Den kalde krigen herjet mot sin slutt og noen begynte å tenke på å rive muren mellom øst og vest. Jeg beveger meg sakte mot mitt 10-ende år. Pappa tok noen strøjobber som sandblåser ved siden av lastebilkjøringen for å spe på litt ekstra. Han som eide firmaet var litt av en sjørøver og kona hans var veldig glad i dyr. En dag kom pappa hjem med et lite nøste av en valp som ble kalt Nurke. Hun var så liten at hun fikk plass i den ene neven til pappa. Helt sort med en bitteliten krøllete hale. Nurke var like stor som en kattunge. Gleden skulle blir kortvarig. Sjørøverns kone angret bittert på at hun hadde gitt bort valpen og ville ha henne tilbake. Da ble det hyl og grin hjemme kan dere tru. Men som Dere sikkert har fått med Dere så ble jo Nurke en del av livet mitt. Vi tar for oss kjellern i det grå huset først.
Det grå huset hadde som kjent en stor kjeller som dekket hele dets areal. Kjellern var alt annet en koselig og i en alder av snart ti, så var fantasien rimelig lett å påvirke. En dag kom Stig til meg og viste meg noe rart. På den ene stolpen til rekkverket på den ene av kjellertrappene kunne man lett se fire fordypninger i topp-platen som tilsammen dannet et kvadrat. Disse merkene gikk igjen på samtlige av trappenes topp-plater og vi ble beroliget med at det var spor etter spikerhodene som holdt topp-platene på plass. Jasså, var det det? Stig dro meg noe motvillig med ned i kjellern og viste meg et nytt symbol. Der var det samme tegnet i kritt midt på veggen. En hvit firkant med en prikk i hvert hjørne som symboliserte "fire". Dette var ikke noe tull, gitt. Firkanten hadde på den ene siden en pil som pekte videre innover i kjellern. Med stående nakkehår dyttet vi hverandre bortover til vi stoppet ved en ny hvit firkant med det samme symbolet i. Og en ny pil. Herregud. Vi måtte ta en pause og løp opp som om faen var i hæla på oss.
På rommet mitt eller på rommet til Stig tilbrakte vi lange tider med å gruble på hva i all verden disse symbolene kunne bety. Var det en skatt? Var det til en felle eller kanskje til et rom hvor noen skurker hadde gjemt noe? Kanskje nazistene hadde skjult noe her? Tyskerne brukte nemlig dette huset under krigen. Bygget hadde derfor et tilnavn. Tyskerbrakka.
En av de andre leieboerne holdt på med luftgeværskyting. I det største rommet i kjellern var det plass til en 10 meters skytebane og et bordtennisbord. Vi hadde hørt om dette rommet men ingen av oss hadde vært der. Da måtte vi jo forbi den aller skumleste delen av kjelleren. Nemlig rommet med veggplata. Veggplata var en kryssfiner-plate som var montert opp mitt på murveggen. Denne murveggen markerte ytterkanten av husets grunnmur og vi var helt sikre på at plata skjulte noe. Vi turte bare ikke å sjekke ut dette. Men vi turte til slutt å gå inn på aktivitetsrommet. Rommet hadde flere vinduer og det var hvite vegger der. Det gjorde rommet trivelig og trygt å være i. Man glemte at man var i kjellern. Jeg, Stig og brodern var mye der. Leieboern var veldig hyggelig og lærte oss å sikte på blinker med luftgeværet og å spille bordtennis. Så trygge ble vi til slutt at vi gikk ned i kjellern og inn på rommet uten at voksne var med. Da uten våpen. Vi startet et band der. Bandet ble en blanding av Pelle Parafins Bøljebænd og Kiss. Det låt ikke bra der vi satt og trommet på en haug pappesker og sang som en flokk labradorer.
En dag tok fantasien oss igjen og vi tok opp igjen "fire-mysteriet" og hemmeligheten som kanskje var bak plata på veggen utenfor aktivitetsrommet. Først bestemte vi oss for å følge "fire-merkene" helt ut. Vi startet med spikermerkene på trappe-stolpene, selv om dette egentlig ikke var noe rart i det hele tatt, og fortsatte med firkantene tegnet i kritt på murveggene. Vi utfordret oss selv nå. Skulle bryte grenser og være modige. Vi sneik oss forbi do-dørene og mot rommet med veggplata i. Så med et gisp forstod vi det. Der på en plankedør fant vi en ny firkant med fire punkter i. En i hvert hjørne og tegnet i kritt. Denne var uten piler. Det var en veiviser for å finne boden! Ha! Da skjønte vi det, men hvem sin bod var det? Hvem var så sjuke i knotten at de fant på slikt? Holde en hel gutteflokk for narr. Vi følte oss litt flaue. Det hadde vært litt mer spennende om merkene hadde ført oss til et skjelett eller en kiste med penger oppi. Istedenfor fant vi en dør inn til en bod som tilhørte, ja, leieboern med luftgevær og bordtennis-kunnskaper.
Men plata i veggen var fortsatt der. Hva var bak der, mon tro? Vi hadde blitt litt mindre mørkeredde for kjellern nå og på våre turer til og fra aktivitetsrommet stoppet vi ofte opp ved plata og prøvde å nappe litt i den. Bare for å sjekke om den kanskje var litt løs. Den satt godt. Dessuten visste vi ikke om noen kunne bli ganske så sinte hvis denne plata en dag ikke satt der hvor den skulle. Så måtte det jo bare skje. Jeg, Stig og brodern stod en dag foran plata og kikket irriterte på den. Vi stod der og fantaserte om hva som kunne være bak der. Så med et brak smalt den i bakken. Jeg tror det var brodern som klarte å nappe den ned. Da støvskyen hadde lagt seg fikk vi sjokk alle som en. Plata hadde dekket til et stort hull i veggen. Stort nok til at man kunne krype inn der. Men det tenkte vi ikke på nå. Hullet gapte mot oss med stummende mørke og en ukjent lukt seig i mot oss. Det ble en ny tur opp trappa med fanden i hæla. Hylende.
Vi tok oss en pause fra kjellern en god stund. Vi ble jo helt vettskremte av alt vi hadde opplevd der. Det lakket mot vår og snøen måtte sakte men sikkert vike for en stadig sterkere sol. Skjærene var ivrige i å få bygget seg reir. Et av reirene var kjempestort og befant seg på toppen i ei diger furu. Furua vokste ved det røde huset like bak lønna med slengene i. Jeg og Stig studerte dette treet nøye for å sjekke om det i det hele tatt var mulig å komme opp i det. Stammen på furua strakte seg 10-12 meter rett opp. Uten greiner. Der oppe delte den seg i to kraftige greiner. I toppen på den ene greina befant reiret seg. Hvordan i all verden skulle vi komme opp der? Joda, fra bodtaket bak lønna og ved siden av det røde huset kom vi opp i ei bjørk som vokste opp langs furuas stamme. I toppen på bjørka klarte vi så vidt å dra oss opp i grein-krysset. Da vi vel var kommet dit så startet vi på en risikofylt tur ut på reir-greina. Vi la oss på magen og klamret oss fast i greina. Så var det bare å dra seg fremover og holde balansen mellom hvert drag. Etter 7-8 drag kom vi til et punkt hvor greinen hadde bestemt seg for å vokse oppover og vi måtte reise oss opp og begynne å klatre høyt der oppe. Etter noen få greiner stakk vi hodene våre i gjennom furunål-taket og kikket bort på reiret som lå der som en diger bolle. Tenk Dere det at oppi det reiret der fikk to gutter på 10 år plass i liggende stilling. Der lå vi fornøyde og kikket opp på sola og kjente hvordan vi gynget i vinden. Klin gærne. Vi klatret flere turer opp dit i all hemmelighet. Vi turte ikke fortelle det til foreldrene våre og vi tildelte Kent en egen grein for at han skulle være med på å holde på dette. Men vi klarte jo ikke å holde oss. En dag lå vi på magen oppi reiret og kikket ned på taket og opp i pipa på det røde huset. Mona, mamman til Stig, hadde flyttet opp hit nå. Det var romsligere her. Vi bestemte oss for å rope på henne. Noen måtte vi jo vise oss til. Vi var jo så modige. Etter å ha ropt litt kom hun så ut på grusplassen fremfor det røde huset. Der stod hun og lurte fælt på hvor ropene kom i fra. Stakkars Mona, så forferdet hun ble da hun oppdaget oss høyt der oppe. Det var ikke annet å gjøre enn å klatre ned og berolige henne om at dette var aller siste gang vi klatret opp dit. Det ble det jo selvfølgelig ikke. Selv ikke etter trusler fra pappa.
Stig hadde fått seg sykkel denne våren. En såkalt Tomahawk. Den var grønn og hadde et langt sete med høy rygg. Lignet litt på Apachen men hadde mindre hjul. Det bak var større enn det foran. Den så så tøff ut. Dette vidunderet av en sykkel var helt konge å dra på hjulet med. Men man skulle dog være forsiktig med å tråkke for hardt på pedalen for da var det rett på ryggkulen neste. Og de ble det noen av. Stig og jeg modifiserte den litt. Ordnet et nytt gear med spak til å ha på stanga og noe annet stæsj som gjorde seg godt på den. Jeg var grønn av misunnelse. Jeg hadde jo ingen sykkel. Det hendte jeg lånte pappa sin racer men den var for stor. Det skulle bli sykkel på meg også, jeg bare visste ikke om dett enda.
Plata i kjellern hadde blitt satt løst på plass foran hullet. Det hadde gått mange uker siden vi løp opp derfra og vi måtte jo ned igjen for å undersøke hva vi hadde avdekket. En dag gikk vi ned igjen. En av oss hadde med en lommelykt som lyste ganske bra og vi var klare for å utforske hullet. Sammen løftet vi bort plata og nå var det bare å sette igang. Jeg husker ikke hvem som krøp inn først men brått var vi alle der inne. Det var helt merkelig å tenke på at vi var under bakken og ikke under huset. Lykta var tent og i dens lyskjegle kunne vi ane konturene av rommet. For det var et rom det var. Veggene var i mur og rommet var nesten helt firkantet og kanskje en 25-30 kvm. Noe ordentlig gulv var det ikke her. Det var av jord og oppå jorda lå det hauger med gamle aviser, ukeblader, klær, sko og en masse annet fra gamledager. Avisene var helt tilbake fra krigens dager. Vi hadde jo rett allikevel. Det var jo en skatt i kjellern men ikke en pengeskatt. Her inne skule vi tilbringe mange timer sammen for å utforske mer. Vi holdt på helt til vi fant en pose med noe hvitt pulver oppi. Da satt pappa ned foten for skattejegerne. Det var rottegift og det kunne være meget farlig å få i seg.
Da ble det jo enda mer skummelt. Vi var sikre på at det var gift som tyskerne brukte på fangene sine. Tenk om noen hadde blitt drept i kjellern? Vi skremte hverandre opp så mye i dagene som kom at jeg hadde store problemer med å sove om natta. Det var helt grusomt. Som om ikke det var nok så påstod noen at de hadde sett to store og bleke øyne i det ene kjellervinduet og det var nok i leieboern. Vinduet var rett under soveromsvinduet til meg og Kent. Da gjorde vi noe enda mer sprøtt. Vi ville se hva dette var fordi det kunne jo være et spøkelse. For å se spøkelser måtte jo klokka være tolv på natta, men hvem i huleste ville gå ned i kjellern på den tiden så sant man ikke måtte veldig på do? Alternativet ble å løpe tolv ganger rundt huset og kikke grundig inn i dette kjellervinduet hvor det hadde blitt sett to store og skumle øyne i. Alle løp. Vi var en hel gjeng. Huset målte over 100 meter rundt de fire veggene så vi løp over 1,2 kilometer og ble dyktig slitne. Mamma kom ut på trappa etter et par runder og lurte på hva vi holdt på med. Etter den tolvte og aller siste runden kastet vi oss andpustne ned foran vinduet og kikket inn. En etter en kikket vi inn, men ingen av oss så noe merkelig. Det eneste var duggen på vinduet etter all pesingen.
Så det var det. Interessen i kjellern døde ut og vi interesserte oss for annet. Men det var fortsatt skummelt å gå på do der og å dusje der. Et strøk med hyggelig maling og lunt lys hadde nok gjort seg der nede. Det mener nå jeg da.
Sjørøvern dukket opp igjen en dag og han hadde med seg Nurke. Det hadde gått 6 måneder og Nurke hadde vokst mye. Hun var like stor som en liten puddel og hun var blitt veldig rampete. Sjørøvern fortalte at Nurke hadde spist opp alle skoene til kona hans og gnagd opp skinnsofaen og en lommebok. Vi kunne gjerne få henne nå. Pappa og mamma tok et lite stammeråd og svarte at det var greit. Fem minutter senere hadde Nurke funnet tåa mi og dro meg gjennom leiligheten. Vi brukte noen uker på å gjøre henne snill. Ronso og Nurke ble skikkelige venner. Han var sjefen men Nurke likte å vise seg litt. Hun løp som en vind og Ronso hadde ikke en sjanse til å følge henne. Nurke var en meget klok og lettlært hund og Nurke skulle nå få 15 gode år sammen med oss.
Det kom en del sommerferier nå som ble tilbragt hjemme på Jeløya. Jeg kan huske disse somrene som fine og varme og jeg har gode minner fra denne tiden min som guttunge. Denne sommeren ble også en slik fin sommer. Vi badet og fisket, slanget gulerøtter på et jorde ved Rosnes og sparket sugge på løkka like bortenfor oss. Vi ble en gjeng i nærområdet som holdt sammen. Det var alltid noen å leke med. Høsten kom og jeg hadde nettopp begynt i 4-klasse. Jeg kom ruslende ned stien fra Balaklava og hoppet lett over gjerdet like foran inngangen til der hvor jeg bodde. Jeg trodde jeg så syner. Under kjøkkenvinduet stod det to cross-sykler. De var sorte med tykk ramme og hadde luftdempere på gaffelen. De så ut som ordentlige crossere. Mormor og morfar hadde vunnet nesten 200 tusen kroner på hesteløp og de hadde gått i butikken og kjøpt en sykkel hver til meg og Kent. Jeanette fikk en det stod Dolly på og den hadde støttehjul. Jeg ble så glad. Endelig hadde jeg noe tøft jeg kunne vise frem til gutta og matche Stig sin Tomahawk.
- I neste kapittel vil Dere få lese om den siste tiden min på Jeløya, min og Stig sine påfunn og mitt opphold på leirskolen i Sjoa. -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar