Kapittel 2 - Frem og tilbake

Moss by var preget av varierende fotballinnsats og mosselukt. Pølse i vaffel var et fenomen på Melløs og det var mye industri her. Glassverket, Blikken, Værven og Peterson, for å nevne noen. Året er 1976. KISS hadde gjort entre i rockens verden, Pompel og Pilt gikk på barne-tv og pappa fikk jobb hos Kristiansen og Sønner AS som renholdsoperatør, som vi liker å kalle det idag. Eller på godt norsk, søppelbil-sjåfør. Vi flyttet som kjent inn i et stort hus i Ulrikborgsveien. Dette var nok det romsligste stedet vi hadde bodd på frem til nå. Huset lå i bunnen av en bakke, i et veikryss. Det var knapt trafikk der og det lekte mange barn ute i gata. Dette ble første kontakt for meg med ulike barn i et nabolag. Det var litt tettere bånd mellom naboene her enn på Sagene i Oslo. Det virket som om de fleste kjente hverandre. Det gjorde de sikkert også. Jeg gled enkelt inn i miljøet og fikk min første kamerat. Han het Sverre Johan og bodde et par hus bortenfor der hvor jeg bodde. Selv om vi var jevnaldrende, var han større enn det jeg var. Det hendte pappa kalte meg "bøtteknotten", så da lå det vel litt i kortene. Sverre Johan var veldig hyggelig. Jeg tror jeg kan huske at han var enebarn. Jeg fikk også et inntrykk av at han var litt bortskjemt. Det var nok fordi han hadde de kuleste lekene jeg noensinne hadde sett. Vi ble som erteris. Lekte sammen nesten hver eneste dag.

Hunden, Naliki, var ikke vår hund. Vi tok var på den for noen. Jeg trodde lenge at det var vår. Her i Moss fikk vi en kattunge. Det var en spraglete og veldig leken jentepus som vi kalte Nusse. hun likte all slags mat og elsket å klatre i gardinene til mamma. Når hun ikke gjorde det klatret hun rundt på veggen i strietapeten. På toppen av seksjonen på stua, oppi en fruktbolle, hadde hun senga si. Der lå hun og hadde full kontroll på hva som foregikk der ned på gulvet. Nusse skulle bli en del av livet vårt i mange år fremover.

Huset som vi bodde i lå på en tomt som inneholdt en flott hage. Øverst i hagen var det en stor og bratt skråning som vi kunne ake i på vinteren. Hele veien på høyre side fantes det boder med et vedskjul og et høyt plankegjerde som markerte grensen mot naboen. Alt sammen malt i grønt. Bak det gjerdet bodde det en kjempediger hund som bjeffet fælt når vi holdt på ute i hagen. Vi fant senere ut at nissen holdt til i vedskjulet. Han hadde nok blitt med flyttelasset fra loftet på Sagene. Hagen hadde mye gress som måtte klippes ofte. Vi hadde en supermoderne dytte-klipper som vi slet mye med. Pappa svettet mye den sommeren der. På venstre side, hengende over gjerdet, vokste det et kjempestort tre som ruvet noe veldig. Dette treet lagde en stor skygge som Borghild ofte satt i på de varmeste soldagene om sommeren. Der satt hun og kikket på ungene som igjen lekte i hagen hennes.
Borghild var en eldre dame. Hun var blitt enke for mange år siden. Det hendte hun ba meg og Kent opp på saft, og en liten moralpreken. Hun var veldig gammeldags. Borghild ga pappa kjeft hvis han var streng på oss. Da likte jeg meg godt.
Rundt huset fantes var det flotte bed med mange fine blomster i. I nærheten av det store treet vokste det en klynge med ripsbusker. Det vokste også morelltrær her og øverst fantes det også et par epletrær. Jeg likte meg godt her. Dette ble sommeren jeg lærte meg å skrive navnet mitt og jeg fikk mitt første vepsestikk. Navnet mitt ble risset inn med sten på panseret på den nye bilen til onkel Jon. "Dan 4 år", stod det der. Når onkel Jon spurte meg om jeg visste hvem som hadde gjort dette så svarte jeg at jeg ikke visste noe om dette i det det hele tatt. Jeg slapp unna, gitt. Onkel Jon var snill mot meg der.
Vepsen, derimot, gjorde mer ugang. Vi lekte på gresset utenfor huset til Sverre Johan. Utpå gressplenen der stakk vepsen meg og på svært kort tid hovnet hele armen opp. Da bar det ulende hjem og rett på Moss Sykehus. Sykehuset lå da bak den gamle brannstasjonen nede i sentrum. Legen der nede fikk ikke gjort så mye men det han sa at jeg er nok meget følsom for vepsestikk. Etter et par uker var armen normal igjen.

Jeg og Kent begynte også å leke mer sammen. Han og jeg fikk felles venner og det hendte han lekte sammen med meg og Sverre Johan. Bak huset hans gikk det en sti til toppen av Blåbæråsen. Der oppe fantes det en dam med salamandere i. Dammen ble kalt "balladammen". Gudene vet hvorfor. Tror ikke den egentlig het det. Dammen var kanskje 5-6 meter i diameter og 1-2 meter dyp. På den ene siden, litt ute i dammen, stakk det opp en stor stein som var veldig morsom å hoppe over til. Fra dammen hadde vi en kjempefin utsikt utover Ørejordet. Her oppe var det veldig gøy og veldig ulovlig å leke. Mamma og pappa ga oss forbud. Selv Sverre Johan sin mamma nektet oss dette. Det gikk rykter om en ulykke her. Enda mer spennende.

Denne sommeren fylte jeg 5 år. Høsten kom og det gikk mot vinter. Den bratte skråningen øverst i hagen ble til akebakke og her akte vi mye. Helt ned til kjøkkendøra akte vi. Her fikk vi noen ganger servert brødskive med hapå eller sunda. Og et glass melk.
Vi fant noen gamle ski inne i den ene boden. Vi latet som om vi kunne bruke de og hadde 5-mila i hagen. En gang tok jeg med skiene på toppen av skråningen. Der stod jeg med de hvilende opp mot skulderen og lurte på hvordan jeg skulle klare å stå på de ned. Skiene hadde kandahar-bindinger med en svære metallspenner foran. Disse må ha sett fristende ut for jeg rekte ut tunga for å smake. Det skulle jeg ikke gjort. Tunga frøs fast på et blunk. Der stod jeg med digre ski på toppen av skråningen med tunga limt fast i den ene bindingen og prøvde å rope på hjelp. Ingen hørte meg. Det løste seg selv. Snørr og tårer rant ned og smeltet løs tunga mi til min store lettelse.

Den samme skien ble brukt i en annen lek en gang. Da ved inngangsporten. Den var 2 meter høy med to planker som på langs dannet et lite skrått tak på toppen. Over denne skråen sendte vi skiene. Frem og tilbake. Det var alltid spennende å se hvor denne skien ville dukket opp. Høyre, venstre eller på midten? Eller rett i øyet? Det fikk jeg. Gjett om den blåveisen ble stor.

Julefeiringen her ble den første jeg husker veldig godt. Jeg husker treet og gavene og jeg husker den skumle nissen i vedboden. Lilla jakke med stram hette og skjegg av bomull. Grøss!
Jeg fikk en fin sugekopp-pistol i julegave av onkel. En gang mamma skulle bytte lyspære på badet snek jeg meg etter. Nå var jeg på jakt. Jeg fyrte av et skudd og traff kuppelen hun hadde skrudd av. Denne gikk i tusen knas i gulvet da hun slapp den. Kan vel si at hun skvatt noe veldig.

Vinteren gikk så sin gang. Det ble vår. Pappa kjøpte seg ny bil. En Sunbeam. Den var det 65 hestekrefter i og den var blå. Dette ble den første ordentlige bilen jeg kan huske at vi hadde. Mormor og morfar hadde også flyttet. Igjen. De bodde nå i Son. Det var ikke langt unna.

Nå kommer det en tid som jeg ikke skjønte så mye av før litt senere. Mamma og pappa hadde det nok ikke så bra sammen som det jeg trodde. Pappa tok med den blå bilen sin med det han hadde av eiendeler og flyttet tilbake til Oslo. Mamma tok med meg og Kent og flyttet til mormor og morfar i Son. Det var den sommeren jeg fylte 6 år at mamma og pappa separerte seg.

Da nærmer vi oss Oslo igjen. Det skulle bare bli et lite opphold i Son. Son var et lite og rart sted på denne tiden. Noen vil nok mene at stedet er like rart den dag i dag. Her kunne man rusle rundt i trange smug og besøke fiskebåten på kaia. I kiosken på hjørnet fikk man is for 1 krone og det beste av alt var at huset til mormor og morfar lå et stenkast unna. De bodde i et hus som lå i bunnen av Feiebakken. Her var det også stor hage og mange frukttrær. Dette huset lå mer midt i hagen slik at man kunne løpe rundt og rundt. Det fantes også en diger hund bak nabogjerdet her, men denne var veldig snill. Det ble ganske så trangt når vi flyttet inn i dette huset. Jeg fikk bo i en lite rom på innsiden av kjøkkenet. Sov oppi en slagbenk. Det var ganske kult. Kent og mamma sov på et annet rom. Det var også noen boder i denne hagen. Bestefar likte å snekre litt og lage ulike ting av treverk. Den ene boden ble en slags snekkerbod. Jeg fikk min første hammer og min første blånegl.

17 mai nærmet seg. Like før denne dagen var det "barnas dag" på Labobakken Fotballbane. Hit valfartet alle i Son for å delta i de ulike aktivitetene som arrangørene hadde laget. Her kunne man gå på stylter, hoppe i sekk, løpe potetløp, kaste ball og mye mer. Alle barna som deltok fikk en premie. Jeg og Kent hadde til slutt en pose hver full av ting og tang. Det var kaffe, brus og pølse-salg og helt på slutten av dagen var det en stor loddtrekning. Kent var 4 år nå og begynte å bli en oppegående gutt. Brått som det var fikk han for seg at han var sliten og trøtt. Da tok han like gjerne bena fatt og gikk over 2 km alene tilbake til mormor og morfar sitt hus. Der spiste han opp restene av en kake og drakk opp en kartong melk før han sovnet på soffan. Det var der vi til slutt fant ham. Men det var først etter å ha satt i gang årets leteaksjon i Son. Kent hadde bare blitt borte for oss. Som dugg for solen. Mamma og mormor ble så redde. Ganske raskt ble forsvinningen ropt opp over speaker, og alle begynte å lete. Noen lette langs Hølen-elva, noen i busker og kratt rundt banen. Han var jo ikke så gammel og han kunne jo ikke kommet så langt. Noen kom til slutt på å dra hjem bare for å sjekke. Og det var jo der han var.

Så kom 17 mai. Jeg og Kent ble pyntet opp i nye klær. Kanskje de var fra EPA eller DOMUS? Fine ble vi. Kanonskudd vekket oss den morgenen. Denne fyres av den dag i dag. Etter en rask frokost kledde vi på oss de nye klærne og stilte oss opp i hagen på en fjellknatt. Der hadde vi god utsikt når 17 mai-toget kom marsjerende gjennom de trange gatene. Jeg husker trommene smalt i brystet og jeg ble helt lamslått av den høye lyden. Dette var skikkelig skummelt men samtidig veldig kult. Toget gikk opp til skolen hvor det var litt aktiviteter.

Tvers ovenfor huset som mormor og morfar bodde i, bodde det en dame som vi kalte for Fru Mogen. Hun var lita og rund. Hun hadde mørkt, kort hår og var alltid blid. Hennes mann var sengeliggende for en alvorlig sykdom og hun stelte med ham etter beste evne. Jeg og Kent gjorde ærend for henne. Nesten hver dag. For dette fikk vi litt penger som vi brukte på kiosken på hjørnet. Fra henne gikk det en snarvei dit. Måtte bare passe oss for litt brennesler.
Fru Mogen lagde mat til oss og hun likte godt at vi kom for å slå av en prat.

Mitt første besøk på en kino fikk jeg også oppleve nå. Kinoen lå i Ås, der hvor studentbyen er nå. Der skulle vi se på "Tarzan". Johnny Weissmuller spilte hovedrollen. I stummende mørke fikk jeg en meget spennende opplevelse.

Jeg fikk ikke så mange venner i Son. Til gjengjeld hadde mormor og morfar ofte besøk på helgene av mine onkler og tanter med kusiner og fettere. Da lekte vi jo med dem. Det var en gutt jeg traff og ble kjent med i Son. Han het Are. Han bodde like på utsiden av sentrum. Mot klubben i Son. Han var litt eldre enn meg. Vi fikk litt tid sammen, men mitt opphold i Son skulle ikke vare lenge.

Men først skulle vi på sommerferie. Til Nord-Norge.

Morfar hadde også fått seg ny bil. Jepp, en Sunbeam. Dette merket var tydelig i skuddet for tiden. Morfar sin var sjøgrønn og av typen stasjonsvogn. Denne bilen ble vasket og pusset på ofte. Det var også denne bilen vi snart skulle få oppleve vår første ferie i. Siden mormor er fra Finnmark så har vi en del slekt der oppe. Onkel Ernst, bror til mamma, og hans kone, tante Torill, ville også være med. Da i sin egen bil. Tante Torill var selv fra Troms. De ville kjøre sammen med oss opp dit. Og slik ble det. Bilen ble pakket smekk full. Morfar og mamma foran. Mormor ville sitte bak. Ved siden av henne var det en haug med bagasje. Jeg og Kent fikk plass helt bakerst. Der ble det laget to små senger av madrasser som vi kunne sove i. Vi hadde også plass til noen bamser og Donald-blader.
Samme dag som vi skulle dra kom Fru Mogen gående over til oss. Hun ropte på meg og Kent. Da vi kom frem til henne ga hun oss hver vår lille mynt-pung med 10 kroner hver oppi. Dette var mye penger denne tiden. Det visste jeg. Jeg som hadde prøvd å kjøpe godteri i kiosken på hjørnet for en tier fra morfars monopol-spill. Ja, ja. Fru Mogen ga oss en stor klem og så startet min alle første bilferie.

Bilturen skulle vare i en evighet. E-6 var ikke som E-6 i dag. Bare turen opp mot Hamar var en prøvelse. Vi hadde bestemt oss for å prøve å nå Trondheim på første etappe. På veien opp dit satt vi å kikket ut for å se etter de stor fjellene som vi hadde blitt fortalt skulle komme. De kom jo aldri. Jeg sovnet nok. I Trondheim hadde mormor slekt. Det var her vi skulle overnatte. Jeg tror vi ble der i et par dager. Dette oppholdet husker jeg svært lite fra. Tanta til mamma bodde her. Neste etappe skulle føre oss til Majavatn. Her var det et motell og campingplass. Majavatn er en innsjø. Vi skulle sove i noen hytter nede ved vannet. Det var fint her og herfra kunne man se mange fjelltopper med snø på.
Det som ikke var så flott var alle insektene. Det svermet av mygg og knott. I tillegg var det kjempe-klegg her. Den hadde lagt sin elsk på meg. Jeg løp rundt i ring og veivet med armene for å unngå å bli spist levende. De stikkene jeg fikk hovnet opp og til slutt satt jeg meg i bilen eller jeg ble inne på rommet. Med horn i panna. Jeg turte ikke å gå ut. Mine bevingede venner satte seg på vinduet og ventet. Skulle tro blodet mitt var av sukker.
Denne dagen begynte jeg å få litt mageknip.

Dagen etter kjørte vi avgårde like etter frokost. Vi var nå i Nordland fylke og nærmet oss Saltfjellet. I bakkene opp dit fikk morfar sin bil testet seg skikkelig. Veien over Saltfjellet ligger ganske høyt. Det var snø og reinsdyr der opp. Dette ble også mitt første møte med samene. Nå begynte turen å bli spennende. Det var mye nytt jeg fikk oppleve nå. Mitt på Saltfjellet var det et hus. Her stoppet vi og gikk ut. Det kan ikke ha vært mer enn 3 varmegrader ute. Det var ordentlig guffent. Men det var snø her. Midt på sommeren. Det lille huset var et lite senter hvor man fikk kjøpt litt å spise og suvenirer. Vi var nå på Polarsirkelen.

Magen min ble ikke bedre. Den ble vondere og vondere. Jeg fikk noen knip som gjorde noe helt utrolig vondt. Selv ikke mormor kunne hjelpe meg. Hele veien opp til tante Torill sine foreldre hadde jeg vondt. Så slapp det for en stund. Merkelige greier. Tante sitt barndomshjem lå fint til ved en fjord i Sør-Troms. Her skulle vi sove over før siste etappe. Det ble servert kjøttkaker og vi ble mange til bords. Jeg var kjempesulten så jeg spiste først to kjøttkaker før jeg fulgte på med en til. Da var jeg veldig mett. Morfar mente på at man ble veldig sterk av å spise kjøttkaker, men nå var det jo to i den ene armen og bare en i den andre. Jeg burde prøve meg på en til. Og det gjorde jeg. Nå var jeg så mett at det var så vidt jeg orket å gå ned til fjæra for å prøve ut mine nye kjempekrefter. Jeg røsket tak i en stor stein for å løfte den høyt over hodet eller kanskje kaste den midt-fjords. Steinen flyttet seg ikke en millimeter og jeg ble så sint. Jeg var blitt lurt og jeg var altfor mett.

Så skulle vi skille lag. Tante og onkel ble igjen og vi rettet nesa mot Kvænangen. Det var en del timers kjøring hit. Noen flere ferger å ta ta og grusveier. Det humpet og ristet og bråkte mye. Vi spiste mat på en fin rasteplass. Så kjørte vi oppover Kvænangsfjellet. Dette er også et ganske høyt fjell med snø, reinsdyr og samer. På toppen der fikk vi en utrolig utsikt ned i Kvænangsfjorden. Helt innerst i denne fjorden lå det lille tettstedet Kjækan. Her bodde mormor sin bror med sin kone og mange barn. Onkel Ole og tante Solveig. De hadde sauer og verpehøns. Deres to minste barn ble denne sommerens lekekamerater for meg og Kent. Bror og Lasse het de. Lasse var minstemann men helt klart den med mest spillopper. Han fant på de utroligste ting. Jeg og bror var like gamle. Vi lekte rundt på tunet og fant på mye rart. Vi fikk hver vår kniv og vi spikket mye. Øverst på tunet var det et gjerde. Innenfor her var sauene og en sinna vær. I et kjempelangt hus var hønene. 5000 stk. For å lette litt på arbeidet hadde de ansatt en kar fra Nederland. Han fungerte som en vaktmester og han leide en bittelite hus. Jeg husker ikke navnet hans. Det jeg husker er at han var flink til å spikke og at han lærte oss en del om dette.
Vi fikk også lov til å lære oss å hirse grass. Lange hirser lå nedenfor huset mot fjorden. Der var det mye å gjøre. Ole hadde alltid noe som han trengte hjelp til. Inne i mellom kikket vi ut på fjorden for å se etter niser. Jeg hadde aldri sett en hval før og jeg glodde mye utover fjorden. Rett som det var kunne man se liten sky av luft og vann og en liten ryggfinne som kom til syne like over vannskorpen. Midt ute i fjorden kunne man også se en øy. Her hadde man av en eller annen grunn samlet sammen en flokk moskusokser. Senere fikk jeg vite at de forsket på de her. Etter mye arbeid ble det mye mat. Kokt egg til frokost. Pannekaker til lunsj og kokt torsk til middag. Hver dag. Jeg satt forundret ved kjøkkenbordet og så på slekta spise fisk. Jeg var hysterisk over å oppdage et eneste bein i fisken min. Ole, Bror og Lasse stappet innpå og fiskebeina kom ut munnvikene. Helt utrolig teknikk.

Magen var ikke bra. Jeg var såpass syk at vi måtte til legen. Da ble det kjøretur til Alta. Legen fant ikke noe galt med meg men jeg fikk med klyster tilbake. Det skal jeg si gjorde susen. Det er ikke lett å holde på denne væsken i mer enn 10 sekunder. Antageligvis var det en veldig spent gutt som hadde fått for mye sommerfugler i magen i forkant av denne ferien. Det skulle vise seg at denne magen skulle bli fylt av sommerfugler mange ganger til i løpet av årene fremover.

Jeg tror vi var der opp i rundt 2 uker før vi måtte ta farvel og begynne på den lange kjøreturen hjem. Denne turen husker jeg lite av. Det var nok fordi jeg lengtet hjem. Vi var nok innom noe slekt på vei ned også.
Så var vi brått tilbake i Son. Det var nå blitt tidlig høst. Så en dag dukket pappa opp og jeg ble så glad. Pappa ble et par dager i Son denne gangen. Han hadde jo vært innom her litt før på besøk, men ikke for så lenge av gangen. Mamma og pappa fant tilbake til hverandre. Vi ble til en familie igjen og nå var det på tide å flytte videre i livet.

Oslo stod så for tur. Pappa hadde fått jobb som reklameplakat-montør. Han jobbet sent på kvelden og sørget for at datidens reklame skulle synes for folk. Han var da utstyrt med en kjempelang stige, tapetlim og påføringsutstyr. Samt mange store ruller som skulle limes opp. Vi fant oss en leilighet i Sverdrupsgate i nærheten av Grynerløkka. Denne var på 1 rom og kjøkken. Jeg og Kent fikk en køyeseng mens mamma og pappa delte en type soffaseng. I stua.

Da var jeg og min familie tilbake i Oslo og nå lå det 3 interessante år fremfor meg. Skolestarten nærmet seg men før det skulle jeg flytte mer, få en utenlandsk venn, først uvenn, og lære meg å stå på skøyter og å sykle.

Året gikk fra 1977 til 1978