Vi er nå i nyere tid. Siden vi er inne på litt paranormale emner så må jeg få dele noe med dere. Vi hadde flyttet over i hovedhuset på Stanger Gård. Jeg husker ikke helt hvor lenge vi hadde bodd der. Det er sommer. Det er varmt og det er ikke lett å få seg en god natt søvn for en skiftarbeider fra Peterson i Moss. Jeg må også passe på og ikke foregripe begivenhetene, men dette er et lite unntak.
Klokken er nok rundt 03:00 og alle sover. Jeg ligger med ansiktet vendt mot vinduet der hvor pulten vår står. Gardinene beveger seg nok lett i den milde brisen. Uten å være klar over det åpner jeg mine øyne fra en søvn og en drøm og ser deg. I kurvstolen fremfor vinduet sitter du der og smiler til meg slik jeg husker deg. Du er kledd i hvitt og du ser ut som en engel. Det er som å se noe i sakte film. Tiden står stille. Jeg kjenner en følelse av godhet og kjærlighet. Noe kjent. Det må være deg, er det ikke det? Så var du borte.
Var det deg, bestemor?
søndag 23. juni 2013
Jubileum på Stanger Gård
Jeg vet om en sommerbris som setter mine følelser i sving. Jeg vet om farger som setter preg på mitt liv. Jeg vet om en som har gitt meg mitt liv som jeg kjenner det i dag. Jeg vet om en person har gitt meg en familie som jeg kjærlig elsker.
Elisabeth Flesjø har blitt feiret med sine 40 år på stabburet på Stanger Gård i dag med sine nærmeste og det ble en meget flott dag. Vi spiste reker med tilbehør og drakk hvitvin fra høye glass, selv barna som var med satte sitt preg på jubilanten. Det ble lest opp taler, det ble sang og det ble harmoni. Hva mer kan man be om?
Ingenting.
Elisabeth Flesjø har blitt feiret med sine 40 år på stabburet på Stanger Gård i dag med sine nærmeste og det ble en meget flott dag. Vi spiste reker med tilbehør og drakk hvitvin fra høye glass, selv barna som var med satte sitt preg på jubilanten. Det ble lest opp taler, det ble sang og det ble harmoni. Hva mer kan man be om?
Ingenting.
tirsdag 18. juni 2013
Kapittel 13 - Koppom
13 er et ulykkestall. Det vet alle. Jeg var vel egentlig ikke så overtroisk men jeg var nok litt åpen for for at det var litt mer mellom himmel og jord enn det ofag-lærern mente. Mine skrekkfilm-erfaringer i Moss hadde satt sine spor og jeg var vel blitt litt skyggeredd. Ikke mørkeredd. Skyggeredd. Så der lå jeg i kjellern i senga mi, som nå var en vannseng, med Nurke krøllet sammen oppunder armen min. Jeg lå der i det nye huset vårt og lurte på hva alle andre rundt drev med. Jeg gjorde jo ingenting annet å kjøre rundt på moped etter mørkrets frembrudd og trodde jeg var litt kul. Kanskje på tide å gjøre noe med dette? Og jeg var jo ikke 13 år, for pokker.
En ettermiddag hadde Kent med seg noen hjem. Det var et par jenter og noen gutter. De var oppe på rommet hans og jeg hørte de skravlet og lo. De spilte til og med musikk. Kent kom ned trappa og sa at det var par av de som ville møte meg. Jeg trodde jeg skulle gjøre på meg. Egentlig så var jeg ikke så veldig skrekkslagen men mest utrolig nysgjerrig og spent. Masken, hjelmen, måtte av og jeg var nød til å hoppe i det. Jeg hadde jo så lyst, egentlig. Jeg lengtet etter å bli kjent med noen av de Kent hadde pratet om. Få noen nye venner. Så denne dagen skulle jeg møte et par av de. Det var på kjøkkenet det skulle skje. Jeg stod der og skulle ordne meg noe mat. Tunfisk med sylteagurk og majones og et hint av pepper som topping. Min favoritt. Jeg hørte det kom noen ned trappa. Noen mumlet. Noen lo litt. "Så det er du som er Dan, storbror til Kent?" Jeg bråsnudde meg rundt med smørkniven i hånda og kikket på ei jente som stod der og pratet svensk og litt norsk. "Øh, ja", fikk jeg frem og månet opp i taket. Det ble litt varmt i kinna mine. "Jag heter Jessica". Det gikk noen sekunder, "Jaha, jeg heter Dan", svarte jeg. Jessica var et par år yngre enn meg og typisk svensk. Lyst hår, blå øyne og et digert smil. Så kom det en lang stake av en gutt inn på kjøkkenet. Han var nok ikke unormalt lang, men jeg med mine 174 på strømpelesten var jo ikke jeg akkurat ruvende over jordens overflate. Han var norsk og med en kolossal snusleppe kom han bort og presenterte seg. "Hei, jeg heter Paul." Paul bodde like bortenfor oss i et stort hus sammen med sin mor, stefar og totalt fire søsken. En diger flokk med sprudlende mennesker som jeg skulle bli veldig godt kjent med. "Dan her", gjentok jeg til ham, og følte at denne karen var en jeg nok kom til å like. Paul hadde glimt i øyet. "Så det er du som kruser rundt på moped uten lys, da?" Jeg tenkte meg om litt. Hvor hadde han sett meg? "Ja, det er nok det, serru. Hvordan visste du det?" Paul flirte." Jeg var en av de som gikk midt i veien den kvelden du var ute å kjørte. Tipper du lurte litt på hva vi holdt på med? Bruttern din har fortalt oss en god del om deg og at du hadde en moped som du dreiv å kjørte med. Vi hadde mest lyst til å stoppe deg for å hilse på deg". Vi skal en tur på Jærnebaren senere. Henger du med?" Paul, Kent og Jessica ruslet ned i forveien og jeg ble sittende på kjøkkenet og spise opp maten min mens jeg tenkte på hva som skulle skje ganske snart. Jeg kjente at det kilte i magen. Snart skulle jeg inn på det stedet som de aller fleste i Koppom under 18 hang. Etter en rask tur nede på rommet mitt, for å sjekke at sveisen var ok, gikk jeg ut av min private utgangsdør og krysset gressplenen i den nederste delen hagen med retning mot snarveien ned til Jærnebaren. Etter 30 meter på en krøttersti, så stod jeg der. Bygget som rommet dette stamstedet var kanskje et tidligere bedehus. Det så slik ut. Grått og brunt med store husmor-vinduer med blomster i postene. På en avlang parkeringsplass stod det noen mopeder og et par epa-traktorer parkert. Jeg gikk forbi vinduene og rundet hjørnet på bygget da inngangsdøra gikk opp. Der stod Paul og Kent. "Kom inn, da!" Paul gikk i forveien og jeg stakk nesa mi innenfor. Dette stedet var som å komme inn i en annen tidsepoke. Man kunne føle at her hadde det vært mange innom gjennom tidens tann og fått servering. Til høyre så jeg en hylle med glass foran med forskjellige kaker og brød i. Hylla fortsatte med en 90-graders vinkel og gikk over til en disk med et kassaapparat på. Bak der stod det en mann med stripete bukser, hvit t-skjorte og forkle med melflekker på. Bak ham, på veggen, hang det en rimelig innholdsrik meny. "Korv och burgare", stod det. Mannen bak kassa het Lars. Han var utdannet baker fra Gøteborg og hadde flyttet til Koppom sammen med kona si Maisan og barna Mathias, Daniel og Niklas. Lars nikket i retning av meg og jeg nikket tilbake. Han så trivelig ut. Videre innover i lokalene fikk man en slags pub-hjørne på høyre side. Inne i dette rommet var det litt mindre lys og noen ølfat på veggene for å skape litt stemning. Videre bar det inn i et rom med mørke brune bord og stoler. Oppe på bordene var det runde, hvite duker med kurver på som inneholdt salt og pepper, tabasko og ketsjup. Dette var nok restaurantavdelingen. Paul dreide høyre og jeg fulgte etter. Vi kom inn i et lite rom med en jukeboks og et par arkadespill. Ved et bord satt Jessica, Kent og noen til jeg aldri hadde sett før. En lyslugg i svart skinnjakke satt ved det ene arkadespillet og holdt på noe veldig. "Han spiller Mr.Doo. Skarre heter han. Han er klin umulig å få kontakt med når han spiller. Han har rekken, over sekshundretusen." Jeg visste ikke hva jeg skulle si. "Jasså, sier du det?" Jeg snudde meg rundt. Det var et spill til på veggen der inne. På stolen fremfor dette spillet satt det en annen gutt med langt hår og ola-jakke. Jeg trodde først at det var en jente som satt der, men det var det ikke. Uten forvarsel smalt det til. Noe så inn i hælvete. "Ha, ha. Lennart klarte ikke rekken." Lennart snudde seg rundt og freste "høld kjæften", før han forsvant ut av en annen dør. "Nå hadde han flaks at glasset holdt!" Paul gliste bredt. En annen dør i dette rommet smalt opp. I døra stod Lars, bakern, som hadde sett så hyggelig ut for en kort tid siden. Nå var han morsk. " Vad hender her?" Gøteborg-dialekten dirret i luften. "Ingen som vet nått? Ni får inte lov at slå i spelen. Dom er svindyra!" Døra gikk igjen med et smell og latteren brøt løs. Paul heiv på et par kroner på jukeboksen og ikke lenge etter bølget "red, red wine" ut av den. Isen ble brutt. Det var som om jeg hadde kjent de i all tid. Så vennlige, så imøtekommende.
Denne dagen ble en innledning mot noe som skulle skape en stor og ny vennekrets rundt meg. Bare iløpet av denne ene dagen så var jeg blitt akseptert og den litt vemmelige følelsen i magen var borte. Nytt sted, nye venner, blanke ark og nye fargestifter. Vi ble der nede til det ble mørkt og flere kom innom. Paul og Kent hadde tenkt seg til en jente som heter Nina. Hun var også norsk og bodde i nærheten. "Nina har biljard og tv i kjellerstua. Der samles vi ofte. Du blir med bort en tur, eller?" Paul hadde spyttet ut snusen og lempet inn en ny. "Skal du ha en?" Jeg kikket vantro på ham og ristet på hodet. "Tror ikke det, nei." På veien bort til Nina passerte vi en åpning i bjørkeskogen som vokste i dalen. I dalens bunn så jeg elva stryke forbi og videre opp på den andre siden kunne jeg se et stort, hvitt hus. Det så ut som et gods. "Der spøker det." Paul stoppet opp og pekte. " De sier at det det spøker der og det er ikke kødd. Vi var der en kveld og kikket igjennom vinduene og vi så noe." Jeg tenkte på mine opplevelser fra kjellern på Jeløya og kjente at nysgjerrigheten vokse. "Vi kan stikke bort dit en dag, hvis du vil. Det er skikkelig spennende der."
Vi fortsatte videre og gikk til høyre i et kryss like ved Konsum. Derfra var det kort vei til et hus som lå i starten av en vei med flere koselige eneboliger i. Paul gikk opp trappa og åpnet døra. Her var det ikke behov for å ringe på. Jeg ble forklart at i Koppom er aller dører åpne for alle. Det var uvant. Inne i gangen var det en haug med sko. Det var tydeligvis flere her enn bare oss. Nina sine foreldre satt på kjøkkenet og hilste til oss. "De er nede. Husk å være forsiktig med biljardbordet, da." Kent fortalte meg at det kunne gå hardt for seg noen ganger. Køer og baller skvatt veggimellom. Vi gikk ned en trapp og kom ut i et stort rom med biljardbordet rett forut og en sofa med i andre enden. Der var det stappa med folk som satt og så på tv og spilte kort.
Denne kvelden ble jeg kjent med så mange at når jeg omsider kom hjem til meg selv var jeg nesten svimmel. Jeg lå der i senga får å prøve å få meg litt søvn. Jeg skulle på jobb dagen etter. Masse nye folk! Og det svære skumle huset...Jeg sovnet omsider.
Men jeg hadde jo en jobb å passe på også. Vi hadde fått et nytt oppdrag i Skotterud. Skotterud er et lite sted i Norge, like over grensen ved Charlottenberg på vei mot Kongsvinger. På en stor gård, i et område som het Skinnpungerud, skulle vi bygge en stall til 20 hester. Og det var ikke noen gamle øk som den stallen skulle hyse, nei. Eieren eide mye skog og hadde flere hogstmaskiner i drift. Dattera hadde blitt glad i hest i ung alder og dette smittet over på han far, så nå skulle stallen til et par millioner opp og det skulle satses. Importert trener fra England i eget hus. I forkant av dette oppdraget hadde Remi gått ferdig 9-klasse i Moss og jeg hadde fått ham hit til Koppom for å jobbe sammen med meg. Remi er nok født som håndverker. Han har et meget godt lag med verktøy og han er nøye med det han driver med. Remi ville bruke disse evnene og han kom over kjølen til Koppom. Remi fikk inn en seng på rommet mitt og brått så hadde jeg et trygt anker fra tidligere tider sammen med meg. Håkky-sveis var i skuddet i Koppom, de lå noen år etter, så både jeg og Remi lot nakkehårene falle ned og det ble et syn for gudene. Remi så ut som vokalisten i Def Leppard og jeg så ut som Ronja Røverdatter med bart. Remi dro flest damer.
Stallen måtte det graves plass til og det skulle støpes en såle på over 250 kvm. Det skulle bli mange turer på betongbilen. På denne sålen skulle det reises et bygg i leca og takstoler, med et spenn på over 20 meter, som skulle produseres på plass og heises opp. Vi hadde tatt på oss en liten utfordring. Jeg og Remi jobbet iherdig og vi lærte oss mye denne sommeren. Ingen av oss var noen spesialister innen mur eller leca men vi fant ut ganske tidlig at man kan faktisk lære seg det meste bare man er interessert. Og det var vi. I løpet av et par uker var såle og leca-vegger ferdig. Vi hyret inn en proff murer som slammet og pusset leca-veggen på utsiden og på innsiden. Mens han dreiv med det startet vi med å lage takstolene. Det ble laget en mal til alle deler som skulle inn i denne takstolen. En prototype ble laget og kontrollert før resten ble kappet opp og monteringen kunne starte. Det gikk med 1100 kamsøm (en type spiker) på hver takstol. Og disse ble slått inn for hånd. Gud bedre for en tennis-arm jeg fikk.
Takstolene kom på plass en høstdag og det gjorde også plast, sløyfer og lekter. På taket skulle det være plater. Mens vi holdt på her holdt et team på med båsene inne i stallen. Vi ble nesten likt ferdige. Nå kunne de første hestene slippes inn og byggherren var meget godt fornøyd.
Jeg og Remi var også fornøyde. Vi lærte oss mer og mer om dette yrket og vi tjente gode penger. Pengene ble brukt til Levis-bukser, Ball-gensere og musikk. Vi ble etterhvert rimelig sossete og når jeg nå tenker tilbake på denne tiden så må jeg nok svelge et par kameler i forhold til min holding ovenfor sossene fra barneskolen.
Noe av pengene skulle snart få litt bein å gå på. Vi hadde undret oss en stund over en merksnodig odør som kom sigende inn i rommet en gang i blandt. Det luktet som å være på en trebåt, altså en snekke. Vi leitet rundt på rommet og sniffet oss frem til at lukten kunne komme fra veggen hvor Remi hadde senga si. Rommet var støpt i betong men den ene veggen i nordenden av rommet var en lettvegg med rødstripete tapet. Bak denne veggen kom man bare til fra utsiden gjennom en gammel garasjeport. Rommet vi sov i hadde en gang vært en garasje. Jeg hadde aldri sjekket ut så nøye hva som kunne befinne seg innenfor disse portene. Nå var det på tide. Der inne fant vi en haug med gamle ting og en gammel tank for fyringsolje. Og det var fra denne tanken lukten kom. Når det trakk fra nord. Det vi også oppdaget nå var årsaken til at vi også syntes at rommet kunne være litt kjølig. Veggen inn mot rommet var ikke isolert. Kulde og lukt gikk rett inn. Da var det bare å komme seg til en byggvareforhandler og få tak i isolasjon, plast og en litt penere tapet. Ikke mange dagene senere var jobben gjort og vi merket umiddelbar bedring. Godt man hadde lært seg litt om tetting av bygg.
Paul kom stadig innom for å slå av en prat. Det gjorde Lennart og flere andre jeg hadde blitt kjent med. Sammen med Lennart kom også Iron Maiden inn i min musikkverden og det ble starten på en helt ny epoke for meg når det gjaldt hard rock. Lennart hadde digget denne britiske gruppen lenge og han kunne fortelle meg mye om deres maskot "Eddie" som prydet covrene på platene deres. Vi kunne sitte på rommet og høre på Maiden og studere covrene i timesvis. Det var så mye detaljer nedlagt her, så mye historie og myter at men ble rett og slett litt skrullete. Det var da jeg tok frem papir og blyanten igjen og begynte å tegne av samtlige covere Maiden hadde gitt ut. Jeg konsentrerte meg bare om Eddie og hans uttrykk. Tegningene ble til i løpet av noen få timer og noen ganger i løpet av et par dager med Maiden surrende i bakgrunnen som ekstra inspirasjon. Om tegningene ble bra? Ja, ikke for å skryte, men de ble slettes ikke dårlige. Jeg hadde nok et talent for å gjengi detaljer med blyant og tegneark på den tiden. Det var også på denne tiden en eller annen spurte med om jeg hadde vært med på "ånden i glasset", eller spiritisme. Nei, det hadde jeg jo ikke, men jeg hadde hørt litt om det og sett filmer med skumle utfall. Noen hadde gjort det på Herregården. Det var en gjeng som en kveld brøt seg inn der og utførte en seanse opp i andre etasje, der hvor de sier at det spøker. Vi ble veldig nysgjerrige på dette og en kveld bestemte vi oss for å ta en tur over dalen for å se litt nærmere på dette store, skumle huset som hadde stått ubebodd i mange, mange år.
Vi var nok 15-20 stk som gikk sammen denne kvelden. De fleste hadde jeg møtt eller sett før, men det var et par nye her også som jeg ikke hadde sett før. En av de hadde en moped. Ikke så ulik den jeg hadde og han freste rundt oss med en sigarett i munnviken. "Han er helt harmløs", smilte Paul til meg. "Han bare liker å vise seg frem litt. Jeg tror han holder på å drite på seg av skrekk og kjører snart møkka-peden hjem til pappan sin." Og ganske riktig, snart forsvant han avgårde på en grusvei og lyden av duringen fra trimsettet ble mer og mer fjern. Sommerkvelden begynte å bli mørkere nå. Vi var godt ute i august og det luktet landbruk i luften. Nyslått grass og korn. En kunne høre rautingen fra kuene langt unna. "Han måtte hjem. Han skal på jobb på jordene i morra tidlig." Nina nikket mot en stor låve. "På den gården der er det mange som tjener bra med penger nå om dagen. Og de er skattefrie!" Gården skulle vise seg å være stor. Faktisk en av de største i området. Et par tusen mål dyrket mark og flere tusen mål utmark. Låven var kolossal og huset flere hundre kuer og kviger. Fire store våningshus omkranset en stort gårdstun og her ble det leid ut leiligheter til de som måtte trenge det. I det største og flotteste huset bodde bonden selv. Det gikk rykter om at han hadde en diger eske full av penger som han lønnet sine ansatte med. Rykter, altså. "Han har ikke så stort hus som Herregården. Det er det vel ingen som har på mils omkrets"? Remi og Paul skravlet ivrig. Remi hadde alle nødigst blitt med for spøkelseshistorier, ja det var rene eventyr, og slikt tror man ikke på. Jeg, derimot, var ikke helt sikker og følte at dette skulle bli en spennende kveld. Vi skrådde av veien og gikk opp en skråning mellom noen store trær. Da vi kom frem mellom trærne åpenbarte bygget seg. Det var som et slott. "De sier det er over hundre rom der inne og at det er mange hemmelig ganger og annet rart der også". Jonas kom frem fra gjengen. Jonas bodde noen steinkast ovenfor dette huset og var litt kjent med dette stedet. Jonas kunne fortelle av eierne var fra Oslo og holdt på med litt oppussing. De hadde kanskje planer om å flytte inn en gang. Huset må ha vært over 50 meter langt og 25 meter høyt. På fremsiden var det store søyler som holdt en balkong oppe. Taket var kledd i skifer. Store vinduer stod og gapte mørkt til oss og det var blitt litt guffent her nå. Vi gikk litt nærmere. Hvordan skulle vi komme oss inn? Tenk om det var noen som lå der inne og sov nå? Vi bestemte oss for å spre oss litt for å finne ut om det var noen åpne vinduer vi kunne gå inn i. Jeg kjente at det var noe jeg ikke hadde så veldig lyst til å gjøre. Det rumlet godt i magen og jeg grøsset. "Skal du ha en snus? Roe ned nervene litt?" Paul kastet boksen over til meg og jeg lukket opp lokket for å lukte. Det luktet sterkt og stramt på en gang, men også godt. Litt lakris og litt pipe. Farfar røkte pipe. Uten å tenke så mye mer over det tok jeg litt og lagde meg en pris og dyttet det oppunder leppa. Det svei. "Det er noen der inne!!" Jentene kom løpende rundet fra andre siden av huset. De var helt vettskremte. "Det er noen der inne!! Vi så det!!". Det klirret brått i en av vinduene, og det ble helt stille i forsamlingen som stod og måpte opp på fasaden fra bakkeplan. Så gled det ene vinduet i andre etasjen opp. Det gikk et gisp gjennom oss. Der opp stod Remi og flirte. "Er ikke skummelt dette, vøttø". Gærne faen hadde klart å komme seg inn på egenhånd og gått opp helt alene for å skremme livskiten av oss. Jeg følte meg rar. "Du er helt hvit i ansiktet ditt, Dan. Er du dårlig?" Jeg følte meg litt uggen. Jonas kikket på meg og flirte. De skjønte nok hva det var. Det var bare det at det skjønte ikke jeg. Remi kom ned i første og åpnet et vindu til og vi gikk inn.
Hva som skjedde der inne husker jeg ikke så godt for jeg følte meg helt utafor. Det var en stor og mørk vindel-trapp som ledet oss oppover i bygget. I stummende mørke famlet vi oss rundt og kom inn i et rom. Det jeg gikk og tenkte på nå var om det var noen som hadde med brettet og glasset inn hit? Stearinlys måtte vi jo ha også. Var det inne på dette rommet vi skulle utføre det? Der inne stoppet vi opp litt og ble helt stille. Ikke en eneste lyd hørte vi og jeg ble mer og mer uggen. Måtte jeg spy? Hva skjedde? Brått smalt det til i hjørnet av rommet og panikken brøt ut. Jeg lot meg lede med hurtigtoget ned trappa og i synkron-stupe-kråke-stil lå vi i en haug i et kort øyeblikk på plenen utenfor huset før vi tok beina fatt og kom oss opp i sentrum igjen hvor det var litt lys.
Da skjedde det. Magen vrengte seg og jeg la fra meg den pizzan mitt i veien ved Konsum. "Ha, ha!! Første gang du har snusa, eller?" Jeg gikk bort i grøfta og fikk opp resten. "Det går over. Det er alltid slik første gangen". Paul klappet meg på ryggen. Jeg trodde jeg skulle dø. Det ble nattmat hos en av jentene. Tekake med hushålds-ost på. Jeg trengte det nå. Like over midnatt gikk alle hjem til hvert sitt. Jeg og Remi ruslet hjem til mitt krypinn og vi sovnet etterhvert. Hva var det som smalt der inne?
En ettermiddag hadde Kent med seg noen hjem. Det var et par jenter og noen gutter. De var oppe på rommet hans og jeg hørte de skravlet og lo. De spilte til og med musikk. Kent kom ned trappa og sa at det var par av de som ville møte meg. Jeg trodde jeg skulle gjøre på meg. Egentlig så var jeg ikke så veldig skrekkslagen men mest utrolig nysgjerrig og spent. Masken, hjelmen, måtte av og jeg var nød til å hoppe i det. Jeg hadde jo så lyst, egentlig. Jeg lengtet etter å bli kjent med noen av de Kent hadde pratet om. Få noen nye venner. Så denne dagen skulle jeg møte et par av de. Det var på kjøkkenet det skulle skje. Jeg stod der og skulle ordne meg noe mat. Tunfisk med sylteagurk og majones og et hint av pepper som topping. Min favoritt. Jeg hørte det kom noen ned trappa. Noen mumlet. Noen lo litt. "Så det er du som er Dan, storbror til Kent?" Jeg bråsnudde meg rundt med smørkniven i hånda og kikket på ei jente som stod der og pratet svensk og litt norsk. "Øh, ja", fikk jeg frem og månet opp i taket. Det ble litt varmt i kinna mine. "Jag heter Jessica". Det gikk noen sekunder, "Jaha, jeg heter Dan", svarte jeg. Jessica var et par år yngre enn meg og typisk svensk. Lyst hår, blå øyne og et digert smil. Så kom det en lang stake av en gutt inn på kjøkkenet. Han var nok ikke unormalt lang, men jeg med mine 174 på strømpelesten var jo ikke jeg akkurat ruvende over jordens overflate. Han var norsk og med en kolossal snusleppe kom han bort og presenterte seg. "Hei, jeg heter Paul." Paul bodde like bortenfor oss i et stort hus sammen med sin mor, stefar og totalt fire søsken. En diger flokk med sprudlende mennesker som jeg skulle bli veldig godt kjent med. "Dan her", gjentok jeg til ham, og følte at denne karen var en jeg nok kom til å like. Paul hadde glimt i øyet. "Så det er du som kruser rundt på moped uten lys, da?" Jeg tenkte meg om litt. Hvor hadde han sett meg? "Ja, det er nok det, serru. Hvordan visste du det?" Paul flirte." Jeg var en av de som gikk midt i veien den kvelden du var ute å kjørte. Tipper du lurte litt på hva vi holdt på med? Bruttern din har fortalt oss en god del om deg og at du hadde en moped som du dreiv å kjørte med. Vi hadde mest lyst til å stoppe deg for å hilse på deg". Vi skal en tur på Jærnebaren senere. Henger du med?" Paul, Kent og Jessica ruslet ned i forveien og jeg ble sittende på kjøkkenet og spise opp maten min mens jeg tenkte på hva som skulle skje ganske snart. Jeg kjente at det kilte i magen. Snart skulle jeg inn på det stedet som de aller fleste i Koppom under 18 hang. Etter en rask tur nede på rommet mitt, for å sjekke at sveisen var ok, gikk jeg ut av min private utgangsdør og krysset gressplenen i den nederste delen hagen med retning mot snarveien ned til Jærnebaren. Etter 30 meter på en krøttersti, så stod jeg der. Bygget som rommet dette stamstedet var kanskje et tidligere bedehus. Det så slik ut. Grått og brunt med store husmor-vinduer med blomster i postene. På en avlang parkeringsplass stod det noen mopeder og et par epa-traktorer parkert. Jeg gikk forbi vinduene og rundet hjørnet på bygget da inngangsdøra gikk opp. Der stod Paul og Kent. "Kom inn, da!" Paul gikk i forveien og jeg stakk nesa mi innenfor. Dette stedet var som å komme inn i en annen tidsepoke. Man kunne føle at her hadde det vært mange innom gjennom tidens tann og fått servering. Til høyre så jeg en hylle med glass foran med forskjellige kaker og brød i. Hylla fortsatte med en 90-graders vinkel og gikk over til en disk med et kassaapparat på. Bak der stod det en mann med stripete bukser, hvit t-skjorte og forkle med melflekker på. Bak ham, på veggen, hang det en rimelig innholdsrik meny. "Korv och burgare", stod det. Mannen bak kassa het Lars. Han var utdannet baker fra Gøteborg og hadde flyttet til Koppom sammen med kona si Maisan og barna Mathias, Daniel og Niklas. Lars nikket i retning av meg og jeg nikket tilbake. Han så trivelig ut. Videre innover i lokalene fikk man en slags pub-hjørne på høyre side. Inne i dette rommet var det litt mindre lys og noen ølfat på veggene for å skape litt stemning. Videre bar det inn i et rom med mørke brune bord og stoler. Oppe på bordene var det runde, hvite duker med kurver på som inneholdt salt og pepper, tabasko og ketsjup. Dette var nok restaurantavdelingen. Paul dreide høyre og jeg fulgte etter. Vi kom inn i et lite rom med en jukeboks og et par arkadespill. Ved et bord satt Jessica, Kent og noen til jeg aldri hadde sett før. En lyslugg i svart skinnjakke satt ved det ene arkadespillet og holdt på noe veldig. "Han spiller Mr.Doo. Skarre heter han. Han er klin umulig å få kontakt med når han spiller. Han har rekken, over sekshundretusen." Jeg visste ikke hva jeg skulle si. "Jasså, sier du det?" Jeg snudde meg rundt. Det var et spill til på veggen der inne. På stolen fremfor dette spillet satt det en annen gutt med langt hår og ola-jakke. Jeg trodde først at det var en jente som satt der, men det var det ikke. Uten forvarsel smalt det til. Noe så inn i hælvete. "Ha, ha. Lennart klarte ikke rekken." Lennart snudde seg rundt og freste "høld kjæften", før han forsvant ut av en annen dør. "Nå hadde han flaks at glasset holdt!" Paul gliste bredt. En annen dør i dette rommet smalt opp. I døra stod Lars, bakern, som hadde sett så hyggelig ut for en kort tid siden. Nå var han morsk. " Vad hender her?" Gøteborg-dialekten dirret i luften. "Ingen som vet nått? Ni får inte lov at slå i spelen. Dom er svindyra!" Døra gikk igjen med et smell og latteren brøt løs. Paul heiv på et par kroner på jukeboksen og ikke lenge etter bølget "red, red wine" ut av den. Isen ble brutt. Det var som om jeg hadde kjent de i all tid. Så vennlige, så imøtekommende.
Denne dagen ble en innledning mot noe som skulle skape en stor og ny vennekrets rundt meg. Bare iløpet av denne ene dagen så var jeg blitt akseptert og den litt vemmelige følelsen i magen var borte. Nytt sted, nye venner, blanke ark og nye fargestifter. Vi ble der nede til det ble mørkt og flere kom innom. Paul og Kent hadde tenkt seg til en jente som heter Nina. Hun var også norsk og bodde i nærheten. "Nina har biljard og tv i kjellerstua. Der samles vi ofte. Du blir med bort en tur, eller?" Paul hadde spyttet ut snusen og lempet inn en ny. "Skal du ha en?" Jeg kikket vantro på ham og ristet på hodet. "Tror ikke det, nei." På veien bort til Nina passerte vi en åpning i bjørkeskogen som vokste i dalen. I dalens bunn så jeg elva stryke forbi og videre opp på den andre siden kunne jeg se et stort, hvitt hus. Det så ut som et gods. "Der spøker det." Paul stoppet opp og pekte. " De sier at det det spøker der og det er ikke kødd. Vi var der en kveld og kikket igjennom vinduene og vi så noe." Jeg tenkte på mine opplevelser fra kjellern på Jeløya og kjente at nysgjerrigheten vokse. "Vi kan stikke bort dit en dag, hvis du vil. Det er skikkelig spennende der."
Vi fortsatte videre og gikk til høyre i et kryss like ved Konsum. Derfra var det kort vei til et hus som lå i starten av en vei med flere koselige eneboliger i. Paul gikk opp trappa og åpnet døra. Her var det ikke behov for å ringe på. Jeg ble forklart at i Koppom er aller dører åpne for alle. Det var uvant. Inne i gangen var det en haug med sko. Det var tydeligvis flere her enn bare oss. Nina sine foreldre satt på kjøkkenet og hilste til oss. "De er nede. Husk å være forsiktig med biljardbordet, da." Kent fortalte meg at det kunne gå hardt for seg noen ganger. Køer og baller skvatt veggimellom. Vi gikk ned en trapp og kom ut i et stort rom med biljardbordet rett forut og en sofa med i andre enden. Der var det stappa med folk som satt og så på tv og spilte kort.
Denne kvelden ble jeg kjent med så mange at når jeg omsider kom hjem til meg selv var jeg nesten svimmel. Jeg lå der i senga får å prøve å få meg litt søvn. Jeg skulle på jobb dagen etter. Masse nye folk! Og det svære skumle huset...Jeg sovnet omsider.
Men jeg hadde jo en jobb å passe på også. Vi hadde fått et nytt oppdrag i Skotterud. Skotterud er et lite sted i Norge, like over grensen ved Charlottenberg på vei mot Kongsvinger. På en stor gård, i et område som het Skinnpungerud, skulle vi bygge en stall til 20 hester. Og det var ikke noen gamle øk som den stallen skulle hyse, nei. Eieren eide mye skog og hadde flere hogstmaskiner i drift. Dattera hadde blitt glad i hest i ung alder og dette smittet over på han far, så nå skulle stallen til et par millioner opp og det skulle satses. Importert trener fra England i eget hus. I forkant av dette oppdraget hadde Remi gått ferdig 9-klasse i Moss og jeg hadde fått ham hit til Koppom for å jobbe sammen med meg. Remi er nok født som håndverker. Han har et meget godt lag med verktøy og han er nøye med det han driver med. Remi ville bruke disse evnene og han kom over kjølen til Koppom. Remi fikk inn en seng på rommet mitt og brått så hadde jeg et trygt anker fra tidligere tider sammen med meg. Håkky-sveis var i skuddet i Koppom, de lå noen år etter, så både jeg og Remi lot nakkehårene falle ned og det ble et syn for gudene. Remi så ut som vokalisten i Def Leppard og jeg så ut som Ronja Røverdatter med bart. Remi dro flest damer.
Stallen måtte det graves plass til og det skulle støpes en såle på over 250 kvm. Det skulle bli mange turer på betongbilen. På denne sålen skulle det reises et bygg i leca og takstoler, med et spenn på over 20 meter, som skulle produseres på plass og heises opp. Vi hadde tatt på oss en liten utfordring. Jeg og Remi jobbet iherdig og vi lærte oss mye denne sommeren. Ingen av oss var noen spesialister innen mur eller leca men vi fant ut ganske tidlig at man kan faktisk lære seg det meste bare man er interessert. Og det var vi. I løpet av et par uker var såle og leca-vegger ferdig. Vi hyret inn en proff murer som slammet og pusset leca-veggen på utsiden og på innsiden. Mens han dreiv med det startet vi med å lage takstolene. Det ble laget en mal til alle deler som skulle inn i denne takstolen. En prototype ble laget og kontrollert før resten ble kappet opp og monteringen kunne starte. Det gikk med 1100 kamsøm (en type spiker) på hver takstol. Og disse ble slått inn for hånd. Gud bedre for en tennis-arm jeg fikk.
Takstolene kom på plass en høstdag og det gjorde også plast, sløyfer og lekter. På taket skulle det være plater. Mens vi holdt på her holdt et team på med båsene inne i stallen. Vi ble nesten likt ferdige. Nå kunne de første hestene slippes inn og byggherren var meget godt fornøyd.
Jeg og Remi var også fornøyde. Vi lærte oss mer og mer om dette yrket og vi tjente gode penger. Pengene ble brukt til Levis-bukser, Ball-gensere og musikk. Vi ble etterhvert rimelig sossete og når jeg nå tenker tilbake på denne tiden så må jeg nok svelge et par kameler i forhold til min holding ovenfor sossene fra barneskolen.
Noe av pengene skulle snart få litt bein å gå på. Vi hadde undret oss en stund over en merksnodig odør som kom sigende inn i rommet en gang i blandt. Det luktet som å være på en trebåt, altså en snekke. Vi leitet rundt på rommet og sniffet oss frem til at lukten kunne komme fra veggen hvor Remi hadde senga si. Rommet var støpt i betong men den ene veggen i nordenden av rommet var en lettvegg med rødstripete tapet. Bak denne veggen kom man bare til fra utsiden gjennom en gammel garasjeport. Rommet vi sov i hadde en gang vært en garasje. Jeg hadde aldri sjekket ut så nøye hva som kunne befinne seg innenfor disse portene. Nå var det på tide. Der inne fant vi en haug med gamle ting og en gammel tank for fyringsolje. Og det var fra denne tanken lukten kom. Når det trakk fra nord. Det vi også oppdaget nå var årsaken til at vi også syntes at rommet kunne være litt kjølig. Veggen inn mot rommet var ikke isolert. Kulde og lukt gikk rett inn. Da var det bare å komme seg til en byggvareforhandler og få tak i isolasjon, plast og en litt penere tapet. Ikke mange dagene senere var jobben gjort og vi merket umiddelbar bedring. Godt man hadde lært seg litt om tetting av bygg.
Paul kom stadig innom for å slå av en prat. Det gjorde Lennart og flere andre jeg hadde blitt kjent med. Sammen med Lennart kom også Iron Maiden inn i min musikkverden og det ble starten på en helt ny epoke for meg når det gjaldt hard rock. Lennart hadde digget denne britiske gruppen lenge og han kunne fortelle meg mye om deres maskot "Eddie" som prydet covrene på platene deres. Vi kunne sitte på rommet og høre på Maiden og studere covrene i timesvis. Det var så mye detaljer nedlagt her, så mye historie og myter at men ble rett og slett litt skrullete. Det var da jeg tok frem papir og blyanten igjen og begynte å tegne av samtlige covere Maiden hadde gitt ut. Jeg konsentrerte meg bare om Eddie og hans uttrykk. Tegningene ble til i løpet av noen få timer og noen ganger i løpet av et par dager med Maiden surrende i bakgrunnen som ekstra inspirasjon. Om tegningene ble bra? Ja, ikke for å skryte, men de ble slettes ikke dårlige. Jeg hadde nok et talent for å gjengi detaljer med blyant og tegneark på den tiden. Det var også på denne tiden en eller annen spurte med om jeg hadde vært med på "ånden i glasset", eller spiritisme. Nei, det hadde jeg jo ikke, men jeg hadde hørt litt om det og sett filmer med skumle utfall. Noen hadde gjort det på Herregården. Det var en gjeng som en kveld brøt seg inn der og utførte en seanse opp i andre etasje, der hvor de sier at det spøker. Vi ble veldig nysgjerrige på dette og en kveld bestemte vi oss for å ta en tur over dalen for å se litt nærmere på dette store, skumle huset som hadde stått ubebodd i mange, mange år.
Vi var nok 15-20 stk som gikk sammen denne kvelden. De fleste hadde jeg møtt eller sett før, men det var et par nye her også som jeg ikke hadde sett før. En av de hadde en moped. Ikke så ulik den jeg hadde og han freste rundt oss med en sigarett i munnviken. "Han er helt harmløs", smilte Paul til meg. "Han bare liker å vise seg frem litt. Jeg tror han holder på å drite på seg av skrekk og kjører snart møkka-peden hjem til pappan sin." Og ganske riktig, snart forsvant han avgårde på en grusvei og lyden av duringen fra trimsettet ble mer og mer fjern. Sommerkvelden begynte å bli mørkere nå. Vi var godt ute i august og det luktet landbruk i luften. Nyslått grass og korn. En kunne høre rautingen fra kuene langt unna. "Han måtte hjem. Han skal på jobb på jordene i morra tidlig." Nina nikket mot en stor låve. "På den gården der er det mange som tjener bra med penger nå om dagen. Og de er skattefrie!" Gården skulle vise seg å være stor. Faktisk en av de største i området. Et par tusen mål dyrket mark og flere tusen mål utmark. Låven var kolossal og huset flere hundre kuer og kviger. Fire store våningshus omkranset en stort gårdstun og her ble det leid ut leiligheter til de som måtte trenge det. I det største og flotteste huset bodde bonden selv. Det gikk rykter om at han hadde en diger eske full av penger som han lønnet sine ansatte med. Rykter, altså. "Han har ikke så stort hus som Herregården. Det er det vel ingen som har på mils omkrets"? Remi og Paul skravlet ivrig. Remi hadde alle nødigst blitt med for spøkelseshistorier, ja det var rene eventyr, og slikt tror man ikke på. Jeg, derimot, var ikke helt sikker og følte at dette skulle bli en spennende kveld. Vi skrådde av veien og gikk opp en skråning mellom noen store trær. Da vi kom frem mellom trærne åpenbarte bygget seg. Det var som et slott. "De sier det er over hundre rom der inne og at det er mange hemmelig ganger og annet rart der også". Jonas kom frem fra gjengen. Jonas bodde noen steinkast ovenfor dette huset og var litt kjent med dette stedet. Jonas kunne fortelle av eierne var fra Oslo og holdt på med litt oppussing. De hadde kanskje planer om å flytte inn en gang. Huset må ha vært over 50 meter langt og 25 meter høyt. På fremsiden var det store søyler som holdt en balkong oppe. Taket var kledd i skifer. Store vinduer stod og gapte mørkt til oss og det var blitt litt guffent her nå. Vi gikk litt nærmere. Hvordan skulle vi komme oss inn? Tenk om det var noen som lå der inne og sov nå? Vi bestemte oss for å spre oss litt for å finne ut om det var noen åpne vinduer vi kunne gå inn i. Jeg kjente at det var noe jeg ikke hadde så veldig lyst til å gjøre. Det rumlet godt i magen og jeg grøsset. "Skal du ha en snus? Roe ned nervene litt?" Paul kastet boksen over til meg og jeg lukket opp lokket for å lukte. Det luktet sterkt og stramt på en gang, men også godt. Litt lakris og litt pipe. Farfar røkte pipe. Uten å tenke så mye mer over det tok jeg litt og lagde meg en pris og dyttet det oppunder leppa. Det svei. "Det er noen der inne!!" Jentene kom løpende rundet fra andre siden av huset. De var helt vettskremte. "Det er noen der inne!! Vi så det!!". Det klirret brått i en av vinduene, og det ble helt stille i forsamlingen som stod og måpte opp på fasaden fra bakkeplan. Så gled det ene vinduet i andre etasjen opp. Det gikk et gisp gjennom oss. Der opp stod Remi og flirte. "Er ikke skummelt dette, vøttø". Gærne faen hadde klart å komme seg inn på egenhånd og gått opp helt alene for å skremme livskiten av oss. Jeg følte meg rar. "Du er helt hvit i ansiktet ditt, Dan. Er du dårlig?" Jeg følte meg litt uggen. Jonas kikket på meg og flirte. De skjønte nok hva det var. Det var bare det at det skjønte ikke jeg. Remi kom ned i første og åpnet et vindu til og vi gikk inn.
Hva som skjedde der inne husker jeg ikke så godt for jeg følte meg helt utafor. Det var en stor og mørk vindel-trapp som ledet oss oppover i bygget. I stummende mørke famlet vi oss rundt og kom inn i et rom. Det jeg gikk og tenkte på nå var om det var noen som hadde med brettet og glasset inn hit? Stearinlys måtte vi jo ha også. Var det inne på dette rommet vi skulle utføre det? Der inne stoppet vi opp litt og ble helt stille. Ikke en eneste lyd hørte vi og jeg ble mer og mer uggen. Måtte jeg spy? Hva skjedde? Brått smalt det til i hjørnet av rommet og panikken brøt ut. Jeg lot meg lede med hurtigtoget ned trappa og i synkron-stupe-kråke-stil lå vi i en haug i et kort øyeblikk på plenen utenfor huset før vi tok beina fatt og kom oss opp i sentrum igjen hvor det var litt lys.
Da skjedde det. Magen vrengte seg og jeg la fra meg den pizzan mitt i veien ved Konsum. "Ha, ha!! Første gang du har snusa, eller?" Jeg gikk bort i grøfta og fikk opp resten. "Det går over. Det er alltid slik første gangen". Paul klappet meg på ryggen. Jeg trodde jeg skulle dø. Det ble nattmat hos en av jentene. Tekake med hushålds-ost på. Jeg trengte det nå. Like over midnatt gikk alle hjem til hvert sitt. Jeg og Remi ruslet hjem til mitt krypinn og vi sovnet etterhvert. Hva var det som smalt der inne?
Neste kapittel kommer nok ikke før i august og vil handle mye om mine erfaringer med ånden i glasset og hvor skremt man kan bli av dette.
mandag 3. juni 2013
Juni
Det har gått en stund nå siden siste kapittel ble lagt ut. Slapp av, jeg holder på, men føringen av ordet i "boka" mi endres i takt med at jeg eldes i historien. Og det er det som er meningen. Dere vil oppleve at måten jeg skriver på går fra barn til voksen, gradvis, og det er denne prosessen som tar tid. Jeg holder på med et kapittel nå. Jeg er godt igang, men har bestemt meg for å bruke god tid slik at jeg får med det meste. Min tid i Sverige var spennende, det vil dere også få oppleve. Ellers her på Stanger Gård så er våronna godt forsinket pga sen vår. Jeg sådde i dag og resten blir nok sådd i løpet av uka. Samtidig så lærer jeg meg en ny jobb på Aker i Moss som er utrolig spennende.
Jeg er tilbake om ikke lenge med mer lesning.
Jeg er tilbake om ikke lenge med mer lesning.
Abonner på:
Innlegg (Atom)