Vi fikk oss en hund. En schaefer (sjefer på norsk) som trengte et nytt hjem. Han het Ronso og var verdens snilleste hund.
Ferien var startet og vi besøkte farmor og farfar på Land. Der var hele hagen gjort om til en campingplass for tanter og onkler med barn fra Bergen. Vi hadde ikke sett disse på en stund nå så dette var gøy. Onkel Odd hadde laget en film fra vårt besøk i Bergen. Denne viste han frem og vi lo noe så helt forferdelig da han spilte av filmen baklengs. Jeg hadde aldri sett meg selv på film før. Mamma og pappa tok med Kent og Jeanette hjem. Jeg skulle bli igjen. Det var ikke bare bare. Jeg løp gråtende etter bilen når de dro. Savnet mamma så fælt. Etter åtte skiver med syltetøy og et par glass melk roet jeg meg ned. Den kvelden spilte jeg "hør når kosesmurfen gråter" på kasettspillern min. Den sangen var så fin og jeg fant trøst i den. Oppholdet videre ble veldig bra. Det er bare jeg som er litt hjemmekjær.
Det var fortsatt sommerferie og vi skulle på ferie. Pappa hadde aldri vært hos slekta nordpå og han ville gjerne dit. Til dette trengte vi en bil. I toppen av gata og litt til høyre holdt det til en bilbutikk. Der solgte de nye og pent brukte biler. Pappa hadde fått ut feriepengene sine fra Kværner og hadde bestemt seg for å kjøpe en familiebil. Jeg ble med for å kikke på bilen. Det ble en lyserød sak, som jeg ikke husker navnet på, men den var britisk. Bilen kostet sju eller åtte tusen og det var veldig mye penger.
Før ferien reiste vi og besøkte mormor og morfar på Solienga. Dette var fra gammelt av et lite småbruk like ved Smørbekk, ikke så langt fra Tegneby. Her var det tre hus. Et hovedhus og et lite bryggerhus. I tillegg var det et falleferdig hus her og et lite snekkerverksted som morfar holdt på i. Det falleferdige huset ble fyrt opp. Onkel og tante flyttet inn i det lille huset. Det ble et livlig tun. Mormor og morfar ble boende her en god stund og mang en søndag samlet slekta seg her for å spise lapskaus. Morfar hadde en dreiebenk, båndsag, høvel og masse annet i verkstedet sitt. Jeg hadde fått litt interesse for cowboyer og indianere. Det var nok indianerne som fenget meg mest. Jeg skulle ha et indianer-våpen. Pil og bue. Rundt Solienga var det skog og kratt. Ute i krattet lusket jeg rundt på jakt etter det perfekte bue-emnet. Det ble ofte en myk rogn som knakk etter kort tids bruk. Morfar fortalte meg så om egenskapene til einene. Dette slaget har meget seige og sterke egenskaper. Man må lete lenge etter det perfekte emnet. Når man så har funnet det må det legges i vann over lang tid for så å bearbeides til en skikkelig bue. Morfar gjorde dette for meg en gang. Denne dagen når vi kom til Solienga hadde han buen klar. Den var stor og flott og jeg klarte såvidt å trekke den opp. På sin båndsag lagde han piler som jeg farget med tusj i all verdens mønstre. På tuppen tapet jeg fast en spiker. Nå var jeg en ordentlig indianer. Og pila gikk langt! Hvis jeg gikk i enden på Solienga og sendte avgårde en pil så svevde den over hele tunet før den stod i jordet bak det lille huset. Jeg var helt konge. En gang tok jeg med buen og pilene på besøk til onkel Ernst og Tante Torill som da bodde i utkanten av Son. De satt og drakk kaffe ute i hammocken. En hammock er en treseter som er konstruert som en huske med et tak over. Veldig upraktisk å sitte i men veldig god å sove i. Jeg tok med meg buen opp i enden av hagen. I skjul av epletrærne som vokste der sendte jeg avgårde en pil. Vinden endret dens tenkte bane og den seilte rett mot kaffeselskapet i hammocken. Noen sekunder gikk og så hørte jeg at det ble livlig der nede. Pila stod i taket på hammocken. Våpenet ble så inndratt frem til avreise.
På Solienga trivdes jeg godt. Det var veldig fint der. Mormor og morfar lurte lenge på å kjøpe det men det ble det ikke noe av. E-6 passerte like forbi og vi hørte rykter fra naboer om at veien skulle en gang gå rett over tunet. Det er det den gjør nå i dag. Der hvor E-6 krysser jernbanen ved Smørbekk lå Solienga. Det er rart å kjøre over der den dag i dag.
En søndag var vi på vei tilbake til Oslo. Vi stoppet ved bensinstasjonen ved Sånerkrysset for å fylle opp tanken. Mens pappa var inne for å betale smalt det veldig høyt. Ingen skjønte hva det var. Vi snudde oss rundt i bilen og bakerst satt Ronso med masse glass på seg. Bakruta hadde eksplodert. Ingen skjønte hvorfor. Hadde noen kastet en stein? De på stasjonen fant ut av varmetrådene hadde slått seg på og overhetet glasset. Så ga det til slutt etter. Pappa kjøpte "reserve-vindu" på boks. Det var en tykk plastikk og tape. Etter 20 minutter var bilen ryddet for glass og en ny rute var tapet på. Reserve-ruta skulle bli med til Troms på ferie.
Vi hadde pakket i noen dager og tidlig en morgen skulle vi kjøre nordover. Onkel Roger skulle bli med. Pappa og han skulle sitte foran. Jeg, Kent, Mamma og Jeanette skulle sitte baki. Helt bakerst skulle Ronso være sammen med litt bagasje. Resten av bagasjen fikk plass i en ramme på taket. Godt pakket inn i en presenning.
Pappa skulle ned for å kjøre frem bilen. Da fikk han seg en overraskelse. Den var borte. Først så trodde vi at den hadde blitt stjålet. Etter en telefon til politiet, fra en telefonkiosk, ble det så oppklart at den hadde blitt tauet bort. Den stod feilparkert under natta. Jeg og pappa måtte gå ned til Grøndland for å løse den ut. Der gikk det et par hundrelapper fra feriekassa.
Med nedpakket bil begynte vi på nok en bilferie mot nord. 1 km nord for Sinsen var det noen som sa: "er vi framme snart?". Det ble det spurt om flere ganger på denne turen. Vi kjørte beint opp til Tynset. Der slåss pappa med husteltet i 2 timer. Jeg og Kent lekte rundt og hadde det bra. Turen videre opp ble gjort i etapper. På hver stopp ble det en overnatting i teltet. Jeg husker en gang så ble det sent. Vi barna satt i soveteltet med hver vår dyne rundt oss. Mamma fyrte opp primusen og lagde suppe til oss. Den fikk vi servert i en kopp. Etter den koppen falt vi bakover og sovnet inn. Det var en deilig følelse. Det å være trøtt og sliten samtidig som mett og trygg.
Nye fjell og samer med reinsdyr. Polarsirkelen ble krysset igjen og grusveiene nærmet seg. I en sving gikk døra opp bak og en koffert ramlet ut. Innholdet sammen med noen kjeler lå strødd. Denne døra ble låst og ikke brukt mer på denne ferien. På nytt krabbet vi oss over Kvænangsfjellet. Siden sist var det nå bygget en bro over Kvænangsfjorden til Burfjord. Da slapp vi å kjøre rundt til Kjækan. Så var vi fremme. Onkel Ole hadde en plass til oss helt nede ved fjæra langs Kvænangsfjorden. Der var det god plass til å sette opp husteltet. En liten bekk rant like forbi og dens klukking og sus var behagelig å høre på. Det var veldig fint her. Inne i mellom kunne idyllen brytes av onkel Rogers fantastiske snorking. Han måtte sove i bilen hele ferien. Selv med vinduene igjen kunne snorkingen høres og føles.
Det var et par minutter å gå til landhandleriet hvor vi kunne kjøpe mat og fiskeutstyr. Rett utenfor teltet var det bare å gå ut på en knaus med fiskestanga og dra inn middag. Det var mye fisk her. 8 år gammel dro jeg inn en sei på litt over en kilo. Jeg var helt skjelven.
Lasse og Bror hadde også vokst seg større. Vi fant fort tonen igjen siden forrige gang vi var her. Ingenting hadde forandret seg. Høner som la masse egg, fisk til middag og ulike arbeidsoppgaver man med lurt med på. Her slapp ingen unna. Det vi la mer merke til nå var midnattssola. For dere som ikke har opplevd dette kan jeg si at det er behov for lystette gardiner for i det hele tatt å få blund på øya. Eller så kan man gjøre som alle andre her i feriene. Man glemmer klokken og sover når man føler for det. Mat midt på natta etterfulgt av fotball klokka 3 om morgenen. Eller en fisketur. Vi ble til tider helt døgnville. Men du verden så kult det var. Vi tok oss en tur til Alta på shopping. Der ble det kjøpt inn masse forsyninger for resten av ferien. Og det var dit man måtte for å kjøpe øl. Det lønte seg å planlegge turen godt.
Dagene gikk. Jeg og Kent lekte med Lasse og Bror hele tiden. Jeanette var så lita på denne turen så jeg tror ikke hun husker så mye fra den. Men hun lærte seg å joike. Og hun joiket mye. Kjempeflink. Mamma begynte å blir lei av å bo i telt etter en god del dager. Mygg og fuktighet var ikke lett å holde ute. Onkel Ole hadde ei hytte et stykke ovenfor huset sitt. Opp dit tok det 5 min å kjøre. Det var nok ei jakthytta dette her. To køyesenger og et bord med et par stoler og noen skaper på veggene. Hytta hadde hatt en invasjon av store maur. Onkel Ole hadde vært oppom hytta og sprøytet inn gift for ta drepen på de. Når vi kom opp til hytta måtte vi skuffe ut et tykt lag med døde maur før vi kunne gå inn. Det var ekkelt. Men det ble mye bedre å bo i hytte enn i telt. Særlig når det regnet. Onkel Roger måtte fortsatt sove i bilen.
Det gikk en sti fra hytta og ned til Onkel Ole sitt hus. Det var et lite stykke å gå og et par stikryss å lære seg. På en tur ned bandt jeg et fiskesnøre fast i hytta og trakk den helt ned til huset. På denne måten kunne jeg og Kent lære oss stien enklere og ikke gå oss bort.
Vi prøvde å bade litt i fjorden men vannet her oppe kommer sjelden over 10-12 grader. Og det er synd fordi det blir varmt her og det er fine strender her. Vi tvang oss selv til bade i det kalde vannet. Hjemreisen nærmet seg og vi forberedte oss til dette. Tidlig en morgen var det leven utenfor hytta. Det stod en mann der med ladd våpen og vill ta livet av Ronso. Jeg og Kent forstod ikke hva som skjedde men Ronso hadde visstnok stukket av under natta og jaget noen sauer til havs. Sauene døde og han som eide sauene var han som stod utenfor hytta nå. Problemet var bare om han var helt sikker på om det var Ronso som hadde gjort dette eller en annen hund eller et annet dyr. Han var veldig sikker. Pappa brukte lang tid til å prate med ham. Onkel Ole ble også koblet inn i saken og etter en god stund kom de til en enighet. Hva denne enigheten gikk ut på vet jeg ikke, men Ronso overlevde og fikk være med hjem igjen.
Pappa og Roger dro på fisketur sammen med onkel Ole dagen for avreise. De fikk en haug med fisk som ble rensket og lagt på is og saltet. Alt sammen i isoporkasser. Kassene skulle vi ha med når hjemturen skulle starte.
Etter en lang avskjed med familien til onkel Ole startet turen hjem. Bilen var enda mer full nå. Vi hadde jo med fisk til mange middager. Fy og i hulheiteste som det stinket i bilen. Å kjøre hjem er veldig kjedelig. Det synes jeg faktisk i dag også. All moroa er jo ferdig og det er ingenting å glede seg til bortsett fra alle lekene hjemme som man nå begynte å savne ekstra mye. Turen hjem gikk nesten som turen opp. Den ble delt opp i etapper og det ble igjen satt nye rekorder mellom fergeleiene. Vi passerte Bodø, Mo i Rana, Trondheim og Lillehammer. Vi var nå veldig slitne etter en lang, lang biltur. Alle ville hjem nå. Sent på kvelden passerte vi "velkommen til Oslo"-skiltet og vi jublet i bilen. Ronso bjeffet.
Jarlen kino lå ikke langt unna. Dette var en gang en flott kino med mange besøkende. Nå begynte kinoen å bære preg av å være litt nedslitt og det var vel bra spørsmål om tid før det ble stengt. For en femmer fikk man billett og en stykk godteri. "Flåklypa Grand Prix" ble sett mange ganger her og jeg husker så godt hvor fantastisk morsom jeg syntes denne filmen var. Særlig bilkjøringen på slutten. Jeg og Kent satt i hver vår kinostol og holdt oss fast mens Il Tempo Gigante sladdet gjennom svingene og stupte opp og ned bakkene. Det var som å sitte i bilen. Vi lo høyt. Filmen gikk i mange uker og hver gang jeg fikk tak i en femmer så dro jeg på kino.
Fritidssenteret ble også brukt mye igjen. Det var de samme som jobbet der. Hun ene som jobbet der hadde så stor pupper at vi gutta trodde det var ballonger under genseren hennes. Men det var det ikke. Det fikk hun merke og jeg høre da jeg stakk henne med en tegnestift for å sjekke. Huff, så mye dumt man gjør. En gang skulle jeg sykle opp til senteret. For å komme dit måtte jeg krysse gata og det var det jeg gjorde. Fremfor en buss trillet jeg ut og der ble jeg truffet av en bil. Jeg ble påkjørt. Ansatte og barn kom løpende ut av senteret og en av de løp hjem til mamma. Mamma kom løpende tilbake i bare sokkelesten. Helt forferdet. Sykkelen var ødelagt. Jeg hadde slått benet mitt og dunket hodet i brosteinen. Sykkelhjelm? De var ikke funnet opp enda. Det gikk bra med meg. Ny runde med dulling hjemme.
Noen uker senere gikk jeg hjem fra skolen. Droppet bussen. Turen la jeg forbi Jarlen kino for å sjekke hva som gikk. På hjørnet der var det en hvitevarebutikk. Utenfor denne butikken stod det en diger pappeske, kanskje etter et kjøleskap. Denne esken fikk jeg av butikken og den slepte jeg med meg hjem. Opp på rommet. Det tegnet jeg på den og klipte til en dør og et par vinduer. Jeg fikk meg en liten hytte på rommet mitt.
Roger var en person som betydde mye for meg. Han var bare tvers igjennom snill hele tiden. Han ga oss penger til litt godteri og han ga oss godhet. Roger skjemte oss bort, men han hadde jo ingen andre å skjemme bort på denne tiden heller. En kveld banket det lett på døra. Jeg og Kent hadde lagt oss. Det var blitt mørkt ute. Høst. Jeg våknet og lå med ørene på stilker for å få med meg hva som forgikk på gangen. Det var Roger som hadde kommet på besøk og han ville ha med seg meg og Kent og pappa på tivoliet som var satt opp på Grønnlandstorget. Døra seg til slutt opp og lyset fra gangen traff meg i ansiktet. Der lå jeg og knep igjen øynene mine for å late som om jeg sov. Pappa vekket oss og det tok helt av på rommet da han fortalte hva vi skulle gjøre. Mamma ristet litt oppgitt på hodet men kunne vel ikke dy seg for denne barnegleden som nå utartet seg i gangen. Selv blandt de voksne. Vi ruslet ned Schweigaardsgata og en kort halvtime senere satt vi i tekoppene og skorglo mens postgirobygget suste forbi sidelengs. Roger spanderte alt på oss. Jeg og Kent pekte, Roger betalte og lo mens vi koste oss som bare det. Det ble en sen kveld og vi sovnet godt. Roger kommer alltid til å være i mine minner.
Det var høy aktivitet på skolen innenfor forming. Det var sying og keramikk. Jeg likte å drive med leire og jag lagde mye forskjellig. Små figurer som Donald og Pluto og noen forsøk på smurfene. Noe ble bra. Den jeg ble mest fornøyd med var en svane hvis fjær ble formet til en skål. Denne skulle mamma få. Jeg hadde malt den hvit og fin og malingen hadde knapt tørket da jeg tok den med hjem. Jeg satt og holdt den trygt på fanget på bussturen hjem og avstigningen gikk også bra. Så klarte jeg å snuble i trappa og hele svanen gikk i stykker. Åh, jeg ble så lei meg. En haug med svanedeler ble gitt til mamma. Jeg var utrøstelig en stund. Men mamma fant frem lim og sammen klarte vi å lime sammen delene til en svane som levde lenge til.
Vinteren var i anmarsj og på nytt ble det anlagt skøytebaner på enhver ledige plass over hele byen. På løkka krydde det igjen av store og små og meg og Kent. Mange kvelder gikk vi sammen bort dit. Ting begynner å gå litt i reprise nå. Vi hadde jo bodd her før og opplevd mye av det samme, men det skjedde et par ting som skilte seg ut. En morgen var det en rar lyd på trafikken utenfor. Den stod stille. Lengre opp i gata kunne man se hvorfor. Det skulle flyttes et element til et ben på en oljeplattform gjennom gata. Dette elementet var nesten 10 meter i diameter og veide mange tonn. Det hele ble fraktet på en spesiell henger med over 100 svingbare hjul. En diger Mack dro hele lasset. Så hadde det utenkelige skjedd. Stroppene hadde løsnet og elementet, så ble fraktet liggende, trillet av og dundret rett inn i en leiegård. Tre etasjer ble rasert og det var bare flaks at ingen omkom. Det var vel heller ingen som ble skadet så vidt jeg kan huske.
Før jeg forteller om den andre hendelsen så må jeg få lov til å fortelle litt om hytteturene våre til Nordmarka. Det hadde jeg jo rent glemt i all denne skrivingen så nå hopper jeg litt frem og tilbake i tid. Vel, pappa jobbet jo på Kværner. Kværner eide på denne tiden flere hytter rundt om kring og et par av disse lå i Nordmarka ikke så langt fra Maridalsvannet. Man parkerte i enden av vannet og gikk oppover mot en annet fint vann. Dette vannet var en del mindre enn Maridalsvannet og rundt her lå hyttene. Det var fint her. På sommeren badet vi i vannet og fisket etter abbor. Bortenfor hytta lå det et høyt fjell som pappa stupe fra. Han stupte "militær-stupet". Da hadde man hendene på ryggen (altså som bundet) og stupte uti. Fy, så tøff pappa var da. Denne hytta lå nede ved vannet. Kværner hadde noen hytter til. Det lå en til litt høyere opp som var kjempeflott og som hadde flott utsikt over vannet. Denne var det litt rift om å få tak i, men i forkant av en påske hadde pappa vært heldig og blitt trukket ut. Hele påskeferien skulle vi være her. Området her i Nordmarka var nesten som å være på fjellet. Masse snø og ikke en lyd å høre annet en naturens egne lyder. For å komme til denne hytta måtte man gå på ski ganske langt. Jeg og Kent på våre Troll treski og mamma og pappa på sine nye glassfiberski. De var det god gli på. Slitet på turen opp var hytta verdt. I dag ville dette vært en hytte til flere millioner. Den var så stor og flott så man fikk en følelse av å være litt ekstra beriket under et opphold her. Utenfor hytta lå det over en meter med snø som jeg og Kent gravde lange tunneler i. Fra ulike hull til overflaten dukket vi opp og sendte avgårde et par snøballer før vi føyk videre. Ronso var med og koste seg. Nusse var igjen i leiligheten i Oslo. Onsdagen før Skjærtorsdag måtte vi handle litt til. Jeg og pappa bestemte oss for å gå til byen på ski siden det var så fint vær. Pappa hadde en diger sekk på ryggen. Den hadde han fra hjemmevernet. Vi la ut på turen tidlig om morgenen for å få mest mulig skare å gli på. Opp og ned bar det og langt bortetter. Skiløypa gikk ned til Ammerud som lå ca 18 km fra hytta. Jeg var jo ikke så gammel og dette var ganske langt da. Fra Ammerud tok vi t-banen inn til sentrum og ruslet hjem for å se etter Nusse og vanne blomster. I Oslo var det ikke noe snø i det hele tatt. Jeg og pappa gikk rundt i butikken med skiskoene på og anorakk. Så ble den stor sekken fylt opp med varer og vi tok t-banen tilbake til Ammerud. Markagrensa går her. Like ved en boligblokk tok vi på oss skiene og tok fatt på en ganske lang tur opp til hytta som lå oppå en av åsene som vi kunne se langt der inne i skogen. Den raske turen ned ble til en seig tur oppover. Pappa hadde også kjøpt seg en halv en som han hadde på innerlomma. Jeg syntes nok han ble veldig blid på denne turen tilbake til hytta. Omtrent halvveis til hytta tok vi en lengre pause. Jeg fikk brus og mat og det ble konstatert at jeg nok var den gutten i Norge som hadde gått lengst på ski noen gang. Jeg skulle i avisa og på tv. Dette var jo bare vrøvl og tull. Det vet jeg jo nå , men den gangen ga det meg selvtillit nok til å orke resten av turen. Det var et par bakker til før hytta. Også noen nedover. I bunnen av en av de fikk pappa feilskjær. Jeg tror begge skiene gikk inn i samme skispor og han gikk på huet ut av løypa og ned innunder ei gran. Egg og mel lagde en god blanding som ikke var så lett for pappa å forklare for mamma når vi etterhvert var kommet frem. Vi har ledd mye av dette i ettertid.
Pappa ville gjøre noe nytt. Han ønsket å bli selvstendig næringsdrivende som lastebilsjåfør. Nye muligheter skulle prøves ut nye steder og vi fant oss en leilighet på Jeløya i Moss. Denne flyttingene ble planlagt i god tid og pakkingen ble ikke til noe stress. Det gikk mot mine siste dager i Oslo og ved Vålerenga Skole. Det var så trist å tenke på at jeg ikke skulle leke mer med Per Thomas. Vi hadde blitt veldig gode venner. Bølla i klassen ville nok markere seg før jeg flyttet. Han var ekstra slitsom nå. En gang stod jeg å drakk vann fra krana på vasken i klasserommet. Vi var på vei ut til friminutt. Bølla sparket meg i baken så jeg skrubbet tannkjøttet på enden av krana. Det gjorde så vondt og det blødde og jeg ble så sint! Det svartnet helt for meg og mens jeg hylte av gråt snudde jeg meg rundt med knyttet neve og plantet den godt i bøllas mellomgulv. Bølla seig sammen som en sekk og gispet etter luft. Tårene trillet nedover kinnene hans og han ville hjem til mamman sin. Jeg stod og dirret. Brått dukket lærinna vår opp og lurte på hva i all verden det var vi dreiv med. Begge to ble tatt med til rektor hvor vi fikk skjenn og begge to måtte bli venner igjen. Men det ble vi ikke. Noen tror jeg er født bøller. Jeg passet på å holde meg unna bølla og bølla gikk store omveier rundt meg nå. Endelig fikk jeg tatt igjen! Endelig!!
Jeg og Per Thomas utvekslet adresser. Det ble sagt hadet til alle i klassen og frøken gråt. Oslo ble så lagt bak oss en gang for alle. Her skulle vi aldri bo igjen. Nye muligheter lå fremfor oss. Til Nesveien på Krossern bar det. Like ovenfor Værven. Der var det et område med noen store hus som ble kalt for Veikontoret. Vi flyttet inn i 1 etasjen på det største huset. Med skogen tett innpå oss og utsikt ned til sundet var dette ganske så befriende fra all støy og larm i Oslo. Jeg og Kent skulle begynne på Ramberg barneskole og jeg skulle få meg en venn for livet.
- Neste kapittel tar for seg min tid på Jeløya og noen vendinger som påvirket mitt liv mer enn det jeg skulle tro. Vi skulle også få en hund til og dra på spøkelsesjakt i kjellern på et skummelt hus -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar