Dette eventyret er skrevet av min datter Aurora.
Det var en gang da den store og skumle Bamse Brakar var ute i Myrkeskog for å jakte på honning og kanskje skremme noen innpåslitne speidere ute i skogen. Da han hadde gått og luntet rundt i skogen en stund, fikk han øye på et stort tjern.
Brakar var ganske tørst etter å ha gått så lenge og lett etter noe å spise, så da Brakar strakte seg ned mot tjernets overflate og gulpet i seg alt han maktet.
"Hei, der! Hva er det du tror su driver med?", ropte en stemme nede fra tjernet. Brakar kvakk til og rullet bakover så blåbærene ramlet ned fra lyngen rundt ham. Han reiste seg og kikket ned i vannet. Opp kom to store, gule øyne fra dypet etterfulgt av en lang og algegrodd skapning som stilte seg på bredden av tjernet.
Det var stille en stund, ikke en gang fuglene sang. Et ekorn tittet forskrekket frem fra treet sitt og lurte nok på hva som foregikk. Men så brøt skapningen stillheten, og sa: "Jag sa, hva er det du driver med?!"
Brakar sa: " Jeg var bare så tørst fordi jeg har gått så langt, skjønner du."
"Ja, da får du gå et annet sted for her bor jeg!!", glefset skapningen.
"Da beklager jeg virkelig", sa Brakar. "Jeg visste ikke det." Han reiste seg og begynte å lunte bortover, snufsende og trist for at skapningen ble så sint på ham. "Vent!", kom det bak ham. "Ikke gå. Jeg mente ikke å bli sinna, jeg ble bare så redd!" Brakar snudde seg og luntet tilbake til tjernet og satte seg ved bredden hvor skapningen stod. En ny stillhet oppstod mellom dem.
"Hva heter du?", spurte Brakar forsiktig skapningen.
"Jeg heter egentlig Johan og er prins i landet ved siden av, men folk rundt her kaller meg bare `Draugen`", sa skapningen.
"Men hvorfor ser du ikke ut som et menneske?", spurte Brakar.
"Det er en lang historie, men hvis du har tid kan jeg fortelle den til deg", foreslo Draugen. Brakar satte seg godt tilrette inntil en blåbærtue, klar for å høre på Draugen.
Draugen tok et dypt åndedrag som om historien kunne være både tung og dyp:
"For omtrent hundre år siden i dag ble jeg skrekkelig forelsket i en ung og vakker kvinne. Hun het Mimmi og bodde ute i skogen. Vi ble et par og jeg trodde vi skulle leve lykkelig i alle våre dager, men der tok jeg feil. En dag våknet jeg og så at Mimmi var vekk. Jeg ble veldig bekymret og løp ut for å se etter henne, men da jeg kom ut stod hun fremfor et speil. Det var ikke Mimmi men en skrekkelig, stygg heks! Hun snudde seg mot meg og skrek at jeg skulle angre på at jeg hadde sett henne slik og da tryllet hun slik at jeg ble lenket fast her i dette tjernet, dømt til å skremme alle som kommer forbi."
Draugen så opp på Brakar som satt og mumset blåbær så han var helt lilla rundt munnen: "Oi, det var en veldig trist historie", sa han og spiste et nytt blåbær. "Du har vært her i hundre år?" Draugen nikket sørgmodig og dukket hodet halvveis ned i tjernet sitt igjen. Plutselig fikk Brakar veldig dårlig samvittighet for å ha drukket av huset til Draugen: "Men hvis du vil så kan jeg bygge meg et hi har i nærheten og holde deg med selskap?" foreslo Brakar, "sånn fordi at jeg drakk opp halve huset ditt."
Draugen lyste opp og smilte: "Vil du? Det hadde gjort meg kjempeglad!"
Og slik ble det.
Bamse Brakar bygget seg et hi ikke lenger enn noen få meter unna tjernet der Draugen bodde. Draugen og Brakar ble Myrkeskogs skumleste skapninger og alle fryktet dem. Draugen kom ut av dammen sin om natten og vekket Brakar, så dro de for å skremme noen ute i skogen. Draugen med sinne store og gule øyne, og Brakar med sine store og spisse tenner.
Og om ikke de har flyttet eller tryllet Draugen tilbake til menneske, så bor de enda i Myrkeskog ved tjernet der Draugen bor.
Snipp, snapp, snute så var eventyret om Bamse Braker og Draugen ute...
Aurora - 13 år
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar