lørdag 9. mars 2013

Kapittel 10 - Tenåringen


Vi skulle snart bevege oss inn i 1986. En brann i en av reaktorene i Tsjernobyls atomkraftverk fører til en voldsom spredning av radioaktivitet over store deler av Europa og Norge. Mengde radioaktivitet tilsvarer 200 ganger Hiroshima og her på Bjerget skulle det snart serveres reinsdyr-biff alla becquerel. Olof Palme blir skutt og drept i Stockholm og de to jernbanestasjonene i Oslo, øst og vest, slås sammen til Oslo Sentralstasjon. Lotto innføres som en friskt pust på lørdagskvelden og jeg skal snart bli tenåring.

Det å bli tenåring medfører en del kroppslige forandringer. Det er som om kroppen går inn i en metamorfose. Den litt trygge boblen av et barn sprekker i løpet av kort tid. Det begynner å vokse ut hår andre steder enn bare på hodet og plutselig hører man stemmen til pappa inne i munnen sin. Frøken ante ugler i mosen og vi ble delt i to grupper i 6-klasse. En jentegruppe og en guttegruppe. Frøken fortalte oss om puberteten og dens lunefulle krumspring. Det meste visste vi om og det var litt flaut å sitte der og høre frøken fortelle om hvordan en gutt skulle bli til en mann. Og menn skulle vi gutta vise at vi kunne være. Du verden så store vi brått ble. Jentene bare fnyste av oss og mente på at det holdt nok med et viskelær til få fjernet den såkalte barten vi så stolte prøvde å dyrke frem under nesa vår. Samme hvor mye vi prøvde, vi vokste ikke i kapp jentene og kvaliteten på bartene våre forble i kategorien "dun". Vel, min gjorde brått noen kvantesprang. En dag, man skulle tro det var over natta, så var det en haug med sorte hår der som trengte litt trim. Jeg så ut som en selunge. Det var så flaut. "Har du fått deg bart, Dan? Hæ, hæ!!" Noe annet jeg oppdaget nå var min utrolige evne til å rødme. Jeg ble altså noe så helt inn i granskauen rød når jeg fikk litt for mye oppmerksomhet av den direkte sorten. Det være seg et smil fra en jente, skryt av noen, kjeft av noen eller i det hele tatt nesten alt. Denne forbannelsen skulle bli lei å få ristet av seg sammen med pubertetens lurerier og den dag i dag er jeg vel fortsatt et rødme-tryne. Det er som å få en gammeldags høyfjells-sol satt rett imot ansiktet sitt. Usjamei!

Vi gutta forble barnslige og det skulle gå en del år føre dette skulle utlikne seg. Dette medførte at jentene i klassen siktet seg inn på guttene på mopeder og vi kikket et hakk ned i klasserekkene.
Vi meldte oss på et alpinkurs en vinter. Der var det kanskje noe napp å få. Han som skulle lære oss opp var en populær lærer på Kambo skole og vi skulle snart til Middagsåsen i Våler for å teste ut våre ferdigheter. Onkel Sverre sine slalåmski, med tilhørende slalåmbukse, genser, briller og hansker skulle først testes ut hjemme. Fra 19-blokka klarte vi å tråkke opp ei løype som gikk nedover skråningen mot 17-blokka og via et digert hopp, fløy vi flere meter over et gjerde og videre forbi blokka, nedover i skogen. Gjennom skogen bar det så det suste. Så dreide løypa krapt til høyre før det bar nedover et bratt heng, gjennom krattskauen, før vi slæddet opp i brøytefonna helt nede ved bilveien i Trolldalen. Jeg tror nok hele løypa kan ha vært 700-800 meter lang. Det var langt og tungt å tråkke opp igjen. Skia mine hadde ikke like bra gli som Remi sine. Stig, en gutt fra 15-blokka, hadde også mye bedre gli. Ved nærmere ettersyn kunne vi konstatere at belegget under mine ski var som et grovt sandpapir. Gutta fortalte meg om et vokstriks som ble utført med stearinlys og et strykejern. Det var datidens glider. En dag som jeg var alene hjemme, fant jeg frem skiene og noen gamle lys samt mammas strykejern. Med strykejernet smeltet jeg inn voksen fra stearinlysene inn i skiene. Jeg fikk jevnet det skikkelig godt utover og kledde på meg i en fart mens skiene kjølnet seg. Nå skulle det kjøres! Fra startboden ved 19-blokka hoppet jeg ut og gikk på snørra. Skia stod jo helt dønn i ro. Det var ingen gli i det hele tatt. Gutta kom bort og vi lurte på hva dette kunne komme av. Remi skorglo når han så at voksen fremdeles satt på under skia mine. Voksen skulle av og den skulle skrapes av med noe som hadde en skarp kant. Jeg tok skia på skulderen og ruslet hjem igjen. Med mamma sin stekespade fikk jeg dratt av voksen og nå så jeg den skinnende overflaten som jeg hadde hørt så mye om. Jøss, så mye bedre dette ble. Middagsåsen, ja. Dette ble en valgfagtime med alpint på programmet. Svenkis (lærern) fikk oss opp dit i en buss og det var høylydt stemning på veien oppover. Jeg hadde aldri vært i en slalåmbakke før og jeg kunne nesten ikke vente med å sette utfor. Vel fremme spente vi på oss skiene og tok t-kroken opp til toppen. Skulle ikke tro jeg hadde gjort noe annet. Dette gikk jo som en drøm. Heisen, altså. Svenkis sa at de som hadde kjørt før bare kunne kjøre i vei og de andre kunne bli igjen for litt opplæring. Jeg satte utfor. Skulle ikke på noe opplæring, nei. Og det gikk kjempebra! Jeg svingt til høyre og til venstre, hoppet lett over kulene som kom i min vei og bremset kjekt opp i bunn av bakken fremfor jentene. Etter noen turer la jeg merke til et hopp som noen hoppet veldig langt på. Dette hoppet måtte jeg jo prøve. Hoppet var plassert på en kul og det var en god helling å lande i. Fra toppen stavet jeg på alt jeg kunne før jeg krøket meg sammen som en ball i håkkypositur. Det plystret rundt øra mine og skiene vinglet litt hit og dit. Med øynene fastlåste mot hoppkanten inntok jeg hopp-modus og gjorde jeg meg klar for mitt livs svev. Brått så var jeg airborn. Der nede så jeg Kurt og noen andre gutter fra klassen. Jeg så noen av jentene vinke til meg før grantoppene med kongler på plutselig lå vannrett og jeg var på vei mot himmelen. Det eneste jeg så nå var den blå sfæren med en stor og gul sol og jeg begynte å skjønne nå at noen fotsides landing i håkky skulle utebli med høye knespark og hornmusikk. Da jeg kom til meg selv kunne jeg ikke puste, skia mine lå igjen langt oppe i bakken og Svenkis prøvde desperat å få kontakt med meg. Jeg fikk ikke fram et eneste ord. Jeg fikk jo ikke puste! Nedover kinnene mine kjente jeg noen engstelige tårer og jeg kjente at det gjorde vondt i hele kroppen. Så, med et høyt gisp, fikk jeg til å puste. Et 25 meter langt og 4 meter høyt svev i baktung gyngestol-stil hadde fått meg ut av perfekt svevekurve. Når landingen inntas på ryggkulen så går det ikke bra. Men en halvtime senere var jeg på plass i heisen igjen. Jeg fortalte ikke noe om dette hjemme og jeg tok ikke noe ski-kurs heller.

Jeg må fortelle om et par sprell jeg gjorde på denne tiden. Selv om jeg hadde etablert bart var jeg fortsatt barnslig. Mamma stod og vasket opp på kjøkkenet. Vaskekummen var på den ene vinkelen av kjøkkenbenken. Under benken, på den andre vinkelen, var det et tomrom hvor en vaskemaskin kunne stå. Eller noe sånt. Eller meg. Jada, jeg satt der, bak et lite gardin og hørte mamma vaske opp. Da fikk jeg øye på brødfjøla under benkeplata. Den var til å trekke inn og ut og nå presset jeg den sakte utover mot mamma. Brått så ble det stille med klirringen fra oppvaskkummen og jeg holdt på å dø der jeg satt. Brødfjøla ble dyttet på plass og mamma fortsatte med oppvasken. Jeg skjøv fjøla utover igjen og mamma tok en ny pause. Denne ble litt lengre. Fjøla ble til slutt dyttet på plass igjen og etter litt mumling startet hun opp igjen. Herregud, jeg holdt på å tisse på meg der jeg satt. Jeg ventet noen minutter så dyttet jeg den langt ut. Mamma dyttet den inn, men nå dyttet jeg den ut igjen mens hun så på. Da skal jeg si deg deg ble liv i røra!

Bak blokkene var det en stup ned i Trolldalen. Gjennom Trolldalen gikk det også en høyspentlinje. Kraftige master bar linjene gjennom dalen. Vi visste det var livsfarlig men vi klatret litt i den ene masten. Vi kom opp til en liten plattform, langt unna linjene, men ganske så høyt opp. Oppe i linjene hang det tau, gamle sko og annet som vi hadde kastet opp. Dette var en populær lek på denne tiden. Det var ganske vanskelig å få noe til å henge i linjene. Kent og fettern min satt en gang på denne plattformen mens jeg holdt på med en ordentlig kaste-prosjekt. Nå skulle jeg vise hvem som var sjefen. Jeg hadde noen meter med sprengtråd som jeg bandt en tung grein i hver ende på. Jeg klatret opp på stupets høyeste punkt og svingte slyngen over hodet mitt noen runder før jeg slapp den. Den gjorde noen kast i lufta før den traff en linje og festet seg der. Slyngen hadde så god fart at den andre enden svingte seg oppover igjen og over en annen linje. I neste sekund ble hele området helt hvitt og det hørtes ut som om en komet landet ved siden av meg. Det var 120 leiligheter i 15 og 17-blokka tilsammen, og samtlige terrassedører åpnet seg synkront. Kent og fettern min satt som fjetret der ned på plattformen mens jeg løp i blinde inn i skogen og gjemte meg. Jeg så ingenting. Det var bare lys og farger rundt meg og en høy dur i øra. Jeg lå der, bak en mosehaug, i lang tid før jeg turte å gå hjem. Ingen hadde sett meg. Ingen visste at det var meg. Bare Kent og fettern min. Det gikk bra med dem. Gudskjelov. Nordre bydel ble mørkelagt denne ettermiddagen.

Stig Holst het læreren som skulle få skikk på de aller fleste i 6-klasse fra Kambo skole. Vi skulle begynne i 7-klasse på Grindvold ungdomsskole og nå var det igjen vi som var de minste på skolen. Holst var fra Lofoten og han var en musikkinteressert mann med fenomenale mattekunnskaper og en flott sans for humor. Men han var streng og det var strengheten vi hadde blitt skremt med før vi startet. Dialekten hadde han i behold og jeg synes vi ble godt tatt i mot denne augustdagen. 6-klasse fra Kambo skole ble til klasse 7-D. Da var det 6-klassinger fra Åvangen i A, B og C. Fire 7-klasser var vi totalt. Vi fikk vår egen sektor på denne tolvkantede skolen. 8 og 9-klassingene holdt til på andre siden og det syntes jeg var helt ålreit. Selv om jeg hadde en stolt bart under nesa var jeg pisse-redd for moped-gutter og jenter som liknet på Bobbysocks. Det var ikke så store forskjellen fra Kambo til Grindvold. Det var bare mere lekser og det var noen nye fag. Matlaging, sying og musikk. Jeg hadde jo vært borti disse fagene før men ikke så i dybden som det jeg skulle få erfare nå. Matlagingen stod "Reka" for. "Reka" var en eldre herremann fra et sted i Norge med en fremtredende dialekt han også, og han hadde veldig kort lunte. "Reka" var glad i god gammeldags sikringskost. Sild, lever, torsk, suppe, sei, pannekaker og pizza med ansjos. Jeg spiste sjelden opp alt og det var det fler som ikke klarte. Det var bare å spise sakte og vente til "Reka" forlot rommet for sin faste pause. I løpet av noen få strakser klarte vi å få all maten vår pent over i alt som var av tomme melkekartonger, fløtekartonger og annen emballasje som vi hadde benyttet under vår gourmet-time. Vi lot ofte potetene bli igjen. Noe måtte vi bli mette av. Da "Reka" entret rommet igjen var det god stemning og han ble alltid fornøyd over å se hvor godt vi hadde spist.
Jeg var utsatt for noen arbeidsuhell i disse timene. Jeg ble beskyldt for å sabotere seibiffene og jeg måtte dele skyld da en i gruppa fant ut at det var veldig lurt å putte vaffeljernet i oppvaskkummen. En G ble til slutt til en M etter litt sjerpings. "Reka" sine bekymringer for mine overlevelsesevner på kjøkkenet svant hen etterhvert. Men det er stygt å kaste mat og fisk er godt.

Musikktimene stod Stig Holst for. Overgangen var stor da blokkfløyta ble byttet ut med sang etter noter og lytting på klassisk musikk. Stig Holst var lidenskapelig glad i klassisk musikk. Det oppdaget jeg rimelig kjapt. Musikktimene bestod i å lytte og å pugge en del om respektive komponist. Det ble mange av de og prøvene var vriene. Her også startet jeg opp med en G som også etterhvert ble pugget opp til en M. Jeg var fornøyd og Stig Holst var fornøyd.
Det var i musikktimene Stig Holst fikk frem humoristen i seg. Han var veldig morsom. "The Black Adder" var hans favoritt og hver uke fikk vi et lite resymé fra den nyeste episoden. Vi holdt på å le oss i hjel. Han var veldig flink til å etterligne denne karikaturen.

Klassen ble delt i to. Det ene halvdelen måtte sy det første halvåret mens den andre halvparten fikk snekre. Jeg og Remi kom i samme pulje og det var nå jeg virkelig for første gang fikk se Remi sitt håndlag og nøyaktighet på nært hold. Oppgaven vi fikk var å lage en flaske i treverk. Vi valgte oss ut plommetre og fikk hjelp av lærern til å sage ut et emne. Lærern het Tor og var alltid ikledd ola-bukser og flanell-skjorte med en sort skinnvest utenpå. Emnet ble så delt i to, på langs, før et nitid arbeid med uthuling startet. Med en huggjern og treklubbe slo vi bort flis for flis til vi stod igjen med to boller. Disse bollene ble nå limt sammen til det som snart skulle bli en flaske. Eller en lerke, var vel det rette ordet. Det var nå Remi skulle få briljere. Han lage ei lerke som man fint kunne ha kjøpt i butikken. Den var 100% symmetrisk og etter 6-7 strøk med lakk ble den til Tor sin øyensten. Remi fikk en fortjent S for dette. Min lerke gikk det hull i og den så ut som et pyramide. Den ble ganske fin, jeg har ikke 10 tommeltotter, men jeg måtte nøye meg med en M her.
Syingen husker jeg ikke så mye i fra. Jeg sydde vel en nålepute i treningsform og lagde et penal. Det var nok det. Jeg stakk meg i fingern ofte med nåla og tullet med jentene.

Vi fikk en forhenværende journalist som norsklærer. Han het Arne. Arne var en kjernekar som visste nøyaktig hva som skulle til for å få norsk grammatikk inn i hodene våre og hvordan vi skulle tørre å få ned ord og tanker på et stykke papir. Det var svært sjelden bråk i klassen når Arne underviste. Det var fordi han gjorde norsken interessant. Vi gledet oss til norsktimene nå og Arne løftet nok noen lave karakterer opp til et aksept selv de mest kravstore foreldre kunne leve med. Vi fikk til en klassetur til Oslo hvor vi (jeg) spiste på Mc Donalds for første gang. Oslo ble gått på kryss og tvers og vi så på "The Golden Child" med Eddie Murphy på Saga kino. Kongetur!
Arne ble hos oss i stor deler av 7-klasse. Da han sluttet i klassen vår hadde vi samlet penger til et stort serveringsfat i sølvplett med inngravering på. Der stod det: "til Arne, vi vil savne deg." Da gråt Arne foran hele klassen og det var en del våte øyner ellers også. Selv på de med bart.

Arne holdt roen i klassen, men det var noen sravlejenter der som aldri klarte å holde kjeft. Det var omtrent som å si "hysj!" til bikkja hvorpå bikkja kom med et lavt "voff!" i retur. Vi hadde en vikar, inne i mellom, som hadde rykte på seg å være litt kontroversiell. Personlig likte jeg denne karen godt, men siden han fant på en del ting utenfor "hvordan-å-være-lærer-etter-boka"-boka, så ble han nok uglesett av noen. Per, som han het, hadde noen elegante triks for å bringe frem stillheten. En av mine favoritter var historiene om hvordan  løskattene rundt boligen hans raskt kom til katte-himmelen. En annen var når han dæljet 1-meters-linjalen i kateteret sitt så plastbitene føk rundt huet på han. Smellet fremkalte et langt øresus som selv skravlejentene oppfattet. Du verden, som vi frydet oss! Klimaks ble oppnådd når Per kastet skallet etter en kjempe-kakkerlakk på pulten deres. Da ble det ikke stille...

Per var også lærer i valgfag og han hadde da friluftsliv. Dette var et svært populært tilbud og timene hans var stappfulle. Det ble mange turer i skog og mark og vi fikk lært oss mye om gleden av å være ute. Noen ganger i året ble det en overnattingstur til Canada-bukta i Vansjø. Ut dit var det langt å gå med telt, fiskestang, mat, drikke og sovepose men det var vel verdt det når man endelig kom frem. Dette området er et flott sted å telte på. Det er en stor bukt her med mye siv hvor storgjedda også lurer. Bading forgår fra svabergene ytterst på neset. Hit har det blitt mange turer i årene etter min skoletid og hver gang jeg er her tenker jeg på de gangene jeg var her med valgfag-gjengen. Denne gjengen var en bande med sammensatte raringer. Noen ble bitt av ei gjedde som han hadde fisket selv og fikk stivkrampe. En annen fikk for seg å hive noen batterier på bålet etter at alle hadde lagt seg. Det var da vi trodde Per hadde tatt med seg hagla si. En gang var det en luring som fant en gammel sofapute som han satt fyr på og sendte ut på vannet. Puta brant skikkelig og i tillegg tok vinden tak i den og blåste den de par hundre meterne det var over til andre siden hvor herligheten satte fyr i sivgarden. Da tiltet det for lærern og den pyro-glade tullingen ble fulgt helt hjem til dørstokken.

Min interesse for friluftsliv blomstret denne tiden og jeg skulle komme til å bruke en del kroner på opprustning av gammelt utstyr. Pengene skulle komme fra min borgerlige konfirmasjon og andre sparepenger. Jeg fortalte Dere i forrige kapittel at pappa hadde truffet ei dame i 19-blokka. Inger. Det så ut til å bli noe seriøst mellom de to for en dag så bodde plutselig pappa der. Ikke permanent, men han var mye der. Det var litt rart og det var litt ålreit. Pappa var en luring. Han beholdt redet sitt. Han måtte ha noe å trekke seg tilbake til. Mer om dette og mitt valg om borgerlig konfirmasjon skal jeg fortelle Dere mye mer om i neste kapittel som blir det siste før jeg gjør svenske av meg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar