Kapittel 9 - Skredderveien 17 D

Året er 1985. Lillehammer vedtar å søke om å få arrangere OL-94, Bobbysocks vinner MGP, noe som medfører et meget fargerikt innslag i klesbransjen i tiden som skulle komme. Vraket av Titanic blir funnet og Bob Geldof drar i gang "Live Aid" for å samle inn penger til den vannvittige sultkatastrofen som herjer i Afrika. WHO erklærer AIDS som en epidemi og AHA ligger på topplistene med "Take on me".

Det var en opprivende tid jeg opplevde nå. Mine foreldre skulle gå i fra hverandre. De skulle skille seg. Nå var det ingen vei tilbake. Ingen sjanse for en ny forsoning. Dette visste jeg innerst inne selv om jeg håpet på et håp. Mamma og pappa var ganske så forskjellige. Pappa kunne være veldig streng og gredde alle med den samme kammen. En urettferdig rettferdighet. Mamma var også streng men hadde litt mer tålmodighet med dynamikken mellom meg og Kent. Hun lot oss holde på litt lengre og prøvde å se om vi faktisk klarte å løse flokene selv før hun måtte gripe inn. Dette gjorde oss mer selvstendige selv om det en gang i blandt gikk litt hett for seg. Jeg syntes stemningen ble litt lettere og det føltes på dette tidspunktet godt å bare ha mamma rundt seg akkurat nå. Men jeg var selvfølgelig fortsatt glad i pappan min. Kent var litt delt i sine følelser rundt splittelsen mellom mamma og pappa og han savnet vennene sine på Jeløya og han savnet pappa mye mer enn oss andre. Jeanette var fortsatt ei lita jente og jeg er ikke helt sikker på hvor mye hun husker fra denne tiden, men noe husker hun nok sikkert.

Denne våren flyttet Nurke, jeg, Kent, mamma og Jeanette sammen med alle klæra våre, leker og LEGO og litt til, inn til mormor i Skredderveien 17 D. Der hadde hun fått kjøpt seg en nesten ny og ganske så fin leilighet. Dette var en av tre store bolig-blokker som fortsatt ligger plassert øverst i bakken på, ja, Skredderveien. 15 og 17-blokka ligger nederst med stueutsikt utover Trolldalen og Mosseskogen, mens
19-blokka ligger noe høyere på oversiden av disse, med enda bedre utsikt. Faktisk helt over til pipa på Tofte og oppover mot Gaustadtoppen og faktisk inn til Oslo, opp på hopp-bakken oppi Holmenkollen. Det er ikke bare utsikten som er bedre fra 19-blokka, men leilighetene er også en del større. Etter en tid med litt forhandlinger med banken kjøpte så mamma ut mormor som fant seg en mindre leilighet i A-oppgangen på 17-blokka. Mormor og morfar hadde også bestemt seg for å gå hver sin vei. Grunnen til dette tenker jeg ikke å dvele ved.
Jeanette og mamma delte soverom en tid og jeg og Kent måtte også dele ett frem til vi satte opp en vegg i det altfor store kjøkkenet og lagde et soverom til. Dette fikk jeg. Endelig fikk jeg mitt eget soverom. Kent og Jeanette fikk et soverom på deling og mamma fikk et for seg selv.

Jeg var nå "the new boy in town" igjen og Kambo skole var den skolen jeg måtte sokne til selv om Åvangen skole lå mye nærmere. 400 meter til Åvangen skole og over 3 kilometer til Kambo skole. Skoleveien til Kambo var en del lengre enn den jeg hadde opp til Ramberg på Jeløya og den veien syntes jeg var lang nok å gå fra før. En fin sykkel og gangsti startet i bunnen av Skredderveien og ledet oss gjennom skogen og over til skolen. Det som var litt til forskjell på denne skoleveien var at omtrent alle som gikk på Kambo skole kom fra feltet hvor jeg nå bodde og de brukte også denne veien. Det ble da til slutt en solid flokk som alltid gikk sammen til og fra skolen. Da ble det mye prat og bøll så tiden vi brukte på alle turene frem og tilbake gikk fort. Også vet jeg i dag at vi har gått av å gå litt.

Bilde tatt i 7.klasse. Det var fryktelig mye hår på denne tiden. Det gikk ikke lang tid før jeg fikk trimmet panneluggen.

Første skoledag gikk greit. Jeg gled raskt inn i klassen som var nøyaktig halvparten så stor som den jeg kom i fra på Ramberg. Dette var innmari ålreit. 23 stykker var vi 6-klasse dette året. Vi hadde ei lita og hyggelig lærerinne som tydelig klarte å holde grei kustus i klassen. Det føltes litt koselig å komme til denne lille skolen og denne lille klassen. Det som også var ålreit var at Remi, Tanja, Finn, Atle, Yvonne, Rune, Kristian og en Rune til bodde et steinkast fra der hvor jeg bodde, og vi gikk alle i samme klasse. Vi ble godt kjent både på skolen og etter skoletid. Spesielt Remi ble en meget god venn av meg. Remi er tvillingbroren til Tanja. De bodde da i øverste etasje i 19-blokka. Jepp, den med fetest utsikt. Remi var en stillferdig gutt i klassen men skue ikke hunden på hårene. Remi er nok en de mest kreative menneskene jeg noen gang har møtt. Meget nevenyttig og alltid nøyaktig i det han skal gjøre. Jeg og Remi skulle bli veldig gode venner.

Ordningen ble slik at vi skulle være hos pappa annenhver helg. Det var veldig rart å komme dit på "besøk" for en helg. Pappa var tydelig preget av situasjonen og dette kunne vi føle når vi var hos ham. Pappa gjorde så godt han kunne og vi led aldri noen nød de helgene vi var der. De helgene jeg var hos pappa hendte det at Stig var på besøk hos sin mor. Da passet vi på å være sammen og det ble nesten som det var når jeg bodde der. Men det var ikke det. Mysteriene i kjellern døde ut, vi turte ikke klatre opp i furua lengre og slenga i lønna var ikke der lengre heller. Men vi fant på mye annet rart istedenfor.

Kent begynte også på Kambo skole. Han gikk der en stund men så bestemte han seg for å flytte til pappa og bo der for en stund. Det ble faktisk et par år.
Pappa surret rundt seg sjøl en tid på Jeløya før han fikk orden på sin nye tilværelse. Han fortsatte i transportbransjen noen år til. Langturene til Mehavn i Finnmark tok på og pappa begynte gradvis å se seg om etter noe annet å gjøre. Oppi alt dette møtte han ei dame. Inger het hun. Hun bodde i 19-blokka sammen med sine to sønner. Jeg kommer tilbake til dette litt senere i min tid på Skredderåsen.

På østsiden av blokkene, videre oppover på Skredderåsen, fortsetter boligfeltet oppover åsen og helt på toppen ligger det et vanntårn som er dekket til med jord. Denne toppene er grassdekt og herfra ser man hele Moss. På den ene siden av tårnet går det en sti ned til en bratt og lang bakke som ble brukt til å lage utforløyper om vinteren. Gjerne med en stort hopp midt i bakken et sted. I bunnen av denne bakken, like til høyre, ligger Grindvold ungdomsskole. Det var denne ungdomsskolen jeg skulle begynne på til høsten. Skolen og dens gymsal er prikk lik den på Ramberg med dens gymsal. Fra Grindvold er det rundt 5 minutter på gangveier gjennom E-feltet før man er oppe ved blokkene i Skredderveien igjen. Boligfeltene i området består av rekkehus i ulike størrelser. E-feltet, Skredderåsen og Åvangen er stort. Det er flere hundre Rekkehus her, terrasseblokker og de tre blokkene jeg tilhørte. I feltets ytterkanter er det boligfelter med eneboliger. Hvis vi beveger oss fra vestsiden av 17-blokka kommer vi til en stup som danner selve Trolldalen. Derfra kan man se veien som deler Trolldalen 20 meter nedenfor. Passerer man denne veien kommer man inn i Mosseskogen. Denne skogen starter i et boligfelt like nord for Peterson og ender et sted i Kambo. Mosseskogen avgrenses mot sundet. For å komme dit måtte vi gå ned på nordsiden av 15-blokka for å krysse veien. Etter å ha krysset den kom vi inn på en sti som tok oss videre inn i skogen. Denne stien slynger seg forsiktig oppover i sørlig retning, mot den gamle fyllinga, før den dreier vestover mot en liten perle. Fra en høy klippe får man nå en fantastisk utsikt ned til Mollbekktjernet. Dette tjernet er både naturlig og litt unaturlig på en gang. I sørenden finner man en tykk jordvoll som demmer opp Mollbekk slik at det er vesentlig større enn det var fra sin opprinnelse. Dette ble gjort for å magasinere mere vann fordi tjernet ble brukt til å skjære ut isblokker i gamle dager. Dette var god butikk da. Isblokkene ble saget ut for hånd med store sager. Deretter ble de fraktet avgårde på kjelker og brukt som kjøleelementer til datidens kjøleskap som ofte var et skap med doble vegger laget av treverk. Isen fikk plass i rommet som var i mellom veggene. Der, sammen med flis, holdt isen seg veldig lenge og mat og drikke holdt seg kjølig.

Mollbekk er ganske dypt og det er fisk her. Regnbueørret og abbor. I nordenden får man tilgang til en lang halvøy som strekker seg nesten ut til midten av tjernet. Ytterst former svabergene seg til et mykt nes og like innenfor finner man flott plass til både telt og bål. Vi hadde mange turer hit til alle årstider. Stien som ledet oss til Mollbekk fører oss også ned til Lindebaugen. Stien følges av en liten bekk fra Mollbekk som renner ut i vika ved Lindebaugen. Dette området er en liten idyll i sundet mellom Jeløya og fastlandet og mellom Kambo og Moss. Viken rommer en liten strand og muligheter som telting og fortøyning av småbåter. Vi dro mye hit også på sommeren for å bade og for å fiske. På få minutter kunne man bade både i ferskvann og saltvann.

Vi trivdes nok best på halvøya i Mollbekk. Der var det så fint å bade. Ingen brennmaneter. Dessuten så var Mollbekk spennende å oppdage. I dag går det en flott tursti rundt dette tjernet, men på min tid var det bare en liten sti man kunne gå på. I Sørenden av tjernet fantes det da et stort og dødt tre som stod nakent og ruvende på en knaus. Like utenfor dette treet kunne man se omrissene av en gammel bro ned i tjernet. Historiene ville ha det til at det var en mann som hengte seg i dette treet for mange år siden. Eller var det i broa? Uansett så var det veldig spennende å gå til denne delen av Mollbekk etter at sola hadde gått ned. Det skulle jo spøke her. Da var det ekstra spennende å sove i telt senere på kvelden.
Det gikk rykter om at Mollbekk var bunnløst, det vil si at tjernet ikke hadde noen fast bunn, bare en mudderbunn man ble borte i. Noen ganger svømte vi ut dit, tok et skikkelig magadrag og dykket ned i mørkret. Ingen klarte noengang å komme til bunnen. Det var bare stummende mørke der nede. I en valgfagtime i friluftsliv tok vi med oss kanoer til Mollbekk og padlet absolutt over alle kriker og kroker dette tjernet hadde å by på. Kanoen vi satt i satte kurs for det dypeste området. Der slapp vi ut et fiskesnøre med et søkke i. Og det var jammen i meg dypt. Denne sommeren målte vi over 10 meter ned til bunnen her.

En dag satt vi på fjellet, under det døde treet, i sørenden av Mollbekk. Vi badet og hadde det flott. Brått så hørte vi en rar lyd. Noe som kunne minne om en intens knitring og summing. Det kom fra treet...
Hva i all verden kunne dette være? Så oppdaget vi det. Ut av et hull i roten av treet kom et ut en stor flyvemaur. Og så kom det en til. Og en til. Remi fant frem en pinne og stappet den opp i hullet og i løpet av sekunder så veltet det ut tusenvis av flyvemaur. Fy, det var så ekkelt! Vi tråkket for harde livet og etter noen minutter var fjellet helt tildekket av døde maur. Treet hadde en hemmelighet allikevel.

På alle mine turer hadde jeg med meg Nurke. Mamma hadde overlatt ansvaret for Nurke til meg, og hvis jeg kunne viste at jeg kunne ta vare på henne, så var hun min. Og jeg tok vare på Nurke og hun ble min.

Mamma trivdes godt nå hun også. Hun fikk virkelig orden på sakene i den nye leiligheten vår og livet kom etterhvert på skinner med de nye rutinene og de nye omgivelsene våre. Det kom en person inn i tilværelsen vår. Mamma fikk seg en kjæreste som sakte men sikkert gled inn i livet vårt og skulle være med på å forme oss i mange år fremover. Jeg velger å ikke utdype hvem denne personen var fordi han er ikke lenger i våre liv og livene våre har gått videre for mange, mange år siden. Men, han var nå der på denne tiden, og han ble en farsfigur for oss barna. Så da vet dere det.

6-klasse på Kambo hadde ikke vært på leierskole enda. De skulle på vintertur til Dombås like etter Jul. Jeg hadde jo vært på leirskole med Ramberg på Sjoa og etter en samtale mellom mamma og Kambo skole ble bestemt at jeg ikke skulle være med. Turen kostet tre tusen kroner og det var mye penger i 1985. Det ble avtalt en ordning om at jeg skulle være assistent for læreren i 2-klasse mens klassen dro på tur. Da ble det slik. Jeg hadde, på den tiden, en god tegnehånd og en gryende matte-hode. Jeg ble da "lærer" i matte og i tegning og jeg likte den uka som jeg fikk med 2-klasse. Sammen med 2-klassingene følte en 6-klassing seg ganske så stor. Kanskje min interesse for instruksjon og opplæring ble født denne uka for jeg liker å drive med slikt den dag i dag.

Denne vinteren skulle jeg få mine første slalåmski. Yepp! Jeg hoppet bukk over det svarte miniskia med skrubindinger da onkel Sverre kom på besøk fra Rena. Onkel Sverre er broren til mamma og en svært snill og hyggelig onkel som jeg har kontakt med også i dag. Onkel Sverre hadde med seg sine grå Elan slalåmski med tilhørende støvler, bukse, genser og briller. Han hadde prøvd de i Trysilbakken et par ganger og funnet ut at dette ikke var noe for ham. Onkel gav meg alt sammen i en utvidet Julegave og jeg hadde tatt et kvantesprang fra de blå miniskia. Det skulle bli mange halsbrekkende utforrenn fra 19-blokka og helt ned til veien i Trolldalen og jeg skulle på skiskole i den nyåpnede anlegget i Middagsåsen, langt oppi Våler.

- Jeg regner med at det blir et par kapitler til fra Skredderåsen. Jeg opplevde mye moro her, særlig etter at jeg begynte på ungdomsskolen og begynte å få bart og hår under armene -

Tiden rykker fremover...

Dere ser nok at historien om "musa som ramlet ned i veggen" brått ligger øverst på bloggen. Jeg prøvde å lage "sider" på bloggen og denne historien skulle inn under fliken "små-historier". Dette gikk dårlig. Fliken er borte. "Historien om Stanger" vil bli en del fra bygdeboka og litt fra vikingtiden  da "Slaget på Stanger". Bilder vil nok bli en egen blogg som linkes inn på fliken "bilder". Jeg liker å ta bilder. Om jeg er flink til det vet jeg ikke. Det får dere vurdere etterhvert.

Haglebu 

Vel, neste kapittel handler om Skredderåsen og om Kambo og Grindvold skole. Da dukker det opp en del nye venner hvis navn vil komme frem i bloggen min. Navnene blir bare nevnt med fornavn. Jeg gjør dette for å få historien nærmere leserne og nærmere meg selv. Ingen skal komme frem i dårlig lys.
Dere får ha en fortreffelig søndag, og god morsdag til alle mødre!

- Musa som ramlet ned i veggen -

Det var blitt sent og mørkt denne januar-kvelden. Lillegull hadde spist sin kveldsmat og stelt seg. Nå var hun klar å hoppe til køys sammen med pusen og bamsene sine. Pusen, som også er ei jente, hadde lagt seg i stolen for lillegull hadde plassert den nye kattehula oppi senga si. På favorittplassen til pusen. Der lå hun i stolen og skulte på kattehula som både luktet nytt og så ukjent ut. Sakte men sikkert senket roen seg og lillegull, pusen og storesøster og lillebror begynte på sin ferd mot drømmeland.

Mor og far satt nede i stua da de brått hørte lyden av nakne tottelotter som stoppet i toppen av trappa. Lillegull hadde våknet opp og hørt en veldig merkelig og skummel lyd. Det var noe som krafset inne i veggen og det var skikkelig skummelt. Mor og far forklarte til lillegull at det nok helt sikkert bare var en mus som romsterte rundt for å lete etter ull til musereiret sitt. Musemor måtte jo ha ull for å ha det varmt til musebarna sine. Lillegull ruslet tilbake til senga si og la seg sammen med pusen i stolen, kattehula og bamsene. I dagligstua slappet mor og far seg med det som fortsatt var igjen av kvelden .
Det gikk en stund, eller kanskje to, så hørtes lyden av nakne tottelotter igjen i toppen av trappa. Lillegull var oppe fra senga si igjen og nå lurte hun fælt på hvordan musa hadde kommet seg ned i veggen. Tenk om hun ikke kom opp igjen? Hadde hun ramlet ned? Nå var det veldig synd på musebarna, syntes lillegull. Lillegull fikk lov til å komme ned til mor og far. Der la hun seg ned sammen med mor i soffan og fikk litt trøst. Mor og far forklarte at mus var fabelaktige klatrere og det var ingen tvil om musa klarte å komme seg opp igjen. Mus kan jo klatre rett opp en vegg. Dette syntes lillegull hørtes helt utrolig ut og hun ble litt beroliget nå.

Inne i veggen pågikk det et svare strev med å få samlet nok ull til syv museunger som lå og frøs oppe på loftet. Musemor, som nå var 45 museår, hadde hatt mange ungekull før og hun visste nøyaktig hvor den beste ulla var. Det var i veggen på soverommet til lillegull. Musemor hadde laget ganger på langs og på tvers. Oppå bjelker, under bjelker og rundt skumle ledninger. Gangen til musemor var 4 km lang i musenes verden og veldig tung å kravle i. Musemor holdt på med den nyeste delen av gangen, helt nederst hvor det var mer god ull, da hun hørte lillegull prate på den andre siden av veggen. Musemor hadde hørt alt hva lillegull hadde sagt og musemor hadde fått med seg hvor redd hun hadde vært for lydene og hvor bekymret hun hadde vært for om musemor tilslutt i det hele tatt ville klare å komme seg opp av veggen når hun bodde på loftet. Tenk om musemor ikke kom seg opp av veggen og tilbake til museungene sine? Lillegull var lei seg og musemor hadde bittelitt dårlig samvittighet. Men nå måtte musemor skyndte seg. Ungene hennes var trøtte og de frøs.

Lillegull ruslet opp etter kos fra mor og la seg. Ikke i sin egen seng, men i mor og far sin. Der tullet hun seg inn i begge dynene og sovnet godt med beste-bamsen på armen. Oppe på loftet var musemor blitt ferdig med reiret sitt og syv små musebarn krøllet seg sammen i ulla og sovnet søtt. Musemor ordnet litt til før hun la seg. Hun tenkte litt på kveldens hendelser og smilte for seg selv. Jente-barnet var nok glad i dyr og jente-barnet hadde nok et stort og følsomt hjerte. Det er fint noen har det, tenkte musemor, før hun la seg tett inntil sine syv musebarn og sovnet søtt.

På soverommet til mor og far var det blitt helt stille. Bare lyden av vinden kunne høres ute i den mørke natten. I senga lå lillegull trygt mellom mor og far og sov godt. Hun drømte om musemor som sov sammen med musebarna sine i et varmt musereir et sted på loftet.

- Denne historien er sydd sammen etter faktiske hendelser. Jeg syntes den ble interessant, sett fra to hold, og en liten tøtsj fantasi. Dessuten gir slike små historier meg en liten pause fra selve blogg-boka mi. Pause til å fylle opp inspirasjons-kontoen igjen -

Kapittel 8 - Resten av min tid på Jeløya.

Før vi går noe videre nå så har jeg jo rent glemt spørsmålet over alle spørsmål: "Hvor var du da Brå brakk staven?" Vel, dette skjedde jo i 1982. Det var VM i Kollen og jeg fulgte ikke helt med på dette her føre denne dagen. Pappa satt 5 cm fra tv`n. Lyden var av, men ut av radioens høyttalere, på høyeste volum, kunne stemmen til Bjørge Lillelien høres helt fra Jeløya og tilbake til Vålerenga. Jeg så dette på Tv sammen med familien på Jeløya i 1982. Jeg fikk også termosen. Den hvite med den blå elgen på. Så vet dere det. Så vidt jeg husker så ramlet vel Bjørge nesten ut av bua si.

Vi begynte med engelsk i 4-klasse. Frøken var en anglofil dame med grått hår og alltid knallrøde lepper. Det var svært spennende å lære seg et nytt språk. Sakte men sikkert begynte vi å skjønne at vi hadde bommet stygt på det vi trodde Kiss sang om på kassettene våre. Engelsken fulgte oss gjennom hele skoleåret sammen med andre fag og nå merket vi at det begynte å bli litt vanskelig på skolen. Det var mere lekser og gloseprøver. 4-klasse seilte forbi sammen med begivenhetene i Nesveien og 5- klasse stod snart for tur.
Det var blitt vinter og det var kommet mye snø. I toppen av brattbakken bodde det en gutt som het Vegard. Han gikk i en klasse under meg. Vi ble kjent en dag da han kom seilende ned Brattbakken på svarte miniski med skrubindinger som holdt slalåmstøvlene hans på plass. Skal si det gikk unna. Vegard ble også en jeg lekte mye med. Han turte en del mer enn oss andre og jo ble den som hoppet lengst og høyest. Full kontroll. Fra Ballaklava og ned stien mot Brakka kjørte vi på ski og akebrett. Vi lagde et stort hopp over gjerdet og et nytt hopp like ved stuevinduet til Mona i det røde huset. Jeg, Stig og Kent holdt oss til miniski med reimbindinger på. Disse var meget lunefulle å kjøre fort på og vi hadde ingen som helst kontroll i lufta. Det ble mye fall og sutring. Vegard lånte bort skia sine en gang i blandt og det var helt utrolig så mye bedre dette var å kjøre med. Så stabilt. Jeg prøvde meg med langrennsski på hoppet flere ganger og landing med telemarksnedslag. Faktisk så hadde jeg bakkerekorden en god stund. Det måtte jo være interessant å se dette fra soffan i stua til Mona. Den ene etter den andre med snørra på slep svevende forbi i alle mulige positurer.
Vegard var også en habil kar på langrennsski. En dag lurte han på om vi skulle gå Rambergløypa. Jeg hadde fått nye Landsem langrennsski i Julegave. De var blå og i glassfiber og alt for lange. Skulle jo ha noe å vokse på. Rambergløypa var en flott skiløype som startet på løkka og fulgte en sti oppover mot Rambergtoppen. Fra Rambergtoppen hadde man flott utsikt over Oslofjorden og ned til Ramberg Gård. Løypa delte seg her og vi gikk stort sett østover mot Kjellandsvik. Ned dit gikk det veldig fort og skiløypa hadde flere skarpe svinger. Vi klarte oss flere ganger ned der uten å falle og føyk ut som prosjektiler på jordene rundt gården. Videre gikk løypa opp det bratte jordet og sørover. Inn i skogen bar det igjen før den kom frem i enden av boligfeltet like nord for løkka. Da var runden gått og den var omtrent 6 kilometer lang. For de av dere som ikke har gått denne løypa så kan jeg virkelig anbefale dere en tur i den. Den er sjelden kjørt opp godt så ta dette som en rolig søndagstur. Jeg og Vegard gikk denne runden seks ganger i strekk en gang. Uten stopp. Jepp, helt sant.

Vi begynte å bli store gutter nå. Det syntes vi iallefall selv. Våre opplevelser i kjellern på brakka distanserte vi oss gradvis fra og vi fikk interesser for andre ting. Det kom en farsott over landet vårt i disse tider. Breakdance og electric boogie. Alle skulle lære seg dette. Dette året skulle jeg og Stig lære oss halsbrekkende dansetrinn som skulle bringe oss inn i en ny æra. Vi sugde til oss alt som var av om denne revolusjonen av en danseform. Breakmachine med låta "streetdance" herjet på tv og radio. Vi kjøpte oss hvite hansker og plastikkbriller med persienner i på Svinesund og tok opp fet dansemusikk fra radioen. En tykk papp-plate fungerte som underlag for backspinn og headspinn. Mange ganger hadde vi danseoppvisninger for mamma og pappa etter country-musikk. Flere ganger stilte vi oss opp utenfor Samvirkelaget i Nesveien og hadde oppvisninger der. Vi lurte sogar å dra ned i gågata, men så flinke var vi ikke. Eller modige nok. Det var en gjeng fra E-feltet på Skredderåsen som også slo seg opp i dette miljøet. Det rulet i byen. Jeg var en av de få på Ramberg skole som lærte med dette i rakett-tempo, og jeg ble god på det. Electric boogie syntes jeg var kulest og særlig etterligning av å være en robot. Det var så fett å få litt oppmerksomhet rundt dette. Brått så var jeg litt populær. Men ingenting varer evig.

Vi hadde ikke glemt Kiss. Gutta hadde vasket av seg sminken sin og jeg og Stig ble litt skuffet over dette. Alle tegningene jeg hadde laget av gutta i Kiss var jo med maling. Det å tegne vanlige fjes var ikke like spennende. Vi hadde jo hørt at de var jo omtrent født med disse maskene på. Vi satt en kveld på kjøkkenet til moren til Stig og snakket litt om dette. Mona var og jobbet denne kvelden hos naboen så vi var alene. Leiligheten hadde en liten og koselig kjeller hvor do og dusj var. Her var det teppe på gulvene og lyse og fine vegger. Døra ned dit gikk i fra kjøkkenet hvor vi nå satt. I løpet av flere kvelder hadde vi malt hverandre i ansiktet med vannfarger. Vi skulle bli til Kiss vi også. Jeg digget Gene mens Stig digget Paul. Så vi satt der denne kvelden med halvsprukken ansiktmaling og lot fantasien og minnene flyte litt. Det var blitt litt sent på kvelden. Det hadde kommet en del snø ute og selv om det gikk mot tidlig vår, var blitt mørkt ute. Så, fra det blå, begynte vi å snakke litt om det vi hadde opplevd i kjellern i brakka. Det hadde jo vært ganske skummelt og veldig spennende. Stig syntes det var skikkelig ålreit å bo her med en mye koseligere kjeller enn det jeg hadde under meg. Jeg kikket bort på kjellerdøra som stod åpen. Trivelig lys skinte opp fra trappa. Så skjedde det noe merkelig og veldig ubehagelig. Døra begynte å bevege på seg! Sakte men sikkert lukket den seg mens med et langt knirk. Vi satt skrekkslagne ved kjøkkenbordet med åpne munner og kikket forundret på det som nå skjedde. Døra hadde nesten lukket seg helt da et forferdelig brak og et høyt smell dundret mot oss fra den koselige kjellern. Gammal Kiss-maling eller ikke. Jeg og Stig løp ut i snøen, barbeinte og hylende, ned til der hvor Mona jobbet og og skremte vel vettet av henne også slik som vi så ut og jablet i munnen på hverandre om spøkelset som hadde dukket opp. For det måtte jo være et spøkelse? Mona ble med tilbake og gikk inn i kjøkkenet med meg og Stig bak seg. Hun åpnet døra til kjellern og kikket ned i trappa. Der lå strykebrettet hennes. Strykebrettet stod parkert til vanlig bak døra og hadde kommet i litt ubalanse og lent seg mot døra. Resten skjønner dere nok sikkert. Et strykebrett av metall ned en murtrapp bråker. Mye.

Det skal som kjent ikke så mye til for å vekke opp litt latent fantasi. Våren var i anmarsj. Pappa hadde en kjørejobb til Stavanger og han lurte på om jeg og Stig hadde lyst til å være med. Og det hadde vi. Trailern til pappa hadde køyesenger baki og der skulle jeg og Stig bo på denne turen. Vi delte litt på å sitte foran med pappa. Turen startet med at vi ble smuglet ombord i Bastøfergen. Pappa så sitt snitt til å spare noen tiere og vi ble liggende bak i nedre køye under hele ferden over. Det var spennende. Turen til Stavanger var lang. Stig og jeg satt bak i køya og hørte på Kiss og Breakmachine mens vi prøvde å følge med på hva som skjedde på veien nedover. Jeg tror ikke pappa var så veldig glad i musikken vår. Bjøro Håland var nok bedre og han forlangte litt spilletid han også. Da det ble kvelden parkerte vi på en rasteplass et sted ved Åna-Sira for å sove til neste dag. Det ble jo kjempekoselig. Like ved et vann lå vi og der var det mye nytt å utforske. Det kunne jo hende det var en salamander-dam i nærheten? Dagen etter kjørte vi til utkanten av Stavanger og parkerte ved en butikk. Vi måtte vente litt før pappa fikk losset bilen. På taket av traileren var det montert på en romslig takgrind med et lavt rekkeverk og tregulv. Opp dit gikk det en stige og det tok ikke lang tid før jeg og Stig satt oppå der og kikket oss rundt. Været var strålende og vi satt der og hørte på Breakmachine i solskinnet. Så gjorde vi noe kult. Vi begynte å danse oppå taket av trailern mens pappa satt inni og leste VG sammen med Bjøro. Jeg vet ikke hvor lenge vi holdt på men folk stoppet opp for å se, og for en liten stund tror jeg vi var litt konger. Det var jo ingen som kjente oss her. Det var jo bare å slå seg løs og det føltes så utrolig kult.
Så ble fiskebolleboksene levert og vi satte nesa hjemover igjen. Nonstopp uten overnatting og jeg kan si det ble kjedelig.

Man trenger tid for å få med alle minner...

Jeg kan ikke forlate mine minner fra Jeløya uten å fortelle litt om hvor vi kjøpte lørdags-godteriet vårt. Helt fra vi begynte å få 5 kr i ukelønn, så var jeg og Kent, og etterhvert Jeanette, meget opptatte av å få handlet inn godteri til lørdag. Lørdagkveldene hjemme var usedvanlige hellige og måtte ikke under noen omstendigheter forstyrres av besøkende slektninger eller andre for den saks skyld. Da var det bare å skru av lyset og legge seg flatt på gulvet og håpe på at de dro. Dette gjaldt de som kom uanmeldt. Så var det frem med godteri og mamma sin hjemmelagde gryterett.
Nede i Nesveien lå Samvirkelaget hvor moren til en kamerat av meg jobbet. Like bortenfor der lå det et grønt bolighus som også inneholdt en kiosk. Denne kiosken ble drevet av et eldre og meget koselig ektepar. Det var en "over-disken-kiosk". Et lett pling i døra varslet eierne, som bodde innenfor denne kiosken, at en kunde var på vei inn . Da åpnet det seg en dør bak disken mellom potetgullet og ukebladene, og fra eiernes spisestue hadde de tilgang ut til sitt levebrød. I denne kiosken var det smågodt fra 5 øre per stykk og oppover, og for en femmer eller en tier så fikk man rikelig i posen sin. Noen ganger til kiosk-eiernes store frustrasjon. Det ble jo ofte ett godteri fra hver av de ca 50 boksene. Kiosken hadde ligget der i mange år før jeg kom til Jeløya og den lå der i mange år etter at jeg hadde flyttet. Den er i dag borte. Noe som er litt synd...

17-mai har ikke blitt nevnt så mye i min tid i Moss og på Jeløya. Vel, det bar en tur på Domus eller Epa for å kle opp meg, Kent og Jeanette i nye klær, for nye klær til 17-mai var mamma nøye på. Det var disse butikkene som hadde det beste utvalget. Så svingte vi innom Skoringen på hjørnet ved Parkteateret for å handle nye sko. Det ble mørkeblå Speed med borrelås som var meget populært på denne tiden. Gleden av å våkne tidlig om morgenen på 17-mai til pent vær og kle seg opp i nytt tøy fra topp til tå var fantastisk. Med hvert vårt flagg gikk jeg og Kent sammen opp til skolen for å stille oss opp i toget. Mamma og pappa tok med Jeanette i vogna si og skulle møte oss i byen senere. Det var litt leit å få kommentarer på valg av klær fra jåle-bærtene i klassen når man møtte opp i skolegården, stolt som en hane, men denne dagen skulle de ikke få ødelegge. Det var bare å ignorere dem og finne seg en plass hvor man "hørte" til. Toget gikk fra Ramberg skole og skolekorpset med marineblå busseruller og røde luer ledet toget an mot Helgerødgata hvor vi ble forent med flere tog fra Hoppern, Reier og Refsnes. Derfra marsjerte vi i takt og utakt over kanalbroa. På hver side stod det mange foreldre og andre skuelystne og ropte hurra til oss. Etterhvert når alle korpsene og barna ble samlet i Moss så ble toget kjempelangt. Toget gikk så videre igjennom gågata og opp Kongens Gate før det endte opp i Nesparkern hvor det ble leker til barna og servering av mat og drikke til alle. Etter noen taler og tigging av russekort fant vi mamma, pappa og Jeanette. Vi  ruslet så tilbake igjennom byen og hjem til Brakka i Nesveien på Jeløya hvor det ble grilling og hygge. Ofte sammen med naboene. Dette er veldig, veldig tydelige og gode minner.

Sommerferiene kom og sommerferiene gikk. Vi var hjemme og det ble mye krabbefiske og bading. Det å være på Jeløya i flott sommervær var ferie nok på denne tiden. Jeg har ikke så mye spesifikke detaljer fra mine sommerferier på Jeløya. De ble litt like men i 1983 skjedde det noe som fikk hele byen til å stå på hodet MFK tok hjem cupen. 80-tallet skulle bli gull-æraen til MFK. Det var vel noe av det siste disse gutta fikk til også?

Tidlig en av disse somrene fant jeg og Stig på å skulle lage ei hytte like oppe i skogen. Stedet var ikke lengre unna enn at vi kunne se hjem. Hytta ble bygget mellom ei stor furu og en stor stein. Granbar ble til vegger og tak og det var plass nok til oss to og et lite bål ble til oppi en sprekk i den store steinen. Vi fant så ut at vi skulle grille en kveld her oppe. Helt alene. Det var jo ikke langt hjem. Dette skulle vi virkelig tørre å gjøre. Vi fikk kjøpt oss hver vår røkte pølse på Samvirkelaget på Krossern og når kvelden kom så ruslet vi opp til hytta vår. Der fyrte vi opp et lite bål og det ble jammen fort koselig der. Røken ledet vi gjennom en rør vi hadde dratt med oss opp og det ble snart lunt der inne. Det hadde blitt ganske så mørkt ute nå og vi var igang med pølsegrilling da fantasien ble sluppet løs igjen. Tenk om det kom noen zombier lengre inne fra skogen? Tenk om de stod der i mørkret og kikket på oss og var sultne. Vi trodde jo lenge at det var røvere som var begravet i denne skogsluggen. Vi tittet forsiktig ut av døra og inn i mørkret. Var det en lyd vi hørte, var det en skygge vi så? Har ikke peiling, men i neste sekund var vi hjemme igjen med hver vår røkte pølse på hver vår pølsepinne. At det går an.

Hver sommer var vi alltid en tur for å besøke farmor og farfar på Land. Der ble vi gjerne i en ukes tid. Denne sommeren var alle fra Bergen der også og vi var og badet i Randsfjorden hver eneste dag. Like nedenfor der hvor farmor og farfar bodde lå det en fin badeplass. Utstyrt med dykkemaske svømte jeg under vann fra den ene steinen til den andre. Vannet var dypt og klart og jeg svømte langt under vann. Jeg klarte ikke å svømme på ordentlig enda. Da vi flyttet fra Vålerenga til Jeløya i 3-klasse så måtte jeg avbryte min svømmetrening med skolen. Ramberg skole var ferdige med dette i 2-klasse så jeg måtte klare meg selv. Det ble tilbakelagt mange meter under vann denne sommeren. Så en dag fikk jeg plutselig nesa over vann og etter å ha fått synkronisert armer og bein ble det flere meter med nesa over vann. Jeg hadde lært meg å svømme! Og nesten helt av meg selv! Så slik ble det til at Dan lærte seg å svømme rett før 6-klasse.

En historie til vil jeg fortelle om fra en av  mine sommere på Jeløya. Det var den sommeren jeg og Stig fant Anton. Og hvem var Anton? Jo, det var kråkeungen Anton. Det var Stig som fant denne flyve-skye skapningen oppe i skogen, ikke så langt fra grillhytta vår. Anton hadde nok en eller annen sykdom i fjærdrakta si som gjorda at han ikke kunne fly. Han var nok den i søskenflokken som ikke bestod prøven og da var det over og ut for Anton sin del. Men Anton skulle få en fin stund sammen med oss denne sommeren. Han fikk brød med melk på og vann. Vi hadde ham ute hver dag og fikk han til å flakse med vingene. Vi ville jo at han skulle fly. Ronso og Nurke ble til slutt venner med Anton de også og Anton fikk sin egen plass i hundegården. Ronso og Nurke måtte pent vente til Anton var ferdig med å spise i skåla deres før de slapp til. Etter hvert fant vi ut av han kanskje ikke ville ha så mye brød, eller hundemat. Anton virket mer og mer pjusk. Stig gravde en dag frem et helt syltetøyglass med mark fra komposthaugen bak boden. Tenk at Anton åt opp hele glasset med et høyt "Kra" mellom hver mark. Fra denne dagen ble det bare mark og vann. Dette hadde Anton godt av og han vokste seg stor. Han fikk seg noen manndomsprøver også. Fra bodtaket og ned på gresset ved Brakka ble Anton sine flyvekunnskaper testet ut. Han svevde et stykke før han buklandet men han fikk aldri til å fly. Sommeren gikk mot høst og Anton ble større. Han var blitt en marsjerende mosse-kråke. Anton bodde litt hos Stig og litt hos meg. Når han bodde hos meg hadde han en pappeske som sitt hjem. Han likte seg der. Anton likte også å gjøre fra seg oppi treskoa til pappa. Hver dag eneste dag. Så en dag ble Anton borte vekk. Han var ikke til å finne noen steder. I leteaksjonen som fulgte ble Anton utsatt for et uhell. Han ble faktisk tråkket på og det var jeg som gjorde det. Jeg så ikke Anton i det høye gresset! Anton ble ikke bra igjen og vi måtte avlive ham. Det var veldig trist.

Så glir vi inn i 6-klasse. I hele 5-klasse hadde vi spart og forberedt oss på leirskolen som skulle være i Sjoa, øverst i Gudbrandsdalen. Noen få uker etter oppstart i 6-klasse ble pakkelister delt ut sammen med en detaljert reiseplan. Det skulle bli buss og tog opp dit. Jeg fikk pakket det jeg trengte i en passe stor koffert og jeg fikk 100 kroner i lommepenger som skulle bevares av lærerne. Hver dag skulle vi få utlevert 20 kr som vi kunne kjøpe noe for. Turen til Sjoa ble i september og høsten hadde startet opp med å forandre fargene i naturen igjen.

Nå kom jeg på at jeg lagde et høst-dikt en gang på Vålerenga skole. Det går slik:

"Når bladene faller og dagen blir kald,

ta på deg dine støvler , lue og sjal.

Gå ut ut en tur og se på noen trær.

Det er trist å se når blomstene dør,

men til neste år spirer alt som før" 

Dan, 8 år.

Det ble en lang togtur opp til Sjoa men den ble veldig morsom. Klassen hadde modnet litt og det ble noen kjærestepar her og der og jåleriet var blitt litt borte. Vi stod litt mer sammen. Det ble hørt på musikk via walkman og lest mye Fantomet og Donald før vi kunne høre at neste stopp var Sjoa.
Gutta fikk hver sin hytte på en flott tun under noen høye fjell. Fire og fire i hver hytte. Jeg syntes dette var så kult og jeg fikk en hytte med hyggelige gutter i. Jentene kom sammen i et større hus hvor også lærerne skulle bo. Det å være på leirskole syntes jeg var gøy og interessant. Jeg husker jo turen godt fremdeles så den må jo ha gjort litt inntrykk. Leirsjefen var en solid kar på 60 år som kunne svært mye om området vi var på. Han ledet oss igjennom mange turer denne uka. Det ble toppturer og naturstier hvor vi lærte mange ting om naturen og vi fikk prøvd oss på hvordan det var å gå med gnagsår og følelsen av å komme tilbake til en varm hytte etter en lang tur. Frokostene ble spist i plenum hvor vi også smurte matpakke for dagen og delte på kjøkkenoppgavene. Middagen ble spist på samme sted og hver kveld var det underholdning som vi selv stod for. Leirsjefen svidde av en grusom spøkelseshistorie noen ganger som satte et støkk i hver og en. Etter middagene ble også lommepengene delt ut og da fikk vi råd til en brus og en liten pose potetgull i leirsjefens egen kiosk. Skurk. Det ble 5 dager vekk fra mamma, pappa, Kent og Jeanette. Det føltes som en evighet, men det gjør vel det når man lengter litt hjem? Jeg lengtet ofte hjem når jeg var borte. Selv om jeg hadde det aldri så moro. Uka gikk og vi kom hjem. Klassen var formet til noe bedre og om ikke lenge skulle vi begynne i 7-klasse på Hoppern hvor vi ble splittet og fordelt opp i flere klasser. Jeg visste ikke dette enda, men jeg skulle ikke til Hoppern...

Vinteren stod for tur. Jeg tror det var denne vinteren vi skulle feire nyttår sammen med tante og onkel i Sande. Det skulle bli et stort familie-lag og det ble mange kusiner og fettere der. Dette ble gøy. Tante hadde ordnet med en diger kalkun og masse annen mat på kjøkkenet. Onkel og tante hadde på denne tiden en diger hund. Toivo het han. Toivo var veldig snill og veldig sterk og veldig sulten hann-hund. Onkel matet Toivo strengt for han måtte jo ikke bli feit når han skulle på utstilling. Jeg tror Toivo ga blanke i dette for i et ubevoktet øyeblikk sneik han seg inn på kjøkkenet og glufset i seg hele, ja hele, kalkunen. Og det gikk unna. Toivo visste nok at nå ble det represalier men det brydde nok ikke han seg om da han la i seg. Det fikk stå til. Så der lå han, ute i snøen, og rapte fornøyd mens vi satt inne og spiste koteletter, sossisser og fyllet som skulle ha vært inne i nyttårskalkunen. Det ble raketter og moro selv uten kalkun og Toivo var mett lenge.

Minner, minner og atter minner. Jeg kunne nok fått ned flere tusen sider, men det kan jeg ikke. Noen minner må beskyttes. Noen minner er vonde. Noen minner kan ødelegge. Noen minner gjelder kanskje ikke lengre heller hvis man har blitt "venner" igjen. Liver går videre på godt og vondt.

Mamma og pappa orket ikke å leve sammen mer. Jeg var stor nok til å skjønne dette. Jeg hadde fått med meg urolighetene hjemme. Det hadde nok Kent og Jeanette også selv om de fremdeles var små. Mamma pakket bilen en dag. Det var vel rett etter skolen. Vi barna satte oss ut i bilen. På trappa så jeg mamma prate litt med pappa føre hun kom og satte seg i bilen og startet opp. Det er mulig at jeg husker dette øyeblikket litt feil, men mine minner er tårer i bilen fra to barn som ser etter pappan sin der han står på trappa og gråter han også. Jeg gråt ikke. Gråten klemte jeg inni meg. Jeg turte ikke. Jeg var sint og forvirret. Hvor var livet mitt på vei nå? Vi flyttet igjen. Ny skole og nye venner. Igjen. Bestemor og bestefar hadde kjøpt seg en stor leilighet i 17-blokka på Skredderåsen. Det var dit vi flyttet nå.

Det blir nå 3 år på Skredderåsen med mer breakdance og grafitti før jeg skulle bli til en svenske. Ja, det er mere moro igjen av mine minner.

I ettertid vet jeg at det var to sider av at mamma og pappa skilte seg. De fant aldri tilbake til hverandre igjen. De er i dag det man kan kalle venner på talefot og de er sammen i familiesammenkomster. Det setter jeg pris på og det gjør mine barn også.