Vi runder 1990. Bill Clinton forbereder seg på høy sigarføring i Det Hvite Hus, mens gamlingen Bush gjør seg klar for å invadere Kuwait for å få ryddet ut Saddam Hussein og sikre oljerikdommer og tilgang som USA og den Vestlige verden er sårt avhengig av. Dum Dum Boys herjet med "Splitter pine" og Europop ble snikinnført på samtlige utesteder i Moss.
Nurke og jeg, sammen med de velkjente pappeskene, stoppet opp fremfor en blå port mot en ryddig grusgang i Birkerbeinerveien 5 i Moss. Der lå det et hvitmalt funkishus med liggende panel og valmet tak, omkranset av en flott og velstelt hage. Huset var på to etasjer og inneholdt en full kjeller. Huset var en del større enn det huset vi hadde i Koppom. Forskjellen var at dette huset skulle ikke eies men bare leies og så nok litt mer ordentlig ut. Ikke så Pippi-aktig. Selv om Pippi-aktige hus er kule. Så er det understreket. En skiferkledd trapp brakte oss opp til inngangen og det var ikke vanskelig å se at dette huset måtte engang ha vært et staselig hus. En massiv utgangsdør tok oss inn til en hall hvor man kunne gå videre rett inn i en 70 kvm stue. Taket i denne stua hadde noe som kaltes et barrakuda-tak. Det er en duk som er spent opp som et under-tak og bølger livlig etter treff med diverse korker. I en vinkel i denne stua var det plass til en spisestue. Her hadde eierne montert inn tak-plater, ment til utvortes bruk, som himling inne. Dette var en kul detalj. Kjøkkenet lå på innersiden av stuen og knyttet stue og hall sammen. Fra hallen buktet det seg en trapp opp til annen etasje hvor man fant fire romslige soverom, flere boder, toalett og et stort bad. Jeg fikk det ene rommet lengst mot ytterveggen, Jeanette ved siden av mitt og Kent innerst mellom rommet til mamma og badet. Fra vinduet hadde jeg utsikt over Værla og kunne se over til Horten. Det var mens jeg stod her og kikket at jeg fikk en følelse i meg som fortalte meg hvor mye jeg egentlig hadde savnet Moss og hvor deilig det var å bli "Norsk" igjen. Det var bare noen uker igjen før jeg fylte 18 år og starten på det voksne liv lå framfor meg. Hva i all verden skulle jeg jobbe med? Det burde jo bli noe innenfor snekkerbransjen, men denne bransjen lå fortsatt i brakk etter de finansielle urolighetene. Det skulle ikke bli lett å finne seg jobb.
Det ble flere turer en planlagt til og fra Koppom. Vi hadde fått oss en del ekstra møbler og den stor tilhengeren var ikke så stor som det så ut til. Huset måtte også vaskes ut og mamma var inne i en slitsom periode. Det var jo godt og vel 15 mil hver vei. Jeg meldte meg litt ut her. Satte et foreløpig punktum for både Koppom og Sverige. Under denne tiden etablerte jeg meg på mitt nye rom. Rommet var ordinært. Blått i farge med et stort, integrert garderobeskap i enden ved siden av døra. Rommet ble ikke tapetsert med alskens plakater og ting som jeg gjorde før. Jøss, drev jeg å ble voksen? Nurke fikk sin plass ved senga, selv om hun alltid sov oppi senga. Hun likte seg god der hvor det var varmt. Stereoanlegget med alle vinyl-plater fikk sin hedersplass som seg hør og bør. Det ble et fint rom for en ung mann.
Hva holdt så alle de gamle vennene mine på med nå? Alle de jeg hadde blitt kjent med på skolen, Stig fra Jeløya. Var det bare å spasere tilbake til gamle venner? Tiden hadde vel brakt de noen steg videre også. Jeg brukte ikke lang tid før jeg ruslet ut av huset en flott vårdag for å få Moss inn i meg igjen. Det hadde gått tre år siden jeg var her sist og det var en del som hadde endret seg. Noe var dog velkjent. Mosselukta lå i lufta og når den lukta kom til kjenne strømmet minner på. Slik fungerer lukter med minner og derfor er luktesansen en av de aller sterkeste sansene vi har. Mosselukt og duften av nærheten til sjøen en noe alle Mossinger er godt kjent med. Duftende gikk jeg videre. Til høyre for huset fulgte jeg Snorres vei opp til der hvor Steinull-bakken og Fjordveien skaper et kryss. Steinullbakken er en av de bratteste bakene man kan fredes med bil. Den har en hellinggrad på 16% og det er meget bratt. Faktisk i samme klasse som Stallheimskleivene i Gudvangen. Fjordveien ble så krysset og jeg fortsatte opp en ny bratt bakke mot Malakoff-toppen og kom så inn i Byfogd Grundtsvei like ved en lekeplass. Til høyre for meg tok jeg inn på en velholdt grusvei, uten antydning til ugress, som ledet meg ned til et rødt, koselig hus. Et meget velholdt et. Før jeg ringte på dørklokka, med skiltet "Wilhelmsen" under, tok jeg en pust i bakken og samlet meg litt. Så trykket jeg på knappen og ventet spent. Det kunne høres skritt og mumling på innsiden før ytterdøra åpnet seg og der stod Stig, gitt. Nesten som om ikke tiden hadde gått. Nesten som da vi fløy sammen rundt på Jeløya. Han hadde ikke forandret seg noenting på de tre årene jeg hadde vært borte. Vel, han hadde vokst seg til, men han var meget velkjent for meg. "Dæven! Lunder`n, jo! Kom inn! Bart og greier. He, he". Jeg gikk inn. Her hadde jeg vært før. Det var jo her Stig sin pappa bodde sammen med sin samboer Turid. Slik jeg kjente Kjell så var han en nøktern person som ikke foretok noen krumspring før det meste var godt gjennomtenkt. En veldig hyggelig person med sans for orden i sysakene. Moren til Kjell, altså Stig sin farmor, bodde i annen etasje. Dette huset ble bygget på en perle av en tomt for mange år siden. Det er nok bort i mot umulig å få plassert et hus mer på toppen av Malakoff enn dette, og med ditto usedvanlige flotte utsikt. Stig hadde flyttet ut av rommet sitt og ned i kjellerstua hvor hans storesøster Janne engang bodde. Hun var blitt en ung dame nå og flyttet til egen leilighet sammen med sin samboer Lars. Lars hadde belter i kampsport og var på den tiden en kunstner med meget god strek, noe både jeg og Stig skulle få litt bedre kjennskap til. Vi ble sittende lenge og snakke sammen. Vi hadde mye å utveksle og hadde nok like mange spørsmål til hverandre og skoler, jenter, musikk, jobb og annet som man kom på. Det hadde jo gått en del år siden Jeløyas tid. Vi var ikke barn lengre men vi fant ut at fellesskapet fremdeles var til stede. Dette følte jeg fort og dette var veldig hyggelig for meg. Et av de viktigste ankrene mine fra min viktige barndom holdt seg fremdeles.
Kjellerstua til Stig inneholdt omtrent det jeg hadde på rommet mitt men han hadde grommere anlegg. Cerwin vega var navnet på høyttalerne og de kunne virkelig spille høyt. Jeg er ikke helt sikker på om Kjell visste hvilket potensiale disse lydkassenne hadde, men verre skulle det bli. Vi hopper litt frem i tid; Stig sitter og leser annonser på NRK text-TV. Dette var datidens Finn.no og her kunne man tråkle seg frem til haugevis av annonser over ulike ting som skulle selges. Stig var på jakt etter større versjoner av Cerwin vega. Det skulle hete DC 90 eller AT 90. Da kom de med en 15" bass og med en passende forsterker kunne man flytte objekter rundt på golvet bare ved hjelp av lufttrykket disse skapte. Stig kom over et par som en kar i fra Harestua skulle selge. Med penger i lomma og nok bensin på bilen til Stig satte vi kurs mot høyttaler-selgeren. Oslo var på denne tiden preget av ekstremt mye veiarbeider og dette førte til mange utfordringer for oss. Særlig for meg, da jeg hadde vært stor i kjeften og påkalt meg tittelen som kjentmann siden jeg hadde kjørt forbi Harestua mange, mange ganger på vei opp til farmor på Land. Men jeg hadde ikke kjørt selv. Vi kom oss til slutt helskinnet igjennom Oslo etter mye svetting og banning fant til slutt veikrysset hvor selgeren hadde bedt oss om å holde til høyre. For sikkerhets skyld ringte vi en gang til. Ja, vi ringte med mobil! Motorola startac og microtac samt Siemens S-3 var kommet på markedet i lommeformat under to-kilos-grensen. Sammen med det splitter nye GSM-nettet hadde disse nye dingsene skapt en liten revolusjon for måten å holde kontakt på. Mobilene kostet rundt en hel norsk krone mot at man bandt seg til et abonnement enten i Telenor eller i Netcom fra 12 til 24 måneder. Det kostet 7-8 kroner pr minutt å ringe på hverdager og gratis i helgene. Da ble det ringt så mye på helgene at nettet kunne bryte sammen. Dette er over tyve år siden så med dagens kroneverdi tilsvarer dette en drøy femtilapp per minutt. Batteritiden var på en hel time ved samtalebruk. Da måtte man også vente til neste lønn for å ha råd til å bruke den en gang til. På standby holdt de i ca 15 timer. Tekstmeldinger fantes ikke. Denne dagen var en hverdag. Samtalen ble kort men effektiv.
Vi fant frem til selgeren. Han var en voksen kar kledd i dongeri med all verdens heavy metall på rygg og mage med kledelig hårmanke. Han hadde stappet inn et enormt anlegg på gutterommet sitt og i en kombinasjon av å trenge penger og en stående trussel om utkastelse av sin hørselvern-bærende mor, måtte han utføre tiltak. Jeg og Stig kjørte etterhvert hjemover med to Cerwin vegaer stikkende opp av bagasjelokket og noen tusen mindre i lommeboka. Jeg kjørte også hjemover og skulle kjøre nøyaktig samme vei som vi kom. Det gikk jo ikke. Det ble minst to gater mot enveiskjøring og enda mer svetting og banning. Et par timer senere svingte vi ned til Stig. Jeg skulle snart få meg et syn jeg fremdeles husker veldig godt. Jeg og Stig ble enige om å bære ned disse likkistene av noen høyttalere, ubemerket, ned i kjellerstua hans. Dette var viktig. Kjell måtte ikke fatte misstanker. Det var nemlig ikke avklart med Kjell og det var ikke planen heller siden Kjell var godt fornøyd med Stig sine eksisterende høyttalere. Det var så vidt vi fikk de inn døra og de var grise-tunge. Den første gikk greit men når den andre var på vei inn døra kom Kjell ut fra stua si. Han fikk stor øyne når han så de kassene vi dro på. "Skal du ha de der ned i kjellern, Stig? Slapp av, fatter!" smilte Stig. "De spiller ikke så høyt. Lyden er bare litt varmere". Jommen sa jeg smør. Kjell kikket etter oss fra toppen av trappen med kaffekoppen i hånda og tenkte nok sitt. Men han stoppet ikke prosjektet.
Tilbake til tidens tann:
Stig var på denne tiden sammen med Monica. Monica, slik jeg kjente henne da, var ei jente med gnist i øynene. Det var mye glede og temperament i henne. Mest på den positive siden. Så Stig, som hadde arvet det rolige vesenet av sin far, hadde funnet seg en som var litt av det motsatte. Vi tre skulle få mange morsomme år sammen. De bodde for tiden i leiligheten til Mona, mamman til Stig. Hun bodde i et rekkehus på Ørejordet og var for tiden på bortreist. Da kunne jo leiligheten benyttes for å prøve-bo sammen.
Kong Karl het pilsen som tørste Mossinger skyllet innpå denne sommeren. Jeg og Stig ordnet en del av dette og det ble en del øl og prating mange kvelder både hos meg og i kjellern hans med mye fet og høy (varm) musikk. Det hendte Kjell kom ned noen ganger. Det var ikke for å fortelle vitser.
En gang bestemte vi oss for å ta en kald øl i Melløs-Parken. Det så jo så ålreit ut. Været hadde holdt seg flott i mange dager. En pils i sola måtte vi jo få til selv om nytelse av alkohol i det offentlige rom ikke er lov i Norge. Dette visste vi jo men tok sjansen. Så der satt vi da og koste oss med hver vår six-pack til sola begynte å gå ned. Brått så dukket det opp en politibil som kjørte rundt med en lyskaster på taket. Rett på oss! Vi skvatt avgårde som to harer og gjemte oss ved noen av de digre eikene i parken. Politibilen ga seg ikke. Til slutt klarte vi å finte oss via noe buskas og trær nedover mot Fjordveien. Deretter bar det rett hjem til meg. Det hadde ikke vært noe stas å måtte blitt hentet, halvfull av mamma i arresten. Og i tillegg være under 18 år.
Utestedene i Moss het på denne tiden Madonna, Virgin og Gig. Siden jeg var under 18 år, fremdeles, så ble det mye snikings for å lure seg unna vaktene. Jeg har aldri brukt falsk legitimasjon, så cluet for å komme seg inn "ubemerket" var å møte opp tidlig. Da var det gratis å komme inn og ingen vakter. Etter klokka ti på kvelden ble vaktene satt ut på post og da var det om å gjøre å menge seg inn blandt alle andre for å "forsvinne" og prøve å få et stempel av en uoppmerksom vakt på hånda. Hvis man fikk dette stemplet var alt i boks. Også ved baren. Det gikk dessverre ikke alltid like bra. Det ble derfor mye hjemmefester hos vennekretsen til Stig som også jeg ble en del av. Thor og Espen var to brødre jeg ble først introdusert for. De bodde litt i utkanten av Ørejordet og der disponerte de kjellern i huset til sine foreldre til eget formål. Det vil si fest, akvarium og fest. Man trengte ikke å dra på byn etter en kveld her. Dette var et samlingspunkt for mange og her ble jeg kjent med Nikolai, Steinar, Kjell, Kenneth, Bjørn, Gry, Line, Nina og mange flere som dukker opp videre utover i mitt liv. Det var som å komme tilbake til noe som hadde ventet på meg og jeg fant veldig fort tilrette.
Sommeren kom og nå startet makrellfisket opp. Dette var en geskjeft som tydeligvis var sterkt tilstede blandt hannkjønnene i gjengen. Noen var litt mer ivrige enn andre, men minnene jeg har er meg selv, Stig og Monica og Nikolai. På denne tiden kunne det være tett av folk på Værla. Det var ikke uvanlig å møte opp rundt fire på morran med stang, agn-sild og et par pakker fiskekaker til frokost. Det var så digg å sitte der å fiske mens sola gled høyere opp og prate sammen og selvfølgelig dra opp makrell. Det var ikke alltid vi fikk noe men det hendte også at vi kom hjem med et par poser fulle av fisk. Vi prøvde oss stadig vekk på forskjellige steder og tider på døgnet. Selvlysende sluker klokka to på natta forekom i kjølevannet etter danskebåten og overnattinger for å treffe stimen tidlig på morran. Vi fant oss til slutt et sted på Jeløya som vi kalte for Mellombukta.
"Mellombukta" sett fra nordsiden,
"Mellombukta" sett fra sørsiden. Bak Fjellknausen som stikker ut er fiskeplassen.
Bukta heter ikke "Mellombukta", men den ligger mellom to andre bukter, så da fikk den det navnet. Ved å gi den dette navnet var det ikke så lett for andre å finne frem så vi var stort sett alene der. Mellombukta har jeg nevnt i tidligere kapitler men vi har godt av litt repetisjon. Dette er en bukt som inneholder en strand som er brådyp. På høyre siden finner man flotte formasjoner av vulkanske fjellarter. Uslipte svaberg ligger vestvendte der med tilgang på sol til langt utpå sommerkveldene. Det var i området her vi fant det perfekte stedet hvor vi kunne kaste med stang rigget med 60 grams stingsild og makrell-hekla til Manskow. Like ved vannkanten kunne vi stå og slippe sluken rett ned mange meter. Det var ikke mulig å sette seg fast under innsveiving. Fiske-sene på denne tiden er ikke som i dag. For å kaste langt fant vi ut at 0,35mm var godt nok. Den tålte som regel rundt 6-7 kilo. Dette er ikke mye hvis heklet ditt er fult av makrell. Fem kroker på hekla pluss sluken, det blir seks makrell det, som ikke har lyst til å være med på land. Det hendte sena røk, ja.
Fra en av mine lønninger i min tid Gøteborg hadde jeg investert i en Abu ambassadør XLT syncro. Det var en versting av en multiplikator-snelle på denne tiden og den kostet det hvite ut av øya. Vel, disse snellene er kjent for ekstremt lange kast og back-clash. Spolen er så vellagret av kulelager i verdensklasse at når sluken treffer vannet eller bremses opp i motvind må man bremse spolen med tommelen. Hvis ikke reiser sena seg fra spolen og i løpet av noen få strakser står man med et kråke-reir i på stanga med makrellen hoppende fornøyd der ute. Det ble mye av dette. Snella mi hadde så mye bremser, for å forhindre back-clash, at det gikk utover lengden på kastene. Da ble av med brems og lengre kast og mer tilført spenning.
Det ble mange, mange fine dager på Mellombukta men en av de var helt utenom det vanlige. Jeg, Stig og Monica dro dit klokka elleve på kvelden med mat, drikke (ikke øl) og sovepose. Vi tente bål og festet refleks-tape på duppene våre. Da kunne vi sitte på land i soveposene våre og lyse på duppene med lommelykta. Det var spennende selv om vi ikke fikk noe. Søvnen tok oss et par timer før måkeskrik gjorde oss klare halv fire om morran igjen. Det var blikk på vannet og stengene var klare. Vi kunne høre småprating fra båtene langt utpå fjorden. Plutselig hoppet en million sild opp av vannet flere ganger. Det var et vanvittig syn. Silda ble jaget og de kom mot oss! Vi klarte å kaste rett i stimen og det tok ikke lange tiden før det rykket til. Fisken som jagde silda var ikke makrell men sei på halvannen kilo. Vi fikk to og tre på hvert kast og det var en kamp om å få landet de uten å risikere at sena røk. Sjelden har jeg dratt så mye sei på disse kanter av landet.
Makrell (Scomber scombrus)
Det ble mye fisking denne sommeren og det ble mye tid til annet. Men jeg måtte finne på noe. Jobb var vanskelig å få. Det var høy arbeidsledighet fortsatt i Norge og i Moss, så det lureste alternativet var å komme seg inn på videregående skole og få seg et yrke. Jeg som hadde tre år med diverse erfaring fra bygg-bransjen måtte jo søke på tømrer-linja. For å komme inn på videregående måtte man ha alle papirer i orden fra niende klasse, og hadde jeg det, da? Nei, det hadde jeg ikke. "Klask!" Der satt den ene av flere bumeranger i bakhodet. Det valget jeg foretok for flere år siden skulle lede meg inn i en mye styr. Jeg hadde på en måte karakterer fra endt niende klasse i Sverige, men disse skulle vurderes i hvert tilfelle ved søk opp i videregående skoler. Jeg satt meg så ned og skrev et brev i Skolekontoret hvor jeg forklarte hva jeg hadde gjort og at jeg nå angret bittert på dette. Jeg forklarte også om de svenske karakterene og jeg forklarte at jeg var veldig motivert til å få meg en utdannelse som kunne gi meg en jobb slik at også jeg kunne delta i samfunnet vårt. Jeg hadde et mål om å skaffe meg et eget bosted innen et par år. Svaret kom etter to uker, like før min bursdag. Der kunne jeg lese at forklaringen var tatt til etterretning og at mine søkevalg på videregående skole skulle oppfylles og tilrettelegges etter beste evne. Dette betydde at jeg hadde kommet inn på grunnkurs tømrer på særskilte grunnlag, hva nå dette innebar. Jeg ble så glad! Det var bare en hake og at det var ikke denne høsten, men fra neste. Dette var i grunnen min egen feil da jeg var sent ute med å engasjere meg.
Så kom den store dagen. Jeg fylte 18 år og kunne endelig kjøpe pilsen selv og bestemme over alle mine valg. Stig hadde en overraskelse til meg denne dagen. Han tok med seg Monica og inviterte meg på PizzaRelli. Dette stedet serverte på denne tiden den beste pizzaen i mils omkrets. Stig spanderte pizza og jeg ruslet for første gang opp i baren for å kjøpe meg en halvliter på lovlig vis. Husker det som om det var i går. "En halvliter, takk." Damen bak disken skulet over brillene og svarte: "En pils, ja. Har du legitimasjon gutten min?" Og gjett om jeg hadde. Svett i panna sammen med en kald pils i hånda kom jeg gående tilbake til bordet hvor Stig og Monica satt og flirte. "Velkommen i de voksnes rekker, Dan. Nå kan du til og med kjøpe øllen din sjøl."
Høsten kom. Nurke og Arko bjeffet på alt som beveget seg forbi porten. Søppelkjørerne nektet til slutt å hente søppelet på innsiden av den så kassene måtte plasseres på utsiden. Arko var altså så sint at han kunne nok oppleves til å kunne drepe noen. Det de ikke var klar over var at han ikke var hissig når han var løs, men å prøve å få disse gutta til å forstå dette var ikke enkelt.
Jeg sturet ut av vinduet mitt. Grått og atter grått. Jeg måtte få meg jobb. Jeg var kronisk blakk. Etter mange, mange søknader på alt som var å søke på i Moss, fikk Arbeidskontoret meg inn på "arbeidstreningsgruppa" nede på Kleberget. Kleberget lå knapt fem minutter fra der jeg bodde, så det var jo bra. For 5800 kr i måneden fikk jeg meg jobb på en et sted som nesten trenger et helt eget kapittel. Kleberget ligger i enden av Værla. Tretti meter fra vannet og jernbanelinja lå det et gammelt verksted hvor en samling av byens underfundigheter, og helt vanlige, jobbet som delvis snekkere eller mekanikere. Jeg havnet i snekker-avdelingen. Sjefen min het Per og var en morsom skrue. Her skulle jeg være frem til skolestart og jeg skulle snart få selskap av Stig. Sammen skulle vi få oppleve en "hvite niggere" i light utgave. He, he.
