Vi begynte med engelsk i 4-klasse. Frøken var en anglofil dame med grått hår og alltid knallrøde lepper. Det var svært spennende å lære seg et nytt språk. Sakte men sikkert begynte vi å skjønne at vi hadde bommet stygt på det vi trodde Kiss sang om på kassettene våre. Engelsken fulgte oss gjennom hele skoleåret sammen med andre fag og nå merket vi at det begynte å bli litt vanskelig på skolen. Det var mere lekser og gloseprøver. 4-klasse seilte forbi sammen med begivenhetene i Nesveien og 5- klasse stod snart for tur.
Det var blitt vinter og det var kommet mye snø. I toppen av brattbakken bodde det en gutt som het Vegard. Han gikk i en klasse under meg. Vi ble kjent en dag da han kom seilende ned Brattbakken på svarte miniski med skrubindinger som holdt slalåmstøvlene hans på plass. Skal si det gikk unna. Vegard ble også en jeg lekte mye med. Han turte en del mer enn oss andre og jo ble den som hoppet lengst og høyest. Full kontroll. Fra Ballaklava og ned stien mot Brakka kjørte vi på ski og akebrett. Vi lagde et stort hopp over gjerdet og et nytt hopp like ved stuevinduet til Mona i det røde huset. Jeg, Stig og Kent holdt oss til miniski med reimbindinger på. Disse var meget lunefulle å kjøre fort på og vi hadde ingen som helst kontroll i lufta. Det ble mye fall og sutring. Vegard lånte bort skia sine en gang i blandt og det var helt utrolig så mye bedre dette var å kjøre med. Så stabilt. Jeg prøvde meg med langrennsski på hoppet flere ganger og landing med telemarksnedslag. Faktisk så hadde jeg bakkerekorden en god stund. Det måtte jo være interessant å se dette fra soffan i stua til Mona. Den ene etter den andre med snørra på slep svevende forbi i alle mulige positurer.
Vegard var også en habil kar på langrennsski. En dag lurte han på om vi skulle gå Rambergløypa. Jeg hadde fått nye Landsem langrennsski i Julegave. De var blå og i glassfiber og alt for lange. Skulle jo ha noe å vokse på. Rambergløypa var en flott skiløype som startet på løkka og fulgte en sti oppover mot Rambergtoppen. Fra Rambergtoppen hadde man flott utsikt over Oslofjorden og ned til Ramberg Gård. Løypa delte seg her og vi gikk stort sett østover mot Kjellandsvik. Ned dit gikk det veldig fort og skiløypa hadde flere skarpe svinger. Vi klarte oss flere ganger ned der uten å falle og føyk ut som prosjektiler på jordene rundt gården. Videre gikk løypa opp det bratte jordet og sørover. Inn i skogen bar det igjen før den kom frem i enden av boligfeltet like nord for løkka. Da var runden gått og den var omtrent 6 kilometer lang. For de av dere som ikke har gått denne løypa så kan jeg virkelig anbefale dere en tur i den. Den er sjelden kjørt opp godt så ta dette som en rolig søndagstur. Jeg og Vegard gikk denne runden seks ganger i strekk en gang. Uten stopp. Jepp, helt sant.
Vi begynte å bli store gutter nå. Det syntes vi iallefall selv. Våre opplevelser i kjellern på brakka distanserte vi oss gradvis fra og vi fikk interesser for andre ting. Det kom en farsott over landet vårt i disse tider. Breakdance og electric boogie. Alle skulle lære seg dette. Dette året skulle jeg og Stig lære oss halsbrekkende dansetrinn som skulle bringe oss inn i en ny æra. Vi sugde til oss alt som var av om denne revolusjonen av en danseform. Breakmachine med låta "streetdance" herjet på tv og radio. Vi kjøpte oss hvite hansker og plastikkbriller med persienner i på Svinesund og tok opp fet dansemusikk fra radioen. En tykk papp-plate fungerte som underlag for backspinn og headspinn. Mange ganger hadde vi danseoppvisninger for mamma og pappa etter country-musikk. Flere ganger stilte vi oss opp utenfor Samvirkelaget i Nesveien og hadde oppvisninger der. Vi lurte sogar å dra ned i gågata, men så flinke var vi ikke. Eller modige nok. Det var en gjeng fra E-feltet på Skredderåsen som også slo seg opp i dette miljøet. Det rulet i byen. Jeg var en av de få på Ramberg skole som lærte med dette i rakett-tempo, og jeg ble god på det. Electric boogie syntes jeg var kulest og særlig etterligning av å være en robot. Det var så fett å få litt oppmerksomhet rundt dette. Brått så var jeg litt populær. Men ingenting varer evig.
Vi hadde ikke glemt Kiss. Gutta hadde vasket av seg sminken sin og jeg og Stig ble litt skuffet over dette. Alle tegningene jeg hadde laget av gutta i Kiss var jo med maling. Det å tegne vanlige fjes var ikke like spennende. Vi hadde jo hørt at de var jo omtrent født med disse maskene på. Vi satt en kveld på kjøkkenet til moren til Stig og snakket litt om dette. Mona var og jobbet denne kvelden hos naboen så vi var alene. Leiligheten hadde en liten og koselig kjeller hvor do og dusj var. Her var det teppe på gulvene og lyse og fine vegger. Døra ned dit gikk i fra kjøkkenet hvor vi nå satt. I løpet av flere kvelder hadde vi malt hverandre i ansiktet med vannfarger. Vi skulle bli til Kiss vi også. Jeg digget Gene mens Stig digget Paul. Så vi satt der denne kvelden med halvsprukken ansiktmaling og lot fantasien og minnene flyte litt. Det var blitt litt sent på kvelden. Det hadde kommet en del snø ute og selv om det gikk mot tidlig vår, var blitt mørkt ute. Så, fra det blå, begynte vi å snakke litt om det vi hadde opplevd i kjellern i brakka. Det hadde jo vært ganske skummelt og veldig spennende. Stig syntes det var skikkelig ålreit å bo her med en mye koseligere kjeller enn det jeg hadde under meg. Jeg kikket bort på kjellerdøra som stod åpen. Trivelig lys skinte opp fra trappa. Så skjedde det noe merkelig og veldig ubehagelig. Døra begynte å bevege på seg! Sakte men sikkert lukket den seg mens med et langt knirk. Vi satt skrekkslagne ved kjøkkenbordet med åpne munner og kikket forundret på det som nå skjedde. Døra hadde nesten lukket seg helt da et forferdelig brak og et høyt smell dundret mot oss fra den koselige kjellern. Gammal Kiss-maling eller ikke. Jeg og Stig løp ut i snøen, barbeinte og hylende, ned til der hvor Mona jobbet og og skremte vel vettet av henne også slik som vi så ut og jablet i munnen på hverandre om spøkelset som hadde dukket opp. For det måtte jo være et spøkelse? Mona ble med tilbake og gikk inn i kjøkkenet med meg og Stig bak seg. Hun åpnet døra til kjellern og kikket ned i trappa. Der lå strykebrettet hennes. Strykebrettet stod parkert til vanlig bak døra og hadde kommet i litt ubalanse og lent seg mot døra. Resten skjønner dere nok sikkert. Et strykebrett av metall ned en murtrapp bråker. Mye.
Det skal som kjent ikke så mye til for å vekke opp litt latent fantasi. Våren var i anmarsj. Pappa hadde en kjørejobb til Stavanger og han lurte på om jeg og Stig hadde lyst til å være med. Og det hadde vi. Trailern til pappa hadde køyesenger baki og der skulle jeg og Stig bo på denne turen. Vi delte litt på å sitte foran med pappa. Turen startet med at vi ble smuglet ombord i Bastøfergen. Pappa så sitt snitt til å spare noen tiere og vi ble liggende bak i nedre køye under hele ferden over. Det var spennende. Turen til Stavanger var lang. Stig og jeg satt bak i køya og hørte på Kiss og Breakmachine mens vi prøvde å følge med på hva som skjedde på veien nedover. Jeg tror ikke pappa var så veldig glad i musikken vår. Bjøro Håland var nok bedre og han forlangte litt spilletid han også. Da det ble kvelden parkerte vi på en rasteplass et sted ved Åna-Sira for å sove til neste dag. Det ble jo kjempekoselig. Like ved et vann lå vi og der var det mye nytt å utforske. Det kunne jo hende det var en salamander-dam i nærheten? Dagen etter kjørte vi til utkanten av Stavanger og parkerte ved en butikk. Vi måtte vente litt før pappa fikk losset bilen. På taket av traileren var det montert på en romslig takgrind med et lavt rekkeverk og tregulv. Opp dit gikk det en stige og det tok ikke lang tid før jeg og Stig satt oppå der og kikket oss rundt. Været var strålende og vi satt der og hørte på Breakmachine i solskinnet. Så gjorde vi noe kult. Vi begynte å danse oppå taket av trailern mens pappa satt inni og leste VG sammen med Bjøro. Jeg vet ikke hvor lenge vi holdt på men folk stoppet opp for å se, og for en liten stund tror jeg vi var litt konger. Det var jo ingen som kjente oss her. Det var jo bare å slå seg løs og det føltes så utrolig kult.
Så ble fiskebolleboksene levert og vi satte nesa hjemover igjen. Nonstopp uten overnatting og jeg kan si det ble kjedelig.
Man trenger tid for å få med alle minner...
Jeg kan ikke forlate mine minner fra Jeløya uten å fortelle litt om hvor vi kjøpte lørdags-godteriet vårt. Helt fra vi begynte å få 5 kr i ukelønn, så var jeg og Kent, og etterhvert Jeanette, meget opptatte av å få handlet inn godteri til lørdag. Lørdagkveldene hjemme var usedvanlige hellige og måtte ikke under noen omstendigheter forstyrres av besøkende slektninger eller andre for den saks skyld. Da var det bare å skru av lyset og legge seg flatt på gulvet og håpe på at de dro. Dette gjaldt de som kom uanmeldt. Så var det frem med godteri og mamma sin hjemmelagde gryterett.
Nede i Nesveien lå Samvirkelaget hvor moren til en kamerat av meg jobbet. Like bortenfor der lå det et grønt bolighus som også inneholdt en kiosk. Denne kiosken ble drevet av et eldre og meget koselig ektepar. Det var en "over-disken-kiosk". Et lett pling i døra varslet eierne, som bodde innenfor denne kiosken, at en kunde var på vei inn . Da åpnet det seg en dør bak disken mellom potetgullet og ukebladene, og fra eiernes spisestue hadde de tilgang ut til sitt levebrød. I denne kiosken var det smågodt fra 5 øre per stykk og oppover, og for en femmer eller en tier så fikk man rikelig i posen sin. Noen ganger til kiosk-eiernes store frustrasjon. Det ble jo ofte ett godteri fra hver av de ca 50 boksene. Kiosken hadde ligget der i mange år før jeg kom til Jeløya og den lå der i mange år etter at jeg hadde flyttet. Den er i dag borte. Noe som er litt synd...
17-mai har ikke blitt nevnt så mye i min tid i Moss og på Jeløya. Vel, det bar en tur på Domus eller Epa for å kle opp meg, Kent og Jeanette i nye klær, for nye klær til 17-mai var mamma nøye på. Det var disse butikkene som hadde det beste utvalget. Så svingte vi innom Skoringen på hjørnet ved Parkteateret for å handle nye sko. Det ble mørkeblå Speed med borrelås som var meget populært på denne tiden. Gleden av å våkne tidlig om morgenen på 17-mai til pent vær og kle seg opp i nytt tøy fra topp til tå var fantastisk. Med hvert vårt flagg gikk jeg og Kent sammen opp til skolen for å stille oss opp i toget. Mamma og pappa tok med Jeanette i vogna si og skulle møte oss i byen senere. Det var litt leit å få kommentarer på valg av klær fra jåle-bærtene i klassen når man møtte opp i skolegården, stolt som en hane, men denne dagen skulle de ikke få ødelegge. Det var bare å ignorere dem og finne seg en plass hvor man "hørte" til. Toget gikk fra Ramberg skole og skolekorpset med marineblå busseruller og røde luer ledet toget an mot Helgerødgata hvor vi ble forent med flere tog fra Hoppern, Reier og Refsnes. Derfra marsjerte vi i takt og utakt over kanalbroa. På hver side stod det mange foreldre og andre skuelystne og ropte hurra til oss. Etterhvert når alle korpsene og barna ble samlet i Moss så ble toget kjempelangt. Toget gikk så videre igjennom gågata og opp Kongens Gate før det endte opp i Nesparkern hvor det ble leker til barna og servering av mat og drikke til alle. Etter noen taler og tigging av russekort fant vi mamma, pappa og Jeanette. Vi ruslet så tilbake igjennom byen og hjem til Brakka i Nesveien på Jeløya hvor det ble grilling og hygge. Ofte sammen med naboene. Dette er veldig, veldig tydelige og gode minner.
Sommerferiene kom og sommerferiene gikk. Vi var hjemme og det ble mye krabbefiske og bading. Det å være på Jeløya i flott sommervær var ferie nok på denne tiden. Jeg har ikke så mye spesifikke detaljer fra mine sommerferier på Jeløya. De ble litt like men i 1983 skjedde det noe som fikk hele byen til å stå på hodet MFK tok hjem cupen. 80-tallet skulle bli gull-æraen til MFK. Det var vel noe av det siste disse gutta fikk til også?
Tidlig en av disse somrene fant jeg og Stig på å skulle lage ei hytte like oppe i skogen. Stedet var ikke lengre unna enn at vi kunne se hjem. Hytta ble bygget mellom ei stor furu og en stor stein. Granbar ble til vegger og tak og det var plass nok til oss to og et lite bål ble til oppi en sprekk i den store steinen. Vi fant så ut at vi skulle grille en kveld her oppe. Helt alene. Det var jo ikke langt hjem. Dette skulle vi virkelig tørre å gjøre. Vi fikk kjøpt oss hver vår røkte pølse på Samvirkelaget på Krossern og når kvelden kom så ruslet vi opp til hytta vår. Der fyrte vi opp et lite bål og det ble jammen fort koselig der. Røken ledet vi gjennom en rør vi hadde dratt med oss opp og det ble snart lunt der inne. Det hadde blitt ganske så mørkt ute nå og vi var igang med pølsegrilling da fantasien ble sluppet løs igjen. Tenk om det kom noen zombier lengre inne fra skogen? Tenk om de stod der i mørkret og kikket på oss og var sultne. Vi trodde jo lenge at det var røvere som var begravet i denne skogsluggen. Vi tittet forsiktig ut av døra og inn i mørkret. Var det en lyd vi hørte, var det en skygge vi så? Har ikke peiling, men i neste sekund var vi hjemme igjen med hver vår røkte pølse på hver vår pølsepinne. At det går an.
Hver sommer var vi alltid en tur for å besøke farmor og farfar på Land. Der ble vi gjerne i en ukes tid. Denne sommeren var alle fra Bergen der også og vi var og badet i Randsfjorden hver eneste dag. Like nedenfor der hvor farmor og farfar bodde lå det en fin badeplass. Utstyrt med dykkemaske svømte jeg under vann fra den ene steinen til den andre. Vannet var dypt og klart og jeg svømte langt under vann. Jeg klarte ikke å svømme på ordentlig enda. Da vi flyttet fra Vålerenga til Jeløya i 3-klasse så måtte jeg avbryte min svømmetrening med skolen. Ramberg skole var ferdige med dette i 2-klasse så jeg måtte klare meg selv. Det ble tilbakelagt mange meter under vann denne sommeren. Så en dag fikk jeg plutselig nesa over vann og etter å ha fått synkronisert armer og bein ble det flere meter med nesa over vann. Jeg hadde lært meg å svømme! Og nesten helt av meg selv! Så slik ble det til at Dan lærte seg å svømme rett før 6-klasse.
En historie til vil jeg fortelle om fra en av mine sommere på Jeløya. Det var den sommeren jeg og Stig fant Anton. Og hvem var Anton? Jo, det var kråkeungen Anton. Det var Stig som fant denne flyve-skye skapningen oppe i skogen, ikke så langt fra grillhytta vår. Anton hadde nok en eller annen sykdom i fjærdrakta si som gjorda at han ikke kunne fly. Han var nok den i søskenflokken som ikke bestod prøven og da var det over og ut for Anton sin del. Men Anton skulle få en fin stund sammen med oss denne sommeren. Han fikk brød med melk på og vann. Vi hadde ham ute hver dag og fikk han til å flakse med vingene. Vi ville jo at han skulle fly. Ronso og Nurke ble til slutt venner med Anton de også og Anton fikk sin egen plass i hundegården. Ronso og Nurke måtte pent vente til Anton var ferdig med å spise i skåla deres før de slapp til. Etter hvert fant vi ut av han kanskje ikke ville ha så mye brød, eller hundemat. Anton virket mer og mer pjusk. Stig gravde en dag frem et helt syltetøyglass med mark fra komposthaugen bak boden. Tenk at Anton åt opp hele glasset med et høyt "Kra" mellom hver mark. Fra denne dagen ble det bare mark og vann. Dette hadde Anton godt av og han vokste seg stor. Han fikk seg noen manndomsprøver også. Fra bodtaket og ned på gresset ved Brakka ble Anton sine flyvekunnskaper testet ut. Han svevde et stykke før han buklandet men han fikk aldri til å fly. Sommeren gikk mot høst og Anton ble større. Han var blitt en marsjerende mosse-kråke. Anton bodde litt hos Stig og litt hos meg. Når han bodde hos meg hadde han en pappeske som sitt hjem. Han likte seg der. Anton likte også å gjøre fra seg oppi treskoa til pappa. Hver dag eneste dag. Så en dag ble Anton borte vekk. Han var ikke til å finne noen steder. I leteaksjonen som fulgte ble Anton utsatt for et uhell. Han ble faktisk tråkket på og det var jeg som gjorde det. Jeg så ikke Anton i det høye gresset! Anton ble ikke bra igjen og vi måtte avlive ham. Det var veldig trist.
Så glir vi inn i 6-klasse. I hele 5-klasse hadde vi spart og forberedt oss på leirskolen som skulle være i Sjoa, øverst i Gudbrandsdalen. Noen få uker etter oppstart i 6-klasse ble pakkelister delt ut sammen med en detaljert reiseplan. Det skulle bli buss og tog opp dit. Jeg fikk pakket det jeg trengte i en passe stor koffert og jeg fikk 100 kroner i lommepenger som skulle bevares av lærerne. Hver dag skulle vi få utlevert 20 kr som vi kunne kjøpe noe for. Turen til Sjoa ble i september og høsten hadde startet opp med å forandre fargene i naturen igjen.
Nå kom jeg på at jeg lagde et høst-dikt en gang på Vålerenga skole. Det går slik:
"Når bladene faller og dagen blir kald,
ta på deg dine støvler , lue og sjal.
Gå ut ut en tur og se på noen trær.
Det er trist å se når blomstene dør,
men til neste år spirer alt som før"
Dan, 8 år.
Det ble en lang togtur opp til Sjoa men den ble veldig morsom. Klassen hadde modnet litt og det ble noen kjærestepar her og der og jåleriet var blitt litt borte. Vi stod litt mer sammen. Det ble hørt på musikk via walkman og lest mye Fantomet og Donald før vi kunne høre at neste stopp var Sjoa.
Gutta fikk hver sin hytte på en flott tun under noen høye fjell. Fire og fire i hver hytte. Jeg syntes dette var så kult og jeg fikk en hytte med hyggelige gutter i. Jentene kom sammen i et større hus hvor også lærerne skulle bo. Det å være på leirskole syntes jeg var gøy og interessant. Jeg husker jo turen godt fremdeles så den må jo ha gjort litt inntrykk. Leirsjefen var en solid kar på 60 år som kunne svært mye om området vi var på. Han ledet oss igjennom mange turer denne uka. Det ble toppturer og naturstier hvor vi lærte mange ting om naturen og vi fikk prøvd oss på hvordan det var å gå med gnagsår og følelsen av å komme tilbake til en varm hytte etter en lang tur. Frokostene ble spist i plenum hvor vi også smurte matpakke for dagen og delte på kjøkkenoppgavene. Middagen ble spist på samme sted og hver kveld var det underholdning som vi selv stod for. Leirsjefen svidde av en grusom spøkelseshistorie noen ganger som satte et støkk i hver og en. Etter middagene ble også lommepengene delt ut og da fikk vi råd til en brus og en liten pose potetgull i leirsjefens egen kiosk. Skurk. Det ble 5 dager vekk fra mamma, pappa, Kent og Jeanette. Det føltes som en evighet, men det gjør vel det når man lengter litt hjem? Jeg lengtet ofte hjem når jeg var borte. Selv om jeg hadde det aldri så moro. Uka gikk og vi kom hjem. Klassen var formet til noe bedre og om ikke lenge skulle vi begynne i 7-klasse på Hoppern hvor vi ble splittet og fordelt opp i flere klasser. Jeg visste ikke dette enda, men jeg skulle ikke til Hoppern...
Vinteren stod for tur. Jeg tror det var denne vinteren vi skulle feire nyttår sammen med tante og onkel i Sande. Det skulle bli et stort familie-lag og det ble mange kusiner og fettere der. Dette ble gøy. Tante hadde ordnet med en diger kalkun og masse annen mat på kjøkkenet. Onkel og tante hadde på denne tiden en diger hund. Toivo het han. Toivo var veldig snill og veldig sterk og veldig sulten hann-hund. Onkel matet Toivo strengt for han måtte jo ikke bli feit når han skulle på utstilling. Jeg tror Toivo ga blanke i dette for i et ubevoktet øyeblikk sneik han seg inn på kjøkkenet og glufset i seg hele, ja hele, kalkunen. Og det gikk unna. Toivo visste nok at nå ble det represalier men det brydde nok ikke han seg om da han la i seg. Det fikk stå til. Så der lå han, ute i snøen, og rapte fornøyd mens vi satt inne og spiste koteletter, sossisser og fyllet som skulle ha vært inne i nyttårskalkunen. Det ble raketter og moro selv uten kalkun og Toivo var mett lenge.
Minner, minner og atter minner. Jeg kunne nok fått ned flere tusen sider, men det kan jeg ikke. Noen minner må beskyttes. Noen minner er vonde. Noen minner kan ødelegge. Noen minner gjelder kanskje ikke lengre heller hvis man har blitt "venner" igjen. Liver går videre på godt og vondt.
Mamma og pappa orket ikke å leve sammen mer. Jeg var stor nok til å skjønne dette. Jeg hadde fått med meg urolighetene hjemme. Det hadde nok Kent og Jeanette også selv om de fremdeles var små. Mamma pakket bilen en dag. Det var vel rett etter skolen. Vi barna satte oss ut i bilen. På trappa så jeg mamma prate litt med pappa føre hun kom og satte seg i bilen og startet opp. Det er mulig at jeg husker dette øyeblikket litt feil, men mine minner er tårer i bilen fra to barn som ser etter pappan sin der han står på trappa og gråter han også. Jeg gråt ikke. Gråten klemte jeg inni meg. Jeg turte ikke. Jeg var sint og forvirret. Hvor var livet mitt på vei nå? Vi flyttet igjen. Ny skole og nye venner. Igjen. Bestemor og bestefar hadde kjøpt seg en stor leilighet i 17-blokka på Skredderåsen. Det var dit vi flyttet nå.
Det blir nå 3 år på Skredderåsen med mer breakdance og grafitti før jeg skulle bli til en svenske. Ja, det er mere moro igjen av mine minner.
I ettertid vet jeg at det var to sider av at mamma og pappa skilte seg. De fant aldri tilbake til hverandre igjen. De er i dag det man kan kalle venner på talefot og de er sammen i familiesammenkomster. Det setter jeg pris på og det gjør mine barn også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar