Eller Jeløen, som de fornemme og eldre ønsker å uttale det. Jeløya er en vulkansk øy i Oslofjorden. Den ble skapt av Bevøya den gang den var en vulkan. Krateret kan ses der med et årvåkent øye på skogstur der ute. Bevøya er idag en privateid øy med hytter på. Jeløya, derimot, er omtrent en mil lang og fire kilometer bred. Da sitter vi igjen med rundt 19 kvadratkilometer med flott kulturlandskap og et av landets rikeste mangfold på flora. Blåveis, hvitveis og misteltein er dominerende. Jeløya har også en fantastisk strandsone som strekker seg rundt øya og er tilgjengelig for de fleste av oss. Uansett hvordan det blåser om sommeren så finner man en strand med le på. Selv om mange synes Moss er en døll by så har Moss Jeløya å trekke frem fra ermet når fint skal vises frem. For Jeløya er virkelig flott.
Det var hit vi flyttet nå. Atter en gang sammen med en haug av pappesker, hund og katt. Året er 1981 og Albert sitter fortsatt trygt bak pulten sin i Oslo. MFK kom seg greit til cupfinalen etter å ha gruset FFK 6-0 (Knis). Det ble sølv til kråkene i finaletap mot kanarifuglene fra Lillestrøm men MFK skulle trenge et par år til for å nå toppen. Trond Viggo var kongen på tv. Det var "halv-sju" også med sine faste episoder av "Brødrene Dal". Etter 13 spennende lørdager med "professor Drøvels hemmelighet" kom nå nye episoder som het "spektralsteinene". Disse steinene fant jeg dessverre ikke på geologisk museum på Tøyen i Oslo. Prins Charles frir til Lady Diana og Ronald Reagan blir innsatt som USA`s 40 president.
Sakte men sikkert beveger vi oss inn i synth-alderen når det gjelder musikk
Jeg hadde sagt farvel til gode venner og etterlatt meg et inntrykk av styrke i magen på bølla fra Vålerenga. Min selvtillit kom seg og det var godt. Jeg var nå på et helt nytt sted. Et sted som ikke var som Vålerenga eller Oslo forøvrig. Et sted hvor absolutt ingen kjente meg. I en stor leilighet i Nesveien 44 flyttet vi inn. Gårdseieren bodde like ved og drev et mekanisk verksted der. Leiligheten lå i et stort, rosa murhus med en kjempediger hage. Stua var på over 50 kvadratmeter med store vinduer utover hagen og utsikt videre over sundet til Moss. Området rundt bestod av et rødt hus med to leiligheter i og et annet stort grått hus med fem leiligheter i. Rundt dette området igjen var det boliger i ulike størrelser med grønne velpleide hager. Fra mine vage minner fra sist jeg bodde i Moss kunne jeg erindre liknende. Jeg fikk tilbake følelsen av litt ro og litt uro.
Jeg og Kent måtte dele rom igjen mens Jeanette fikk seng på rommet til mamma og pappa. Hun var ikke så gammel enda. Vi trivdes fort her også. Det var stille her og et annet tempo. Det skulle gå et par dager så skulle vi begynne på ny skole. Ramberg skole het skolen og ligger fortsatt på toppen av Anna Hagmanns gate. Dit skulle vi gå hver dag og dit var et godt stykke å gå. Vi ruslet opp bak huset hvor vi klatret over et gjerde før vi kom ut på en sti som tok oss oppover og igjennom en skog før vi kom frem på Balaklava. Balaklava er et ukjent og litt unorsk navn på et område i Norge. Dette navnet sammen med området Malakoff på Mossesiden er byer på Krimhalvøya og ble utnevnt og tatt i bruk like etter krigen til minne om britenes seier over russerne under krimkrigen.
Gåturen gikk så videre nedover på Carl Schøyens vei hvor vi etterhvert krysset Rambergveien og kom inn på Per Sivles vei. Der passerte vi huset til tannlege Solem før vi dreide høyre oppover Anna Hagmanns gate opp til skolen. Ramberg skole er en liten skole som da hadde 1-6 klasse. Skolen er tolvkantet og kan se trill rund ut fra et fugleperspektiv. Bygget er i to etasjer med klasserom i annen og kontorer og håndtverk i første. Jeg begynte i tredje klasse. 3A. Klassen bestod av 56 elever i et digert klasserom hvor elevene satt plassert fire og fire i grupper. Dette var svært spennende for meg som kom fra noe helt annet. I midten av klasserommet satt lærerne. De var det to av i denne klassen. Egil og Astrid het de.
Det kilte fælt i magen å bli introdusert inn i en ny klasse.
Det gikk noen få timer så fikk jeg kontakt med noen gutter i klassen og disse ble jeg godt kjent med. En av de bodde halvveis fra meg og skolen. Sven het denne unge karen og han var en interessant person. Klassen generelt var på en måte delt i to. Selvfølgelig A og B, men også i status. Mange av elevene kom fra velpleide hjem og var kledd opp i dyre merkeklær. Jeg skjønte vel knapt hva de ulike merkene var, men jeg ble fort gjort oppmerksom på at det var veldig viktig å ha slike klær for å være noe. Det kunne jeg bare glemme. Det var det fler i klassen som kunne gjøre også og det var vi som ble den vennklikken som holdt sammen i barneskolen. Det er ganske rart å tenke på nå at barn kunne se ned (og opp) på hverandre basert på hva man gikk i. Mobbingen på Vålerenga var av et annet slag i forhold til den mobbingen som begynte å komme til syne her. Ens familie ble rett og slett stemplet som fattige når man ikke kunne møte opp i Lacoste eller Paul and Shark på 17.Mai. Men nå skal det være sagt. Mange av disse barna var i bunn og grunn veldig hyggelige og vi hadde det bra sammen i klassen selv om det var høy fokus på hva man gikk i. Det var vel bare det at jeg syntes det var flaut. Da gjemmer man seg litt. Og det gjorde jeg. Jeg og Sven og et par til bygde hytter i skogen rundt skolen og her hadde vi vårt fristed. Gjerne langt oppe i et tre. Da ble jo de fine klæra møkkete.
Hagen foran huset var på 5 mål. Det er stor hage. Vi kunne løpe rundt og gjemme oss for hverandre og spille fotball mellom epletrærne en hel gjeng uten problemer. Midt i denne hagen fikk pappa lov til å mure opp en utepeis. Her ble det også plass til hagemøbler med fin beplantning rundt. Får å få til dette måtte det ryddes bort mye buskas som ble brent i en diger haug. I denne brennende haugen havnet husteltet fra ferien også.
Hvis vi gikk over veien kunne vi følge en av de bratte bakkene ned til betongen båthavn som lå fint til like ved Værven. På Værven var det på denne tiden full aktivitet med å bygge en svær båt. Lyden av klinkingen kunne høres over hele byen. En kraftig sirene fortalte når arbeidsdagen startet og når den sluttet. Da åpnet portene seg og det vrimlet ut med middags-sultne arbeidere.
Havna hadde flytebrygger som strakte seg 40-50 meter utover i sundet. Ved disse bryggene lå det mange båter i ulike størrelser og det var hit vi kom for å fiske. Både makrell, torsk, sei og hvitting kunne hales opp her. Noen ganger i store mengder. Også var det spennende her. Det gikk nemlig an å snike seg inn på Værven.
Vi fikk lov til å pusse opp litt også av gårdseieren. Leiligheten skulle blir moderne. Pappa bestemte seg for gammel-rosa tapet og sjøgrønt vegg-til-vegg gulvteppe i stua. Disse fargene var helt inn nå og etter en snau uke med relativt mye banning var stua klar for flott husbruk.
Skoledagene gikk. Det ble vinter og det ble en vinter med mye snø. Vi gjorde noen justeringer, igjen, og flyttet i full fart inn i det grå huset som inneholdt fem leiligheter. Jeg tror den store leiligheten ble litt dyr og den var kald. Pappa hadde tatt lappen på lastebil klasse 1 og kjøpt seg en Bedford. Den var rust-hvit og hadde en langt plan bak. I dag hadde den vært en veteranbil. Lastebil. I begynnelsen så var det ikke gromt med lønninger i forhold til det han fikk på Kværner i Lodalen i Oslo. Han fikk strø-oppdrag her og der og jeg fikk være med på noen av turene. Dette var en ganske så kul jobb syntes jeg. Man fikk jo reist litt og sett seg om kring på mange steder man ikke hadde tenkt å reist til på for eksempel ferie. Pappa hadde lastebil-vraket i en kort periode før den ble byttet ut med en Volvo F-89. Også gammel men diger og med køyeseng baki. Han jobbet nå for et firma og det ventet langturer på ham. Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø og Mehavn lå nå foran den ferske tungtransport-føreren. Pappa hadde vært flink og tatt klasse 2-lappen.
Vi flyttet inn i den som lå nordvent med utsikt mot Brattbakken. Denne leiligheten var litt mindre men hadde en stor stue som ble delt opp til et ekstra soverom. Jeg syntes det nesten var bedre her. Ikke så stort og mer koselig. Det som var litt dumt var at do og dusj lå i kjellern og den var dritskummel! Forøvrig hadde leiligheten en bakdør som gikk inn i en gang som tilhørte de to leilighetene som lå sydvent i huset. I den en leiligheten her bodde det ei hyggelig dame som het Mona. Hun hadde en datter og en sønn. Janne og Stig het de. Stig og jeg møttes brått en dag i en alder av 9 og vi kjenner hverandre den dag i dag. Stig og jeg ble på en måte satt sammen da mine foreldre ble kjent med Mona. Det tok tre sekunder så var vi venner og forsvant ut i et spennende vennskap. Jeg kommer nå til å komme med en serie små historier om våres opplevelser sammen på Jeløya. Inne i mellom dukker det opp noen andre også. Der i blandt en hund til. Et lite svart nøste som ble kaldt for Nurke.
Foreldrene til Stig var gått fra hverandre. Stig bodde hos sin far på Malakoff på ukene og var mye hos sin mor på helgene. To gutter 9 år med samme interesser for alt som er spennende finner på en del ting.
Slenga i treet mellom det grå huset og det røde ble en av de første. I en liten skråning vokste det en stor lønn med kraftige grener. Lønna hadde 3 tykke stammer og vi fant oss en hver som vi lagde små hytter oppi. En gammel hagestol-pute ble spikret fast med 5"-spiker og en sykkelslange ble montert rundt som en betryggende rekkverk. 6-7 meter over bakken. Kent fikk også en plass i lønna men det begynte å bli litt "slitsomt" å dra på lillebror nå. Jeg ville gjerne ha vennene mine for meg selv, men Kent likte nok å være med oss. Det ble en del bråk rundt dette når vi prøvde å rømme fra Kent eller ordne leken slik at han på en måte ble ute av den. Slemt gjort, ja. Det skjønner jeg nå, men i en alder av 9 så tenker man ikke over slikt. Pappa, derimot, var rimelig opptatt av dette og sørget for at jeg og Kent
måtte leke sammen. Men skal ikke tvinge noen å leke sammen, men man skal forstå at det også
går å leke sammen og dele leken. Selv blandt brødre som er født relativt tett. Mange ganger var jeg forferdelig sint på pappa fordi han gjorde dette og dette sinnet gikk utover Kent som fornøyd fikk lov til å være med meg. Dette varte i en periode frem til Kent ble et par år eldre. Da begynte han å få kontakt med noen som ble hans venner i mange år.
I en av lønnas kraftigste grener bandt vi fast et tykt tau. Dette ble en ypperlig slenge. Fra hjørnet på det røde huset tok vi fart og svingte oss utover veien som gikk i mellom husene. Med skotuppene sneiene borti stuprøret på hjørnet av det grå huset gikk vi inn for landing høyt oppe i skråningen ved lønna igjen. Det ble plass til et par tau til og på det meste var det tre gutter i sving i lønna. Vi lekte luftkrig og det hendte noen tapte gitt. Greiner og blader flasset av lønna under de verste slagene og grunneieren kom flere ganger bort og innførte restriksjoner som ble brutt dagen etter.
Siden vi gikk i samme klasse og ble gode klassekamerater, ble Sven den jeg lekte med på ukedagene. Sven bodde like ved Orkerød. Orkerød er ikke der hvor orkene kommer fra, så vet dere det. Orkerød er et stort område hvor det bor mennesker som har ulik grad av psykisk utviklingshemning. Sven var godt kjent i dette området og tok meg med på mange oppdagelser her. Flere av beboerne gikk rundt alene eller med ledsager her inne og noen av de var fryktelige morsomme. En av de var litt skummel. Han så veldig sint ut og kunne visst knuse en duplo-kloss med en hånd. Han skulle man erte på lang avstand. Det var en stor og flott park her også med eldgamle trær i. Noen av de kunne klatres i og man kunne komme veldig høyt. Sven var en pliktoppfyllende gutt. Hver dag når han kom hjem fra skolen gikk han i butikken og handlet inn til middag. Da var det Pongo eller Orkerød mat han gikk til. Jeg ble med på flere av turene. Sven dukker opp senere i blogg-boka mi.
Stig ble den jeg lekte med på helgene og i ferier. Mormoren og morfaren til Stig hadde fått bygd seg en hytte like forbi Nes på Jeløya og dit fikk jeg lov til å være med mange ganger. Nes er et flott område som ligger vestvendt og plassen er nok mest kjent for sin campingplass. Det var her bussen snudde og gikk tilbake til Moss. Veien videre var av grus og herfra var det bare å ta bena fatt for å komme videre. Hytta lå like ved Singelbukta på en grønn stripe noen meter over fjorden med utsikt over til Hurumlandet. Der blandt store furuer og flott beplantning var det sommeridyll. De bodde der ute hele sommeren og på vinteren bodde de i sin leilighet på Refsnesskogen. Nedenfor hytta var det en liten strand og en stupebrygge. Der nede kunne man se hvor mye arbeid det måtte ha vært å bygge hytta. Stein på stein var tilpasset en grunnmur som holdt både hytte og hage oppe på det vulkanske svaberget. Denne plassen hadde de skapt helt selv. Imponerende. Nede ved fjorden var det deilig å bade og fint å fiske. Jeg har gode minner fra denne tiden.
Når vi ikke kom oss ut dit dro vi ned på Rosnesstranda for å bade. Ved denne stranda ligger Moss Roklubb og her fantes det en helt perfekt krabbe-fiske-brygge. Jeg har ikke telling på hvor mange timer vi lå på denne brygga og fisket etter krabber mens rygger og ben ble svidde i sola. Mamma likte denne stranda godt og var ofte med ned hit. Da lå hun og pappa sammen med Jeanette like bortenfor brygga og fulgte med. Stranda var fin å bade fra men den hadde en litt skummel hemmelighet. Hvis man våget seg et lite stykke ut i vannet kom man til slutt til en møllebakke. En møllebakke er et annet ord eller uttrykk for at det blir brådypt. Med dykkemaske på så man dette lett. Det ble bare helt sort der nede i dypet og det var skikkelig ekkelt å stå i nærheten der.
Jeg har to sykkelhistorier å fortelle om fra denne tiden. Begge med vondt utfall. Vi syklet ofte til denne stranda. Raste avgårde bortover Nesveien føre vi skrådde ned mot Roklubben så støvføyka stod rundt oss. Jeg lånte en racer en gang av pappa. Ramma var litt stor men det gikk greit. På den ene siden av bukkehorn-styret hadde jeg plastposen med badetøy og håndkle oppi. Posen dultet borti eikene på hjulet og uten at jeg merket det gnagde eikene hull på posen slik at håndklesnippen stakk ut. Midt den bratteste bakken hogg eikene tak i håndkleet hvorpå sykkelen bråstoppen. Man kan vel si at jeg gikk på trynet i bakken, ja. Jeg skjønte ingenting da det smalt i bakken og jeg mistet pusten og spyttet grus mens jeg så sykkelen lage de olympiske ringene i lufta over meg. Fy, så innmari vondt det gjorde! Litt grining ble det men på stranda skulle jeg. Den andre historien er litt vondere. Vi var på stranda denne varme sommerdagen og mamma ville være der med oss lengre utover ettermiddagen. Vi hadde gått tom for både mat og drikke så jeg ble sendt hjem for å hente mer. Jeg tok sykkelen og tråkket hjem barbent. Sideveiene til Nesveien var ikke alle asfaltert på denne tiden, men fra å være grusvei hadde kommunen bevilget midler for å prøve ut noe som kalles oljegrus. Oljegrus blir til når bindestoffet til asfalt føres på veien i et tykt lag for så å strø på en godt lag med singel. Da holder olja singelen på plass og det støver svært lite. Et skikkelig grovt sandpapir. På denne sideveien kom jeg syklende barbent og klarte det kunststykket å skli av pedalen med hælen. Hælen gikk rett i oljegrusen og jeg fikk en sleng til siden og ramlet ned og raspet hele lårsiden opp. Jeg fikk sykkelen opp og klynket meg videre hjem. Det såret dekket hele siden å låret og det tok resten av sommeren føre det hadde grodd helt. Men jeg surret et håndkle rundt og ordnet med mat og drikke og dro tilbake på stranda.
3-klasse var over og 4-klasse nærmet seg. Jeg ble kjent med en gutt som gikk en klasse under meg. Han bodde i toppen på brattbakken og het Vegard. Han skulle lære meg å stå på svarte miniski med slalåmstøvler og skrubindinger og vise meg Rambergløypa med langrennsski En dansebølge var på vei inn over Norge også. Det var breakdance og electric boogie. Jeg og Stig begynte å ane interesse for denne bølgen og det skulle ikke gå lang tid før hele Norge stod å danset på hvert gatehjørne på en papplate.
Kjellern var fortsatt like skummel og i neste kapittel skal jeg fortelle om den gangen vi oppdaget mysteriet med symbolet "fire" og da vi motet oss opp for å utforske hele kjelleren.
