Har nettopp sett "hver gang vi møtes" med Lene Marlin som hedersgjest. Det var ganske sterkt å se og høre hva hun utleverte av seg selv. Mange sorte hull som hun ikke kunne redegjøre for i den tiden da alle ville ha en bit av henne. Mens de ulike artistene sang hennes sanger til henne tror jeg hun fikk den responsen hun trengte, den trøsten hun trengte og den bekreftelsen på at det er viktig å ta var på minnene. Særlig de fra da man var liten og ble voksen. Jeg tror dette var god terapi, hvis vi skal kalle det for noe, for henne.
Det å by på seg seg koster litt. Det gjør det for meg også men belønningen er mye, mye større. Jeg føler en indre ro når mine gode minner settes opp i en lett rekkefølge. Det føles som om jeg kobler litt ut fra iPad`er, jobb og mas når jeg oppnår kontakt med meg selv fra min egen fortid.
Noen som skjønte dette?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar