Brått så var jeg i Sverige. Forsvant over alle hauger som et olja lyn. Man skulle jo tro at jeg rømte fra noe. Kanskje så var det nettopp det jeg gjorde? Bare at nå føltes det som om det var jeg som var pakket inn i en flytteboks som ble pakket opp et helt annet sted. Jeg følte selv, husker jeg, at "ingen vet hvem jeg er". Jeg kunne også begynne på nytt. Bygge meg opp på nytt, hvis det var nødvendig, eller det var vel det jeg trodde jeg skulle gjøre. I Moss etterlot jeg Stig fra Jeløya, Remi fra 19-blokka og Stig fra 15-blokka samt mange andre venner og bekjente. Pappa ble igjen i 19-blokka med Inger og i klasse 9D stod Stig Holst og klødde seg i hodet: "hadde han Dan bare sluttet på skolen? Uten å melde i fra?". Det ble reist mange spørsmål, men dette ble det ryddet opp i. Det skulle vise seg at hele slekta snart skulle flytte til Sverige og med maksimalt 15 minutters kjøretur mellom boligene lå det an til at vi ikke skulle savne hverandre, nei. Jeg lå å trykket som en skremt rype og utforsket nærområdet meget forsiktig. I den alderen jeg var nå var jeg skeptisk til nye mennesker og stort sett flau for alt. Onkel Sverre ordnet seg som snekker i Sverige og skaffet seg flere jobber. I Sverige var det en brå oppgang i byggebransjen mens i Norge var det totalt motsatt. Jappe-tiden stod for fall og i det dragsuget ble det bråstopp for snekkere, rørleggere og elektrikere. Mange ble uten jobb, mange flyttet til Sverige for å prøve lykken der og det var mange som oppnådde nettopp dette. Norge devaluerte kronen for å roe ned den økonomiske nedturen. Da ble den Svenske kronen mer verdt enn den Norske og nå lønte det seg å handle i Norge. Rare greier.
Det banket på døra en kveld og der stod det en mann med stresskoffert og høye viker som kom fra Koppom skole. Kent hadde begynt på skolen og var ganske så fornøyd. Han fikset seg kjapt nye venner. Det gjorde ikke jeg men det tok ikke lang tid før jeg fikk besøk av Remi og det var kjempefint. Da sov vi i telt utenfor hytta. Like nedenfor hytta slynget det seg en flott elv som het Køla-elva. Når Remi var på besøk gikk vi ofte ned dit for å fiske. Da var det å snike seg gjennom en ku-eng med lekne kviger før vi trygt kunne hive spinnern uti. Vi kunne få abbor, gjedde og bever her. Køla-elva har sin kilde i Norge og svinger seg over grensen ved Bjørkelangen. Derfra renner den igjennom flere små innsjøer og småbygder. Videre gjennom Skillingmark før den kommer ut i Vadjungen. Fra Vadjungen fører så elva an mot innsjøen Hugn ved tettstedet Køla. Elva vrir seg gjennom en haug med snirklete svinger og tettstedet Koppom. Elva er et eldorado for kano-entusiaster og for de som er på jakt etter stor gjedde. Man må dog forsere et par demninger og gjedde-kroker på veien. Jeg og Remi hadde mye moro nede ved denne elva. Og mer moro skulle det bli. Jeg visste bare ikke enda.
Jeg fikk jobb hos onkel Sverre og tjente gode penger som hjelpegutt.
Uten å tenke lengre enn nesa mi, igjen, hadde jeg bestemt meg for å ikke gå noe mer skole, ihvertfall ikke i Sverige. Begynne midt i 9-klasse for å gå et halvt år, det hørtes altfor skummelt ut. Mannen med de høye vikene var fra skolen og var en inspektør. Han lurte på hvorfor jeg ikke hadde møtt opp til skolegang. Grindvold hadde jo listet ut hvor jeg hadde flyttet hen og gitt beskjed til den nærmeste skolen hvor jeg nå bodde.
Det ble forklart hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde og en god del om hva jeg tenkte. Han forklarte meg og mamma om konsekvensene om det jeg var i ferd med å gjøre. Mamma ville at jeg skulle begynne på skolen men jeg blånektet. Hun klarte heller ikke å overtale meg. Jeg ville bare ikke gå på svensk skole og jeg syntes det var så gøy å jobbe. Tjene egne penger var helt topp. Mannen var ganske så oppegående og jeg hadde tydeligvis klart å argumentere godt for meg selv. Han foreslo at jeg kunne la være å gå på skolen og la mine karakterer fra Grindvold telle. Jobben hos onkel skulle gå som praktisk og tilrettelagt skole. Vi fant en løsning og kom frem til en enighet og han ordnet med alle papirer slik at de var i orden. Jeg var nå offisielt ferdig med grunnskolen.
En av mine første oppdrag som rykende fersk "snekker" var på en enebolig under oppføring like utenfor Skarnes i Norge. Det lønte seg å ta på seg noen oppdrag i Norge. Selv om svenske-krona var høyere enn den norske så var lønningene høyere i Norge. Det var rett og slett mer å hente i kroner og øre i fedrelandet. Huset var et halvannen-etasjes husbank-hus med en grunnflate på 100 kvadratmeter. Det var mye nytt for meg å lære. Hus kan bygges på utallige måter men selve grunn-konstruksjonen er ganske lik. Man starter med en grunnmur. En grunnmur er hovedsakelig en støpt såle av armert betong med isopor under. På denne sålen kan man bruke leca-blokker å bygge opp vegger til en kjeller eller man legger ut papp med bunnsviller på. Bunnsvillene er rammen hvor husets vegger skal reises på. Med 60 cm mellomrom spikres det fast stendere med en lengde på 240 cm. Disse 240 cm danner takhøyden i huset. Stenderne bindes på toppen med en toppsville. Gjerne av en dobbel type. Ut i fra tegningene lages det utsparinger til dører og vinduer. Over disse utsparingene spikres det inn en losholdt. Losholdten blir en bæring fra taket som skal forhindre dører og vinduer i å komme i klem fra takets vekt. Så skal takstolene på. Dette huset hadde jo en halvetasje, en etasje med skrå tak, så disse takstolene var typen a-takstoler for å få utnyttet plassen mest mulig. Takstolene løftes på plass med en kran og fordeles utover med 60 cm mellomrom slik som stenderne i veggene. Takstoler og stendere svertes av (stives opp) innvendig. Det er nå bygget også rettes opp slik at det er i lodd og i vinkel. Når dette er gjort starter jobben med å tette bygget utvendig. Da brukes man en type vindsperre på veggene og en papp eller armert plast på taket. Sløyfer og lekter spikres på taket slik at det er klart til å legge takstein og i husets utsparinger monteres vinduer og dører inn. Sløyfer spikres også utpå veggen for å klemme vindsperren godt på plass mot stenderne. Sløyfene har den funksjonen at vannet, som dannes av kondensering, skal få renne fritt vekk fra tak og vegger. Nå er bygget tett og byggtørka settes inn for å tørke alt treverket før det blir kledd inn. Mens dette pågår legges under-golvet i begge etasjer og utsparing for trapp mellom etasjene tas ut. Bygget isoleres så fra innsiden. I vegger, etasjeskiller og i yttertaket. Så kommer rørleggeren og elektrikern og river ned alt sammen da huseier bestemte seg for skjult anlegg allikevel. Ulla kommer på plass igjen og nå plastes det inn med en bygg-folie. Dette kalles en dampsperre. Vindsperren på utsiden og dampsperren på innsiden skal forhindre kondens og råte i veggene. Isolasjonen er der for å hindre kald luft i å sirkulere i veggene og skape en uheldig konveksjon. Konveksjon er når luft blir satt i bevegelse på grunn av temperatur-forskjell. Så vet dere det.
Så starter arbeidet med innvendige plater på veggene, innerdører, trapper, parketter, kjøkken og mye annet. Våtrom skal ordnes der hvor det skal være bad og vaskerom og pipa gjøres ferdig i elementform med en tilhørende peis og pusses. Nå skal vegger tapetseres eller males før utforinger og gerikter (lister rundt vinduer) monteres rundt vinduer og dører. Til slutt listes det rundt i tak og gulv før hele snekker-balletten rygger ut av døra og avslutter med å kle huset i liggende eller stående panel. Takstein legges og vindskier og forkant-bord med blending av gesims og gavel-kasser er noe av det siste som gjøres før sluttoppgjøret kommer fra en skrapet bygg-konto tilhørende en liten familie med normal lønn som har bodd i campingvogn i det siste halvåret.
Ja, det var veldig gøy og lærerikt å lære seg dette faget. Jeg sitter igjen i dag med mange fordeler fra denne tiden og jeg vet hva sving-pfeifere er. Huset i Skarnes ble ferdig og jeg fikk fri i noen uker før neste prosjekt.
Jeg tror det var i denne perioden vi fant huset i Koppom. Mamma hadde hatt det i kikkerten i lang tid og gledet seg til å ta i bruk resten av møblene våre. De ble for tiden lagret hos Kenneth Myrvold, den lokale helten i eiendomsmegler-dress. Det var han som fant huset til oss, eller overtalte oss, og det var han som hadde vært så snill og stilt lokale til disposisjon for lagring av møbler som vi ikke fikk plass til i hytta. Omtrent i samme moment kom det en hyggelig overraskelse. Stig fra 15-blokka skulle også flytte til Sverige. Familien hans hadde funnet et lite torp like nord for Ivarsbyn. Stedet lå langs en vei som man kunne komme seg over til Norge på uten å måtte kjøre igjennom tollen. På denne tiden, vi var i 1987, så betydde dette uante muligheter for privat frakt av ting som kanskje burde vært innom tollen. Familien til Stig hadde nok blitt påvirket av meg og mine historier fra vårt sted i Sverige. Det var jo veldig billig for hus der og det var billig å bo der. Selv om den Svenske inntektsskatten er godt over 40%. Det tok ikke lang tid før de også fant seg til rette. Stig begynte på en skole i Tøcksfors og han kjøpte seg en Suzuki 100 ER som vi begge fikk brynet oss på. Jeg kommer nok til å fortelle mer om Stig senere.
En dag tok vi bilen og kjørte avsted for å se på huset som mamma hadde funnet i Koppom. Koppom er et lite tettsted med drøyt tusen innbyggere. Stedet starter med et bedehus og avsluttes med en kirke. La det være sagt at denne kirken er veldig flott. Koppom ligger i en dal med skogkledde åstopper. Gjennom dalen renner Køla-elva. Her og der fantes det små bedrifter hvor man på denne tiden kunne få seg en jobb, men de aller fleste måtte til Årjeng eller Arvika for å finne jobb. Ja, noen fant seg også jobb i Kongsvinger i Norge. Midt i Koppom finner man en lite torg og her er også ICA og Konsum. Eller Domus og EPA som vi hadde i Moss på denne tiden. Like bortenfor fant man en liten kiosk hvor man fikk en boks snus for en femmer og en tipakning for en tier. Huset vi skulle se på lå oppe på en liten topp med utsikt ned til vertshuset på stedet, Jærnebaren. Merkelig navn? Vel, det har seg slik at ordet "jern" gikk igjen i mange stedsnavn i dette området. Huset, ja. Det var ikledd gule eternittplater med grønt mansardtak. Bølgeblekk. Nesten som et Pippi-hus. Fargerikt og fint. Hagen lå i flere nivåer med flotte frukttrær omkranset med flere blomsterbed og bærbusker. Et rødt stakittgjerde avgrenset oss mot naboen på den ene siden. I enden av dette gjerdet gikk det an snarvei ned til Jærnebaren. Resten av tomta var avgrenset mot en flott granskog. En garasje, et dokkehus og en flott bod med verksted, alt malt i rødt, hørte også til huset. Og det beste av alt var nok prisen. Knapt 200 tusen. Vi slo til og pappesker ble fylt opp igjen.
Må bare slenge inn en historie som jeg knapt tror mamma vet om. Jeg var tilfeldigvis alene hjemme i hytta, dette var før vi skulle flytte, og Stig var på besøk. Han fra 15-blokka. Mamma var borte på besøk og hadde med seg Jeanette og Kent. Vi satt i hytta og så på film og spiste potetgull. Tror det var Rambo vi så på. I kjøleskapet, på jakt etter brus, fant vi en diger flaske med champagne. Hverken jeg eller Stig hadde vært fulle før så nå skulle dette testes ut. Korken gikk i furutaket med et smell og ikke lenge etter satt vi med hvert vårt kjøkkenglass med sprudlevann oppi. Jeg kan huske at det smakte noe så helt jævlig vondt. Jeg måtte holde meg for nesa for å dempe smaken. Rambo duret avgårde på tv`n og vi drakk så det skummet av nesa.
Så begynte det å skje saker. Jeg måtte på do for å tisse. I det jeg reiste meg opp var det som om jeg svevde avgårde på en sky av bruspulver. Golvet i hytta bølget og kjøkkenbordet stod ikke stille. Jeg ravet rundt mellom kjøkkenbenken og soveromsdørene på jakt etter dodøra med kjøkkenbordet galopperende etter meg. Der inne ble det meget utfordrende å treffe riktig. På vei tilbake til stua møtte jeg stig på sin bruspulver-sky. Vi stoppet og kikket på hverandre og ble enige om at det må jo være dette som er å være full. "Drekka mer!!" Inn på stua bar det og i løpet av en time var flaska tom. Og fire bokser Pripps blå. Vi var dritings. Jeg husker at vi skulle se på en film til men vi fikk det ikke til. Jeg våknet dagen etterpå som et stort spørsmålstegn i senga mi. På gulvet lå Stig inne i soveposen sin og snorket. Hva i all verden skjedde i går? Jeg klarte ikke å huske noen ting. Forsiktig krøp jeg ned av køya og listet med ut på kjøkkenet. Der stod bordet midt på gulvet. Hvorfor det? Bak bordet lå duken, blomstervasen og alle avisene i en haug. Fortsatt skjønte jeg ingenting. Det var da jeg kom inn på stua som det begynte å demre litt. Der stod champagne-flaska midt på stuebordet omgitt av alle typer potetgull. Tv`n stod på og viste snøbilde. I VHS-maskinen stod det en film halvveis inn, men feil vei. Det skulle ta et par timer å få ut denne. Jeg og Stig spiste frokost og freste oss en tur på ER`n. Mamma fant ikke ut at vi hadde tatt flaska, tror jeg da. Jeg og Stig var på jordet. Skikkelig.
I kjellern på det nye huset hadde det vært en garasje. Denne garasjen hadde blitt omgjort til en kjellerstue, og det var her jeg skulle få mitt soverom. Kjellerstua var stor. Her skulle det vise seg at det var plass til en stor seng, sofa og en stereobenk med et anlegg fra Sharp. Det var egen inngang hit, i tillegg til trappa opp, og like utenfor lå det et vaskerom med et toalett. Jeg var nesten selvberget.
I første etasje var det en stor gang hvor det gikk en trapp opp til annen etasje. Der oppe var det to store soverom som Kent og Jeanette skulle ha. Det var også en tv-stue der og noen boder. Videre fra gangen i første, var det et bad og rett frem kom man inn i kjøkkenet. Innenfor kjøkkenet var det en spisestue med dør inn til et annet soverom. Dette skulle mamma ha. Gjennom en stor og buet åpning i en annen vegg i spisestua, kom vi inn i en stor stue. Her var det virkelig godt med plass. Midt på veggen var det en stor peis i stein. Av den åpne typen. Hele huset bar preg av at det hadde bodd mennesker der med høy sans for kreativitet og detaljer. Det var koselig her og vi flyttet rett inn uten å gjøre så mye.
Det tok ikke så lang tid før vi falt til ro her. Vi følte oss fort hjemme og vi koste oss her. Kent gikk på skolen og han begynte å vanke på Jærnebaren. Der nede var det en gjeng med ungdommer som hang. Hver dag. Det var mopeder der nede og epa-traktorer. Epa-traktor? Nå lurer dere sikkert litt? Dette er et kjøretøy som man kan kjøre fra fylte 15 år, eller var det 16? Samme det. Doningen er plombert så det skal ikke la seg gjøre å kjøre fortere enn 30 km/t. Samtlige jeg var borti gjorde nok det tredobbelte. De likne litt på hotroddene og var spreke i lakken. Under lakken lå det gjerne noen lag med sparkel fra forrige eiers kjøreegenskaper. Disse bilene gikk i arv og i runddans. Innvendig fantes det terninger og godlukt og plenty med plysj.
Jeg lå igjen og trykket i kjellerstua mi og håpet på bedre vær. Jeg turte pokker meg ikke å gå ned dit selv om Kent ba meg med. De Kent hadde blitt kjent med fra skolen hadde jo fått med seg at han hadde en storebror og de ville gjerne bli kjent med meg. Men jeg var skeptisk. Jeg var ikke klar for å sosialisere meg med vilt fremmede ungdommer ved å komme spaserende inn på Jærnebaren på høylys dag.
Det ble vinter. Remi dukket opp en dag med en overraskelse. Han hadde med seg en Suzuki TSX. Dette var en moped. Han lurte på om jeg ville ha den her i Sverige. Det var lov å kjøre moped uten mopedlapp i Sverige, så dette ville bli fryd og gammen. For å gjøre den litt kulere skrudde vi av alt lys og skilter. Nå så den ut som en crosser. Den ble også høyst ulovlig å kjøre. Det var med denne mopeden jeg skulle ta mine første vaklende steg rundt i Koppom. Iført en diger vinterjakke med hette og slalåmbriller begynte jeg å utforske Koppom om kvelden. Ingen kunne vel se hvem jeg var under denne fantastiske forkledningen? For hver kveld ble det lengre og lengre turer. Nå og da kjørte jeg forbi noen som kikket etter meg. Det kunne være noen jenter eller gutter eller vanlige voksne. Jeg følte meg litt kul også nå. Freste rundt på alle mulige veier og gjorde meg kjent lengre og lengre fra huset. Så en kveld skulle jeg hjem igjen etter en litt lengre tur. Jeg var nesten ved kirken og hadde et par kilometer hjem. Med gassen i bunn huket jeg meg ned og klarte å presse mopeden opp i 60 km/t. Jeg passerte jernvareforhandleren. Herfra kunne man kjøpe sykler, trimsett til mopeder, fiskeutstyr og varer fra polet. Konsum og ICA ble borte i snøføyka, ikke langt hjem nå. Så ble det skummelt. Midt i veien gikk det tre personer. Jeg så konturene deres fra gatelysene. De gikk på en slags rekke og sperret veien for meg. Nå var jeg helt sikker at jeg ikke klarte å kjøre forbi dem og komme meg hjem. Det var heller ingen andre veier å ta. Det fikk stå til. Jeg holdt farten og 20 meter før jeg kom frem til de åpnet de rekka og slapp meg igjennom. Jeg hørte noen som ropte etter meg. Med harehjerte og deres latter forsvant jeg opp bakken til huset og stupte inn i kjellerstua.
Jeg fremstiller meg selv som en pyse nå, men jeg var egentlig ikke det. Jeg var da og er nok fortsatt litt skeptisk til mange nye fjes. Dette er noe jeg takler vesentlig bedre i nåtid enn i datid. Kent er en omgjengelig person og kommer lett i kontakt med nye mennesker. Jeg sirkler litt rundt før jeg moter meg opp til å sosialisere meg. Må saumfare litt først. Dette tidspunktet kommer sakte med sikkert og dette tidspunktet nærmet seg nå. Jeg hadde ikke noe valg og jeg skulle ikke angre på det heller.
Iron Maiden slapp ut "Seventh son of the seventh son", men jeg hørte på Wasp og Kiss. Dette skulle snart endre seg. Jeg skulle også få en kompis på rommet. Remi skulle sette nesa til Sverige. Han ville jobbe som snekker han også. De tre personene i veien skulle blir mine kamerater og der igjen skulle jeg begynne å like Maiden. Jeg gikk en fin tid i møte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar