Kapittel 17 - Siste sommer i "frihet"

Siste sommer i frihet kan høres ut som så mangt. Dette har først og fremst med min entre til det voksne liv å gjøre, og min vei mot skolevalg og fast jobb med tilhørende ansvar. Denne sommeren skulle innledes på Klebergets Arbeidstreningsgruppe. Høres ut som jeg skulle på institusjon. Kanskje det var var det?

Det hadde seg slik at det var svært tøft å få seg jobb i Moss på denne tiden. Det kunne bli mange timer sammen med grå mennesker på Arbeideledighetskontoret, i dag kalt NAV, hvor en måtte utlevere seg selv både muntlig og på papir før man ble godtatt inn i et system som jeg må si fungerte ganske så bra. Det skjønner jeg nå. For at ikke byens håpefulle skulle ramle av samfunnets kjerre og bli til byens skam, hadde de folkevalgte tatt grep og innført noe som kunne likne på arbeid for trygd. I stedet for å kreve inn arbeidsledighetstrygd, hvis man hadde krav til det, og bare drive dank, fikk ungdom i tjue-åra tilbud om ulike arbeidstreningsgrupper. I disse gruppene fikk vi ulike oppdrag og oppfølging i form av kurs og trening på å skrive søknader og hvordan det kunne være å oppleve et intervju. Og ikke minst; vi fikk arbeidstrening. Arbeidstiden var fra 07:30 til 15:30 mandag til torsdag. På fredager var det halv dag hvor det skulle ryddes og før det bar rett i Mossehallen hvor innebandy eller fotball ble praktisert i tre timer før vi tok helg. Fysisk fostring. I ettertid så synes jeg denne tiden på Kleberget var veldig fin og jeg ble kjent med mange. Jeg fikk også et innblikk i det som skjer i kulissene når mennesker jobber for å hjelpe andre i å finne seg til rette i samfunnet og bidra deretter.

Det tok meg ikke mer enn 5 minutter å gå ned til Kleberget fra huset vi leide i Birkerbeinerveien 5. Verkstedet var et gulbrunt mursteinsbygg fra 60-tallet i to etasjer med flere tilhørende småbygg på en stor uteplass på baksiden. Inngangen var i første etasje gjennom en dobbelfløyet dør med armert glass i. Like til høyre fant man garderobene med dusjer og pauserom. Der fantes også et møterom hvor de ulike kursene ble holdt. Videre opp en bred trapp med marmorflex på kom man til annen etasje hvor kontorene til to formenn og en plass-sjef var å finne. En dør ut til venstre ledet oss inn i en stor hall som var avdelt på midten. På høyre side var det et mekanisk verksted, på venstre side var det et snekkerverksted. Jeg havnet i snekkeravdelingen. Første dag ble innledet på kontoret til formannen for hammer og sag, Per. Per var en smilende snekker fra Ekholdt som til stadighet ble utfordret av den harde kjernen. På kontoret til Per tok vi en prat om organiseringen i avdelingen og jeg fikk en liten advarsel om at ikke alle som jobbet her kom fra vel-møblerte hjem. Siden jeg hadde tre år med erfaring fra byggbransjen så ble jeg pekt ut til å ta litt ansvar. Vel, vel. Jeg hilste også pent på Bjørn, formann for mek og sveis. Han var rake motsatsen til Per og var en skallet tøffing med røtter godt plantet i fotball-miljøet i Moss. Det var i mek-avdelingen hardingene var å finne. Bjørn trengtes der. Til slutt gikk turen innom Arild som var sjefen på huset. Arild var den nøytrale autoritære personen. Man kunne føle at dette var en person man helst ikke ville motarbeide.
Så ble jeg vist ut i til min avdeling for å hilse på de andre gutta. Det tok ikke lang tid før jeg gled inn i gjengen. Det var et godt gjennomsnitt av samfunnet gjenspeilt der. Oppdraget de holdt på med nå var å legge nytt tak på butikken til en kjøpmann ved jernbaneovergangen på Dilling. Inne i mellom måtte de være litt på Kleberget for å planlegge litt eller for å preparere noe som skulle brukes ute. Nå var det noe blekk som skulle benyttes til vannbrett de holdt på med. Per hadde en transporter med mange seter i. Han kjørte oss ut hver morgen til Dilling og tok en runde sammen med oss om hva denne dagen kunne by på før han forlot oss og hentet oss igjen like før tre. Han lot oss jobbe mye alene og dette var bra. Da ble gruppen dannet og vi jobber mer selvstendig. Jeg har bestemt meg for ikke å nevne navn fra de jeg jobbet sammen med på Kleberget. Dette fordi noen kanskje ikke vil vedkjenne seg denne tiden av ulike grunner. Det har jo gått over tjue år og jeg er helt sikker på at mange har lagt en broket fortid bak seg og ønsker at det forblir slik. Det var nemlig slik at av en eller annen grunn så var gutta fra byens skyggeside i mekanisk avdeling mens det på snekkeravdelingen omtrent bare befant seg hyggelige, makrellfiskene karer. Skygge-gutta likte seg inne med sveisemaskene på.

Taket over lagerlokalene på dilling skulle renoveres. Det skulle sløyfes, lektes og legges Zanda takstein i lik stil med resten av bygget. Det skulle også bli en oppgradering av taket på en bygg ved siden av butikken. Her var det plukket ned gammel teglstein som ble merket. Denne steinen skulle legges tilbake, slik den ble tatt ned, når undertaket var på plass igjen. Teglstein former seg over år og "griper om hverandre" slik at den vil aldri kunne bli tett og fin hvis den legges opp igjen uten å ta hensyn til dette. Dette er et tidkrevende arbeid for nøysomme mennesker. Til slutt skulle noen tetninger rundt piper og andre takvinduer også utbedres.
Det ble en fin tid på taket denne våren og butikkeier var veldig hyggelig mot oss. På snekkerverkstedet var det kommet inn et oppdrag fra en fritidsklubb i Vestby. Ti sittebenker skulle settes i stand og ti bord skulle produseres på Kleberget. Det fantes nok av utstyr til å klare dette. Planhøvel, ulike sager og en gammel planslipe-maskin skulle straks fyres opp. Da var det godt Stig dukket opp en dag. Han hadde et år fra snekker-linja og hadde vært borti slikt før. Det var godt å få Stig dit. Det ble litt positiv vekting for min del. Lønn hevet vi hver fjortende dag og da bar det rett på Øre Villa Kro for et par velfortjente lønnings-pils og dart eller biljard. Det var livet, det. i alle fall da.

Jeg fikk vært med på nesten hele tak-prosjektet på Dilling før jeg ble satt sammen med Stig på møbel-prosjektet. Det var utskjæringer på benkene fra Vestby som var blitt ødelagte gjennom tøff bruk. Jeg ble satt til å felle inn nytt treverk her og kopiere utskjæringene. Resultatet ble bra når maling kom på selv om det krevde mye tålmodighet og banning.
Bordplatene ble limt sammen av 2 ganger 2 tommer staver som var blitt skjært ut av 2 ganger 8 tommer plank, eller bjelkelag om man vil. Tjue staver ble limt sammen i press og etter noen dager hadde vi laget en limtreplate som ble kjørt gjennom planhøvelen for justeringer. Etter dette ble platene pusset ned på en plansliper før selve bordplaten ble tegnet ut og kantet inn. Ben ble produsert og montert før lakk ble påført. Bordene ble meget bra og kunne sikkert blitt tatt for varer fra Skeidar eller Bohus. Det var i den enorme flishaugen fra høvlingen vi skulle kvekke til en dag. En av skygge-gutta skulle prøve seg som snekker og han ble satt til å feie sammen høvelspon. På en av hans koste-drag inn i høvelsponet raslet det til inne i haugen. Plutselig hoppet det ut en diger rotte som freste rundt beina på han med kosten. Da ble det fart i sakene. Han slo rundt seg og hylte som en gal. Rotta løp elegant rundt haugen og ble borte i rotet bakerst i avdelingen. Hendelsen ble rapportert til formann og tiltak skulle iverksettes umiddelbart. Rotter er jo skadedyr og kan være potensielt farlige. Den skulle fanges. Gjennom et par dager ble ulike feller prøvd. All åte ble spist opp og ingen av fellene var løst ut. Det beste fella var nok en stor bøtte med vann hvor tynt papir ble tapet over. Midt på papiret ble det lagt ut en skive salami fra Grillstad. Den samme skiva ble også brukt til å gni inn fristende lukt på den lange planken som ledet opp til toppen av bøtta. Gjennom en hel helg lå salamien i ro. Påfølgende mandag ble oppdraget avsluttet og det ble erklært at rotta hadde flyttet. Eller hadde den det? Vi var litt nervøse da planker skulle hentes bakerst i lokalene.

En typisk fredag startet med alt for mange kaffekopper etterfulgt av en liksom-morsk Per som jagde oss rundt med hver vår feiekost før turen til Mossehallen startet. Disse tre timene vi fikk der borte var nådeløse og det ble harde slag og spark med høye køller og ball. Vi spilte uten dommer og det fikk jo konsekvenser. Jeg var i relativt god form og med min kompakte kropp kunne jeg skape vei i vellinga om jeg ville. Det å plassere en innebandyball i låret på en av skygge-gutta eller Per var frydefullt. En fotball-fredag stod jeg i mål. Vi spilte med håndballmål og det kunne by på smerte å være keeper. Det var om å gjøre å skyte så hardt som mulig på keeper. Slik fikk alle ut litt aggresjon. Jeg hadde avverget et mål med ball i fast grep og skulle smelle avgårde en pasning til en på laget. Karen som prøvde å score på meg var en av skygge-gutta. Et skikkelig beinrangel. Etter det mislykkede mål-raidet, snudde han ryggen til meg for å komme seg ut på banen igjen. Normalt sliter jeg med å press skuddene ned. Noe som resulterer i mange skudd over mål hvis jeg tar straffe. Med dette i bakhodet klinte jeg til og fikk til en fulltreffer i lav høyde som suste avgårde rett i ryggtavla på beinrangelet. Det smalt i hele hallen og jeg ble ganske paff. Han snudde seg rundt og kom mot meg: "Hva faan driver du med?!" Jeg sa "sorry" og holdt på å dø av latter. Litt flaut var det også. Det verste av alt var at han holdt på å score. Stig kniste godt der ute på banen og jeg gjorde meg klar for et nytt forsøk. Denne gangen tok jeg i alt jeg hadde for å få godt høyde. Nok en ny fulltreffer i lav høyde. På nytt i ryggtavla på beinrangelet. Nå var jeg sikker på at jeg skulle få meg en rett på trynet. Det ikke mange som ikke lo ute på banen. Disse to skuddene ble en snakkis i mange år fremover.

Siste oppdrag på Kleberget før min tid var omme var hogst i skogen ved fyllinga. Der skulle det tas ut bjørk til ved-produksjon som borgere av Moss kunne kjøpe gjennom Moss kommune. Hele lurvegjengen ble engasjerte i dette og vi fikk opplæring i bruk av motorsag. Ja, jeg hadde vært borti dette også og fikk snart en sag for meg selv. Dette var første gang mek og snekker-avdelingen var sammen og det skulle by på mye rart. Særlig under spisepausene hvor vi tente opp bål og fikk pratet godt sammen. Rett som det var forsvant en og en av skygge-gutta under disse pausene. Aldri mer enn en om gangen. De avløste hverandre og vi fant ut at de røyka bønne på tur oppe i tjukke granskauen. I tur og orden kom de tilbake med pupiller som nålestikk og et sløvt flir rundt munnen. Vi innførte motorsag-forbud på de med umiddelbar virkning.
Det ble tatt ut mye bjørk og vi hadde det var veldig fritt og fint denne tiden. Det nærmet seg sommerferie og det var ikke mer enn noen dager igjen av min tid på Kleberget. Skolen ventet på meg til høsten og jeg hadde min helt spesielle ferieplan klar. Jeg skulle sykle til Koppom i Sverige og jobbe hele ferien. Sjuk ide men på denne tiden hadde krisen i Kroatia og Kosovo ført til en flyktningestrøm til Sverige og et asyl skulle opprettes i Koppom. Remi sin daværende svigerfar hadde fått råderett over herregården og dette bygget skulle snart huse mange fortvilte mennesker. Det var i disse dager vi skulle få oppleve en ulykke blandt oss. Vi hadde felt en diger bjørk som hadde satt seg fast oppe på stammen på et annet tre. Vi klarte ikke å få det ned samme hva vi prøvde på. Bjørka måtte ned og en av kraftkara klatret opp i bjørka helt opp til der den hadde kilt seg fast. Der tok han godt tak og med sine kjempekrefter rister han i bjørka alt han orket. Brått løsnet treet og gled nedover stammen. Men det var noe som ikke var helt bra. Hånda til kraftkaren hadde kilt seg fast mellom bjørka og stammen og med sin egen vekt oppå var det ikke mulig å komme løs. Han hylte i smerte og panikk og nede på bakken løp vi rundt og prøvde det vi kunne å hjelpe til. Hvis vi mot formodning skulle klare å få løs bjørka ville den gli nedover stammen på det andre treet og kanskje gjøre vondt verre for han som satt fast. Da gjorde han noe som man bare ser når dyr spiser seg løs fra feller. Han begynte å riste og hoppe mens han dro alt han orket i den hånda som satt fast. Det knaket til og med et hyl løsnet hånda hans. Kraftkaren hoppet ned fra bjørka i en kvisthaug noen meter under ham før han løp innover i skogen opp mot parkeringsplassen. Vi fikk tak i sykebil og varslet sjefene våre. Kraftkaren besvimte flere gange på vei opp mot sykebilen.
Etter et par dager kom han på jobb igjen. To knuste fingre og en meget forslått hånd. Ellers i god behold. Han takket oss for vår innsats.

Jeg hadde kjøpt med en sykkel på Høyden Sykkelsenter. En offroad. Den ga jeg fire tusen for. Dette var i 1991 og fire tusen var mye penger da. Jeg kjøpte meg også en sykkel-veske til å ha på styret og en som gikk på tvers over brettet bak. Nå skulle sykkelen pakkes opp for en 16 mil lang sykkeltur. På slutten av denne tiden på Kleberget hadde vi flyttet. Igjen. Nå havnet vi i en ny leilighet i Hans Nielsen Hauges vei på Ørejordet. Gåturen ned til Kleberget økte fra 5 til 20 minutter så det var godt å få seg en sykkel. Planen var klar. Jeg skulle møte opp med ferdigpakket sykkel på siste arbeidsdag og sykle til Sverige like etterpå. Denne fredagen var det ikke noe Mossehallen men grilling og hygge i lokalene på Kleberget. Pølser var blitt kjøpt inn fra Ertnes og det ble en riktig så hyggelig avslutning. Jeg åt 3 pølser og ble stappmett. Kraftkaren fikk i seg 8 med bandasje på hånda si. Etter å ha tatt farvel med sjefene og gutta, samt Stig, gikk jeg ned trappa og satt meg på sykkelen min. De første tråkkene gikk forbi Rockwool, Kransen og Mosseporten før jeg fulgte riksveg 120 mot Elvestad. Jeg var nå 19 år gammel og følte meg komplett rotløs samt et ufattelig savn etter Koppom. Jeg ville tilbake dit. Det var en eller annen følelse jeg bare måtte få oppleve igjen.
Det å jobbe på Kleberget gikk i kontrakter på 6 måneder. Min var ferdig nå og jeg var kvalifisert til å håve inn arbeidsledighetstrygd. For å få dette måtte man levere inn stemplingskort hver 14 dag. Selvfølgelig var jeg godt forberedt og hadde fylt ut mange nok til å vare gjennom hele sommeren. Mamma fikk levere de.

Sykkelen veide mye. Hvis jeg gikk av steilet den. Stig visste hvor jeg skulle. Han visste når jeg kom hjem. Ingen broer var brent. Jeg visste jo hvor min fremtid skulle utspinne seg. Ikke i Sverige. Jeg kom meg ut på E-18 og da var det bare å følge veien gjennom Skjeberg, Askim, Mysen, Trøgstad og Ørje før grensen mot Sverige ble krysset og Tøcksfors lå som neste veiskille mot nord. Etter flere timer kom jeg tråkkende forbi Køla kirke inn i Koppom. Jeg stoppet opp hos Pål. Der kom Tom ut og var mildt sagt overrasket over å se meg. Det hadde seg slik at jeg hadde jo ikke varslet min ankomst og ingen hadde egentlig tenkt noe over på å huse meg i 8 uker. Tom lånte ut sin leilighet til meg. Der fikk jeg mulighet til å leve for meg selv på det lille jeg hadde. Pål syntes dette var veldig kult. Nå skulle gutta ha det moro igjen. Men jeg var jo her for å jobbe også. Remi kom innom en dag og sammen dro vi til herregården. Ja, tenk den plassen hvor vi hadde trodd det spøkte. Den plassen vi hadde brutt oss inn i og hatt det mye moro med. Nå skulle mange rom gjøres om til soverom, kjøkken og bad. Lønna var helt ok og jeg og Remi jobbet som gale. På helgene ble det fest og moro. En helg fikk vi låne en leilighet i Gøteborg. Jeg, Pål og Tom dro dit og fikk en flott tur. Vi dro på Liseberg. Sist jeg var der var jo så lenge siden. En bursdag i 6 klasse. Sammen med mamma, Kent, Jeanette og Stig. Det var lite som var forandret og jeg husket igjen mye. Vi dro på kasino og ordentlig nattklubb også. Før jeg vendte hjem ble det en tur til Skara Sommerland også. Jeg, Pål og Remi fikk vår siste sommer sammen i Koppom før voksenheten kom og tok oss. Det føltes som om dette måtte gjøres. Penger fra trygden kom inn i rykk og napp. Problemet var å få tilgang til de. Da var det bare å sette seg på sykkelen og tråkke i Magnor som lå 30 kilometer unna. Der var nærmeste minibank for norske statsborgere. Skal si det var kjipt å sykle helt dit for å oppdage på minibankens skjerm at kontoen fremdeles var tom.

Mens jeg var i Koppom kom det en følelse over meg. Det var en stund jeg hadde lyst til å bli igjen fordi det var så mange, mange venner som syntes det var veldig hyggelig å se meg igjen. På en annen side følte jeg etterhvert et savn tilbake til Moss. Tilbake til sandkassa mi. Så det ble slik. En dag i august, det var like før min bursdag, syklet jeg tilbake til Moss. Sykkelen var like tung, men det gjorde ikke noe. Jeg lengtet hjem. På ettermiddagen kom jeg hjem og mamma var så glad for å se meg. Det tok tre minutter så stod Stig på trappa og lurte på hva i all verden jeg hadde opplevd denne sommeren. Det ble bytur denne kvelden.

Det nærmet seg skolestart og jeg stresset fælt. Mamma flyttet igjen. Det var til en større leilighet i samme gate og litt nærmere Mosseporten videregående skole hvor jeg skulle gå. Studielån var i boks og penger av dette lånet var satt av til neste sommer slik at jeg skulle ha mulighet for litt ferie. Så kom første skoledag. Jeg møtte opp på skolen sammen med mange andre fjes jeg hadde sett før. "Lund. Dan Philip Lund!" En lærer med veltrimmet skjegg ropte meg opp. Sist noen ropte meg opp så høytidelig var på Vålerenga skole når unge Lund skulle starte opp i første klasse. Noen minutter senere satt jeg sammen med tolv andre i et klasserom. Jeg har ikke tenkt til å bruke mye tid på dette året i boka mi. Jeg havnet i en klasse for vanskeligstilte. Grunnen til det var at jeg kom inn på særskilt grunnlag på grunn av mine idiotiske valg. Bumerang i hodet. Dette skulle bli en prøvelse. Minst fem av dustehuene hadde seriøse problemer med å orientere seg seg innenfor samfunnets godkjente rammer. Dog så fikk jeg kontakt med to stykker som jeg kjenner den dag i dag. Våler-gutter meg god oppdraglese.
Matte, norsk og teoretiske byggfag suste forbi meg gjennom en skoleår og jeg gjorde det bra. 5,3 fikk jeg i snitt. Det som nok var frustrerende for min lærer var at jeg hadde forutsett at jeg utdannet meg til ledighet og at jeg aktet å droppe de to neste årene til fordel for et yrkesvalg som jeg kunne tjene på i fremtiden. Og hvilket yrke skulle det være? Jo, noe vanskelig og noe som industri-fylket Østfold trengte. Kjemi og prosess-fag. Hvert år ble det tatt inn ca 30 elever og hvert år var det behov for minst 70 lærlinger. Og de lærlingene hadde god lønn. Jeg allierte med med faren til Stig som jobbet på Peterson i Moss. Peterson produserte papir og hadde en avansert prosess som tok i mot lærlinger hvert år. Faren til Stig ble min referanse og min billett inn.

Jeg fullførte grunnkurs tømrer og min lærer respekterte mine valg. Han ønsket meg lykke til. Jeg skulle ikke få begynne på kjemi og prosess høsten etter. Jeg rakk ikke å søke dit før jeg fikk brev i posten fra Norges forsvar om å innfinne meg på sesjon på Ski. Etter det ble jeg kalt ut til førstegangstjeneste i artilleriet i Gamlebyen i Fredrikstad. "Kult", tenkte jeg. Så en dag tok Stig og Steinar kontakt med meg og lurte på hvorfor jeg skulle ut i forsvaret. "Fordi jeg må", svarte jeg. "Nei , det må du ikke", svarte de. I løpet av noen helger fortalte de meg om sine valg. De hadde tatt siviltjeneste som "straff" for å nekte militæret. "Jeg skal ikke drepe noen på ordre og leve med skyld resten av livet". Jaha, tenkte jeg, og var nok litt nysgjerrig på hva forsvaret hadde å tilby meg. Jeg kan røpe allerede nå at mitt opphold der ble kortvarig. Jeg skulle også innom Kleberget en gang til før mitt endelige skolevalg ble startet opp. Herligheten blir avsluttet på siviltjenesteleieren på Dillingøya sammen med en haug av Jehovas vitner. Mine kverulerende egenskaper skulle få kjørt seg godt der. Kapittel 18 tar for seg alt dette og avsluttes på Peterson.

Vi ses...