall. Brødrene Øystein og Sigurd Magnusson, sønner av Magnus Berrføtt, regjerer landet. Skjønt regjerer er det vel bare Sigurd som gjør. Øystein er "velferdskongen". Han bygger overnattingsbuer langs pilgrimsled og over fjell, han bygger Munkeliv Kloster og Agdenes Havn og ligner nok slik mest på bestefaren sin Olav Kyrre. Sigurd er KONGEN - han har vært korsfarer til det hellige land og står nok høyere i folks omdømme. Det er forholdsvis rolige tider i landet, men dette skal ikke vare lange. Det ingen av brødrene vet, er at faren Magnus Berrføtt, som hadde mye virksomhet rundt øyene vest i havet, etterlot seg sønner både her og der, sønner som i tur og orden skulle komme til å kreve retten til Norges trone.
I 1125 er Sigurds sønn Magnus 12 år. Riktignok er han frillesønn, men siden Sigurds eneste ektefødte barn er datteren Kristin, har Sigurd erkjent unge Magnus som sin rette arving til tronen. Dette er Magnus meget klar over, og en tolvåring i de dager var nesten som en voksen å regne. Alt burde da være greit, men det dukker opp en ung mann, Harold Gilchrist, fra øyene vest i havet, som mener at han har retten til tronen før Magnus. Med seg har han sin mor, en kvinne som hevder at hun var Magnus Berrføtts frille, og at denne Harold altså er Sigurds halvbror og således kommer foran Magnus Sigurdsson i arverekken. Han er villig til å bære jernbyrd for å bevise denne sin rett, og enden på visa er at Sigurd erkjenner ham som arving, men han skal ikke få bli konge før både Sigurd og den unge Magnus begge er døde. Folk syntes dette var harde betingelser, og da Sigurd Jorsalfar dør i 1130, er det et todelt Norge som møter halvonkel og nevø - Magnus har sin støtte i nord og i vest, mens Harald Gille, Harold Gilchrist nå kaller seg, har sine i sør og øst.
Siden Nidaros og Bjørgvin var de viktigste byene den gang, står nok på mange måter Magnus sterkest, men etter hvert som det dukker opp en Sigurd Slembe, som også påstår seg å være sønn av Magnus Berrføtt, utvikler stridighetene seg til en blodig borgerkrig. Haralds menn blinder Magnus Sigurdsson, mens Harald selv en tid etter faller i et bakhold. Haralds enke sørger for å krone sine småsønner Inge og Sigurd til samkonger, men stormennene som skal styre for dem, gjør ikke Norge fredeligere. Sigurd Slembe og den blindede Magnus slår seg sammen mot Holmengrå utenfor Strømstad i 1139.
Da var det vel fredelig og greit igjen, vel? Å, langt ifra. Harald var ikke ulik sin far Magnus Berrføtt; han også hadde frillesønner rundt omkring, og stridglade og maktglade var de alle. Så mye bråk lagde de at Snorre har gitt Haraldssønnene et eget kapittel. Inge Krokrygg måtte til slutt gi tapt overfor Håkon Herdebrei (etter at broren Sigurd Munn døde seks år før ham), og tre år etter falt også Håkon. Og nå var gode råd meget dyre. Det var visst ikke flere Hårfagreætlinger igjen! Hva skulle man så gjøre? Stormenn og presumptive tronfølgere lettet på hjelmen og klødde seg i lett uvaskede fjoner.
Men på Vestlandet satt Erling Jarl, med tilnavnet Skakke. Samme Erling var, i tillegg til å være smart og maktglad, gift med Kristin den før omtalte ektefødte datteren av Sigurd Jorsalfar og en Hårfagre av reneste vann. Og tenk så beleilig; De hadde en sønn! Erling gjennomfører sitt renkespill på elegant vis og greier å få sin syv år gamle sønn Magnus tatt til konge på bytinget i Bergen i 1161. Faren og andre stormenn skal styr for ham. Mange mener Magnus` rett til makt er økende i samfunnet, og forstår raskt at kirkens støtte er nødvendig for at kongemakten skal bli ved i Erlings slekt. På ettersommeren i 1163 blir unge Magnus Erlingsson salvet og kronet av selveste erkebiskop Øystein i Bergen, og han blir således vår første "konge av Guds nåde", slik vår konge er til dags dato.
Fem år senere, i 1167, ligger den nå 14 år gamle Magnus og Erling i stadig strid med etterkommerne etter Harald Gille, Håkon Herdebrei og disses tilhengere. Vinteren 1167/68 ligger en av Erlings og Magnus`motstandere, Olav Ugjæva, med mange menn i Marker, og utover våren 1168 tar han kongens inntekter øst i Viken. Dette liker Erling og Magnus dårlig, og de smaler en stor hær og går østover. Erling og Magnus hær - og nå siterer vi Snorres Kongesagaer - "Møtes øst for fjorden på et sted som heter Stanger. Det ble et hardt slag, og Erling fikk seier. Der falt Sigurd Agnhatt og mange av Olavs menn, men Olav kom på flukt og dro sørover til Danmark." Slik skildrer Snorre slaget, kort og knapt som sagastilen er. Nederst på siden står en fotnote: "Stanger Gård i Våler, Østfold"
Slaget på Stanger var ikke skjellsettende i Erling Skakkes og Magnus Erlingssons kamper for holde på tronen, selv om slaget kanskje var begynnelsen til slutten på borgerkrigen. Men slaget var altså stort nok til å få en plass i Snorres kongesagaer, og selv om Stanger er nevnt i en sammenheng som skyldes krig og vold og maktspill, ser vi med litt stolthet på denne fotnoten. Den betyr at også vår lille bygd er synlig i Norges-historien.
For det var her - på jordene hvor det for få dager siden bølget korn, bølget hærene mot hverandre for 842 år siden. Klang av skjold og sverd, steilende hester, svirrende piler og menn som skrek i raseri og dødsangst - så langt fra dagens vennlige, østfoldske gårdslandskap.
Det skulle enda gå mange hundre år før vi kunne legge broderkriger, pest og dansketid bak oss og si at Norge var et "fritt og selvstendig rike", og det skulle gå ytterligere hundre år før vi var helt selvstendige, med noe så unikt som vår egen demokratisk valgte folkekonge. I årene mellom grodde trær og gress, mose og blomster over slagstedet Stanger. Slekt fulgte slekt, åkrene ble utvidet og ga føde til dyr og mennesker som levde sine liv her i den gamle bygden. Historien om slaget på Stanger ble husket av dem som bodde her, men mer og mer ble den fjern som en myte. Det å kjempe for sin rett med sverd i hånd ble stadig mindre ærefylt; det ble viktigere å gjøre landet og Våler til et godt sted å bo og arbeide for menneskene her. Slik har det da også blitt. Gresset og mosen, trærne og blomstene, kornet og markene dekker i dag gamle tufter og veimerker. I hauger og lunder sover folkevandringsmenn og vikinger, døde i sin Åsa-tro, uvitende om Hvite-krusts inntog i landet vårt, uvitende om at det i dag, nesten tusen år etter slaget på Stanger, bor mennesker her som har tatt vare på historien og historiene. Bautaen her er reist, ikke for å minne oss om Erling Skakkes og Magnus Erlingssons seier over Olav Ugjæva, men for å minne oss om at krig og ondskap aldri må få seire over fred og menneskeverd.
Vi befinner oss i år 1168. Norge har bak seg en lang periode med borgerkrig og vi trenger å vite litt om tiden før 1168 for å forstå hvor Stangerslaget kommer inn i historien. Magnus Berrføtt, Harald Hårfagres barnebarn og Olav Kyrres sønn, etterlot seg tilsynelatende tre sønner da han døde i 1093. Den yngste døde da han var 15, og de to andre, Sigurd og Øystein, fungerte som samkonger i en forholdsvis fredelig periode.
Vi befinner oss på tidlig 1100-tall. Brødrene Øystein og Sigurd Magnusson, sønner av Magnus Berrføtt, regjerer landet. Skjønt regjerer er det vel bare Sigurd som gjør. Øystein er "velferdskongen". Han bygger overnattingsbuer langs pilgrimsled og over fjell, han bygger Munkeliv Kloster og Agdenes Havn og ligner nok slik mest på bestefaren sin Olav Kyrre. Sigurd er KONGEN - han har vært korsfarer til det hellige land og står nok høyere i folks omdømme. Det er forholdsvis rolige tider i landet, men dette skal ikke vare lange. Det ingen av brødrene vet, er at faren Magnus Berrføtt, som hadde mye virksomhet rundt øyene vest i havet, etterlot seg sønner både her og der, sønner som i tur og orden skulle komme til å kreve retten til Norges trone.
I 1125 er Sigurds sønn Magnus 12 år. Riktignok er han frillesønn, men siden Sigurds eneste ektefødte barn er datteren Kristin, har Sigurd erkjent unge Magnus som sin rette arving til tronen. Dette er Magnus meget klar over, og en tolvåring i de dager var nesten som en voksen å regne. Alt burde da være greit, men det dukker opp en ung mann, Harold Gilchrist, fra øyene vest i havet, som mener at han har retten til tronen før Magnus. Med seg har han sin mor, en kvinne som hevder at hun var Magnus Berrføtts frille, og at denne Harold altså er Sigurds halvbror og således kommer foran Magnus Sigurdsson i arverekken. Han er villig til å bære jernbyrd for å bevise denne sin rett, og enden på visa er at Sigurd erkjenner ham som arving, men han skal ikke få bli konge før både Sigurd og den unge Magnus begge er døde. Folk syntes dette var harde betingelser, og da Sigurd Jorsalfar dør i 1130, er det et todelt Norge som møter halvonkel og nevø - Magnus har sin støtte i nord og i vest, mens Harald Gille, Harold Gilchrist nå kaller seg, har sine i sør og øst.
Siden Nidaros og Bjørgvin var de viktigste byene den gang, står nok på mange måter Magnus sterkest, men etter hvert som det dukker opp en Sigurd Slembe, som også påstår seg å være sønn av Magnus Berrføtt, utvikler stridighetene seg til en blodig borgerkrig. Haralds menn blinder Magnus Sigurdsson, mens Harald selv en tid etter faller i et bakhold. Haralds enke sørger for å krone sine småsønner Inge og Sigurd til samkonger, men stormennene som skal styre for dem, gjør ikke Norge fredeligere. Sigurd Slembe og den blindede Magnus slår seg sammen mot Holmengrå utenfor Strømstad i 1139.
Da var det vel fredelig og greit igjen, vel? Å, langt ifra. Harald var ikke ulik sin far Magnus Berrføtt; han også hadde frillesønner rundt omkring, og stridglade og maktglade var de alle. Så mye bråk lagde de at Snorre har gitt Haraldssønnene et eget kapittel. Inge Krokrygg måtte til slutt gi tapt overfor Håkon Herdebrei (etter at broren Sigurd Munn døde seks år før ham), og tre år etter falt også Håkon. Og nå var gode råd meget dyre. Det var visst ikke flere Hårfagreætlinger igjen! Hva skulle man så gjøre? Stormenn og presumptive tronfølgere lettet på hjelmen og klødde seg i lett uvaskede fjoner.
Men på Vestlandet satt Erling Jarl, med tilnavnet Skakke. Samme Erling var, i tillegg til å være smart og maktglad, gift med Kristin den før omtalte ektefødte datteren av Sigurd Jorsalfar og en Hårfagre av reneste vann. Og tenk så beleilig; De hadde en sønn! Erling gjennomfører sitt renkespill på elegant vis og greier å få sin syv år gamle sønn Magnus tatt til konge på bytinget i Bergen i 1161. Faren og andre stormenn skal styr for ham. Mange mener Magnus` rett til makt er økende i samfunnet, og forstår raskt at kirkens støtte er nødvendig for at kongemakten skal bli ved i Erlings slekt. På ettersommeren i 1163 blir unge Magnus Erlingsson salvet og kronet av selveste erkebiskop Øystein i Bergen, og han blir således vår første "konge av Guds nåde", slik vår konge er til dags dato.
Fem år senere, i 1167, ligger den nå 14 år gamle Magnus og Erling i stadig strid med etterkommerne etter Harald Gille, Håkon Herdebrei og disses tilhengere. Vinteren 1167/68 ligger en av Erlings og Magnus`motstandere, Olav Ugjæva, med mange menn i Marker, og utover våren 1168 tar han kongens inntekter øst i Viken. Dette liker Erling og Magnus dårlig, og de smaler en stor hær og går østover. Erling og Magnus hær - og nå siterer vi Snorres Kongesagaer - "Møtes øst for fjorden på et sted som heter Stanger. Det ble et hardt slag, og Erling fikk seier. Der falt Sigurd Agnhatt og mange av Olavs menn, men Olav kom på flukt og dro sørover til Danmark." Slik skildrer Snorre slaget, kort og knapt som sagastilen er. Nederst på siden står en fotnote: "Stanger Gård i Våler, Østfold"
Slaget på Stanger var ikke skjellsettende i Erling Skakkes og Magnus Erlingssons kamper for holde på tronen, selv om slaget kanskje var begynnelsen til slutten på borgerkrigen. Men slaget var altså stort nok til å få en plass i Snorres kongesagaer, og selv om Stanger er nevnt i en sammenheng som skyldes krig og vold og maktspill, ser vi med litt stolthet på denne fotnoten. Den betyr at også vår lille bygd er synlig i Norges-historien.
For det var her - på jordene hvor det for få dager siden bølget korn, bølget hærene mot hverandre for 842 år siden. Klang av skjold og sverd, steilende hester, svirrende piler og menn som skrek i raseri og dødsangst - så langt fra dagens vennlige, østfoldske gårdslandskap.
Det skulle enda gå mange hundre år før vi kunne legge broderkriger, pest og dansketid bak oss og si at Norge var et "fritt og selvstendig rike", og det skulle gå ytterligere hundre år før vi var helt selvstendige, med noe så unikt som vår egen demokratisk valgte folkekonge. I årene mellom grodde trær og gress, mose og blomster over slagstedet Stanger. Slekt fulgte slekt, åkrene ble utvidet og ga føde til dyr og mennesker som levde sine liv her i den gamle bygden. Historien om slaget på Stanger ble husket av dem som bodde her, men mer og mer ble den fjern som en myte. Det å kjempe for sin rett med sverd i hånd ble stadig mindre ærefylt; det ble viktigere å gjøre landet og Våler til et godt sted å bo og arbeide for menneskene her. Slik har det da også blitt. Gresset og mosen, trærne og blomstene, kornet og markene dekker i dag gamle tufter og veimerker. I hauger og lunder sover folkevandringsmenn og vikinger, døde i sin Åsa-tro, uvitende om Hvite-krusts inntog i landet vårt, uvitende om at det i dag, nesten tusen år etter slaget på Stanger, bor mennesker her som har tatt vare på historien og historiene. Bautaen her er reist, ikke for å minne oss om Erling Skakkes og Magnus Erlingssons seier over Olav Ugjæva, men for å minne oss om at krig og ondskap aldri må få seire over fred og menneskeverd.
Tekst er forfattet av Inger Tinn (på bildet over ved siden av bauta-steinen)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar