Kapittel 14 - Remptetilla

Ole Christian Furuseth dukket en dag opp på skjermen. Jeg hadde ikke fulgt så nøye med på vintersport den siste tiden. Brå og gutta dro på åra og det var Gunde Svan fra Dalarna som herjet i sporet. Det hadde Erik Håker gjort også. Da i alpinbakkene. Erik Håker freste ned løypene med topplue og omga seg selv med legender innen den alpine verden. Hvis vi isolerer nordmenn som gjorde det stort i statene på ski så kan man vel gi Erik Håker en del ære for å få fokus på norsk alpinsport igjen. Han var en morsom kar og Knut Th. Gleditch fikk nesten kult-status for sine kommentarer på tv under Erik Håker`s mange spektakulære stunt i preppet og i upreppet del av løypa.
Herr Furuseth, derimot, var svært god på slalåmski. Han svingte seg til flere flotte plasseringer både i spesial-slalåm og i stor-slalåm. Det var på tide at en nordmann fikk vist seg frem i alpinsirkuset igjen etter at svenskene hadde herjet denne grenen i mange år med fantastiske Ingemar Stenmark.
Jeg er nå 16 år. Det er omtrent samme alder som det Kjetil Andre Åmot og Lasse Kjus var på denne tiden også. Det skulle ikke gå mange vintre før dette tospannet skulle få vist seg frem.

Vi beveger oss inn i en mørk tid av året. Høsten har vært grusom mot Koppom. Vi fikk i løpet av kort tid 250 mm regn. Vi trodde det aldri skulle gi seg med å regne, men en dag gjorde det nettopp det. Sola gløttet forsiktig frem bak de evig-grå skyene og lyste opp en syn mange i Koppom sent kommer til å glemme. Regnet hadde samlet seg opp i tjern og andre små vann høyt opp i åsene. Små bekker ble til fryktelige stryk og de fant seg nye veier. Det var disse vannmassene som nå kom rasende gjennom skogen og skylte med seg veier, gress, biler og broer på sin vei ned i dalen mot Køla-elva. På hver sin side av Koppom ble veien avskåret av to stykk flere meter dypt juv. Broer på de andre grusveiene var enten skylt bort eller avsperret. Koppom kom på nyhetene. På TV. Der kunne man se bilder av biler som fløt i vei, trær og gjørme i et sant kaos. Vi var blitt avskåret fra omverdenen. Noen mente at dette ikke var noe nytt. Det var når maten i butikkene begynte å ta slutt og helikoptrene ble satt inn med forsyninger at vi merket hva dette innebar.
Vi syntes dette var dritkult og selvfølgelig undersøkte vi alle katastrofeområder som vi visste kunne være livsfarlige. Er det nå jeg skal gå i meg selv og fortelle min 15 år gamle datter at pappa også tok sjanser? At pappa klarte seg bra? Han ble voksen og som folk flest han også (digresjon)
Det skulle gå et par dager før den første omveien åpnet. Etter 250 lass med pukk åpnet også riksveien. Så var egentlig dette glemt. Historie.

Vi mennesker er slik. Vi lar oss fare opp over ulike hendelser og gjør oss opp en mening. Denne meningen ebber ut i et standpunkt eller i et tiltak som vi selv synes er med på å beskytte oss. Så går det noen måneder så glemmer vi. Mennesker har meget dårlig korttidshukommelse på hendelser som har skremt oss litt. Men noe sitter i lengre en andre minner og et av de minnene skal jeg skildre nå.

Vi hadde jo fått blod på tann etter et par besøk til på Herregården. Det var jo hysterisk gøy å se hvor redde jentene ble og vi gutta fikk jobben med å trøste de litt. Jeg og Paul grublet en del over om det virkelig kunne finnes noen ånder der inne. Det var bare Remi som ikke trodde på slikt. Fryktløs som han var hadde han blitt spydspissen på å gå først inn for å klarere områder som så litt over gjennomsnittet skummelt ut.
Vi satt en kveld i kjellerstua mi og snusa og hørte på Maiden. "Number of the beast" duret ut av Ellos-anlegget mitt. Ja, jeg fortsatte med snus. Jeg spøy ikke noe mer og jeg likte smaken godt. Det gikk i grovsnus til 5 kroner boksen og når det gikk to av de boksene i uka ble det mange i løpet av en tid. Disse tomme boksene samlet jeg på og stablet de som en pyramide på benken min.
Lennart, Remi og Paul var på plass. Det var da en av oss lurte på om noen hadde prøvd spiritisme. Det hadde jo alle gjort uten noe særlig hell. Hvordan gjorde man dette riktig? På denne tiden fantes ikke Google så vi satt det og synset en del og til slutt klarte vi å bli enige om hva som måtte skaffes frem for å prøve ut dette. Vi trengte en treplate uten spiker i, et glass i krystall og stearinlys. For å få opp stemningen ordentlig så prøvde vi å spille Maidens "Number of the beast" baklengs for å å høre etter om det fantes noen hemmelige beskjeder der. Men det klarte vi ikke å høre og platestiften min ble slitt feil vei. Men det var litt ståpels-i nakken-spennende for det. I løpet av en kort stund hadde vi det vi trengte. Det ble saget ut en brett fra en sponplate etter oppussingen av den ene veggen på rommet mitt. Den fikk duge. På brettet brukte vi glasset som en mal og tegnet inn rundinger som skulle romme en bokstav. Det ble da rundinger til hele alfabetet. Da støtte vi på en lite problem. Skulle vi ta det svenske eller det norske? Forskjellen er ikke så veldig stor, bare litt på slutten. Etter et stammeråd ble det tilført noen ringe til og begge lands alfabeter var ivaretatt på en diplomatisk måte. Bokstavene ble spredd rundt i en ring som ble en slags ramme på brettet. Inne i denne rammen kom det på en ring for "ja" og en for "nei" og en for "start". I den siste ringen stod det "slutt". Da var alt klart.

Vi prøvde å holde dette som en liten hemmelighet men det var jo ikke mulig. Jeg tror det aldri har vært så mye folk på dette rommet noen gang som nå. Alle skulle se og vi som ikke hadde testet om det virket engang.
Det ble jeg, Remi, Paul og Lennart som skulle utføre seansen. Før vi går videre nå føler jeg at Lennart ikke har blitt presentert godt nok. Ja, det var han som slo i glasset på spillet. Langt hår, jeansjakke og jeansbukse. På ryggen hadde han et stort påsydd merke med et Iron Maiden-motiv. Lennart bodde i et hus videre opp veien forbi Nina. Der bodde også hans storebror og mor. Huset lå i et kryss ned mot et nyere boligfelt hvor Jessica bodde. Så som dere skjønner så var det ikke så langt mellom venner i Koppom. Lennart hadde et soverom i første etasje som var prydet med heavy-metall og et delvis hjemmesnekret høyttaleranlegg som savnet sidestykke. Vi gutta var ofte hos Lennart. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli en god venn av Lennart da jeg så ham for første gang på Jærnebaren. Men så feil kan man ta.

Da satt vi der, da. I kjellerstua mi og småsvettet litt. Lysene var slukket og det eneste som lyste i rommet nå var stearinlyset på brettet og gjenskinnet i øynene våre. "Hvordan gjør vi dette, da?" Paul tok opp glasset og varmet det forsiktig over lyset. Så snudde han det med åpningen mot munnen og gapskrattet. "Slutt med det der da!" Lennart tok glasset fra Paul og satt det på brettet. "Vi må være litt seriøse når vi spør glasset om noe. Glasset skal fungere som forbindelse mellom oss og åndeverdenen. Det er døde mennesker vi snakker om! Vi må vise de litt respekt!" Paul kikket på Lennart med en overmoden snusleppe. "Ok. Sorry, men jeg klarte ikke å holde meg. Dan, du får prøve du." Jeg tok glasset og varmet det litt over lyset. Deretter tok jeg åpningen mot munnen og spurte:" Er det noen ånder her?" Jeg satt så glasset ned på brettet med bunnen opp og en etter en plasserte vi hver vår pekefingertipp på glasset. Så ventet vi. Glasset var plassert på "start". Tiden gikk. Det var dorgende stille i rommet. Vi hørte knapt et pust. "Faen, detta virker jo ikke!" Paul reiste seg opp og kikket på Remi. "Du har nok rett, Remi. Der der er kanskje bare noe tull vi ønsker å tro på?" Lennart fikk Paul til å sette seg ned. "Kanskje vi skulle prøvd et annet sted? Et sted hvor man er helt alene og hvor det er helt mørkt?" Vaskerommet! "Vi prøver på vaskerommet!" Og inn der bar det. Mellom håndklær og annet tøy samlet vi oss rundet brettet igjen. Nå tok Lennart glasset, varmet det opp og tok det til munnen. Han hvisket inn i glasset. Spørsmålet ble hemmelig. Han kikket lurt på oss og satte glasset i posisjon. Fingertuppene våre kom på plass og så ventet vi igjen. En lav lyd kunne høres. Var det en vibrasjon i glasset? Vi satt med hjertet i halsen og måpte. Brått beveget glasset seg. Ikke så fort, men det gled avgårde på brettet. Det stoppet på "ja". "Å i hælvete! Så dere det?!" Paul og jeg spratt opp synkront og var rimelig oppunder takskjegget. "Hva spurte du om, Lennart?" Lennart dro håret til siden fra ansiktet sitt og smilte. "Jeg spurte om det er noen her".

Da var katten sluppet ut av sekken. Gutta i kjellerstua til Dan hadde direktelinje til åndeverdenen gjennom et glass fra kjøkkenskapet, et telys og et brett i beste sponplate-kvalitet. Det kom nysgjerrige Koppom-skapninger fra nær og fjern for å bivåne det hele. Dette var tydelig spennende og alle hadde en historie på lur om egne erfaringer eller de visste om noen som hadde opplevd noe i samme duren. Den ene historien mer fantastisk enn den andre.
Vi prøvde etterhvert å spørre om litt mer. Sånn som: "Åssen farge har Paul på underbuksa si, hvem jente liker meg?, hva blir lottotallene til helga, eller for resten av året, for den saks skyld, hva skal vi jobbe med når vi blir voksne og hvem skal vi gifte og hvor mange barn?" Vi spurte og gravde. Glasset bevegde seg med skrapelyder på kryss og tvers over brettet og vi satt himmelfalne og bevitnet og glodde. Hva var det vi bevitnet nå? Var det vi selv som dyttet rundt på glasset, eller var det "noen" som hjalp til? Etterhvert fungerte brettet inne i kjellerstua også. Det var godt å komme seg ut av vaskerommet.
Det skulle gå med mange timer til dette. Dager og uker gikk og vi satt noen ganger til langt utpå natta. Spørsmålene hadde ingen grenser. Vi spurte og gravde og noterte svarene. De vi skuffende nok erfarte var at ingen av svarene stemte! Det var ikke et eneste tall som gikk inn når lottotallene ble annonsert på lørdagskveldene. Paul hadde ikke rosa underbukse. Den jenta var ikke interessert i Remi, eller meg, eller Paul, eller Lennart. Vi begynte å tvile og vi begynte å gå litt lei.
Da bestemte vi oss for å ta det hele et skritt videre. Kunne vi få kontakt med en navngitt ånd? Vi satt lenge og snakket sammen hvordan vi skulle gå frem. Dette kunne jo blir rimelig skummelt. Iron Maiden sang jo om "666" og de fleste vet hva de tallene symboliserer.

Vi bestemte oss så en kveld for å gjøre det. Det var blitt mørkt ute og etter å ha jaget ut halve Koppom, var det vi fire alene i kjellerstua. En av oss tok glasset til munnen og spurte: "Er det noen her?" Det gikk en stund og glasset gikk til "ja". "Hva heter du?" Glasset svirret rundt på brettet og vi skjønte ikke helt hva det prøvde å fortelle oss, men til slutt stod det: "I am Remptetilla". Glasset skrev på engelsk! Det hadde vi ikke opplevd før. Paul tok glasset: " Where are you from?" Engelsken var super og glasset skrådde på tvers over brettet mot bokstaven C. Så gikk glasset mot H-I-L og til slutt E. "Chile". Remptetilla var fra Chile. "Er det mulig?" Jeg kikket opp på resten av deltakerne rundt brettet og så nok spørrende ut. "Fortsett", sa Lennart. Jeg tok glasset: " How old are you, I mean, how old was you when you died?" Glasset bevegde seg ikke. Det gikk et minutt, kanskje to, så skled glasset over til tallene 7 og 6. 76 år. "Han var en gammel mann". Paul ga glasset til Remi. "Nå kan du spørre litt". Remi, som hele tiden var litt skeptisk, tok glasset og uten hemninger spurte han: "How did you die?" Vi kjente nå at dette var ikke det samme som å spørre etter fargen på underbukser. Glasset startet så en langt dansetur på brettet og våre pekefingertupper fulgte lydig med. Remptetilla fortalte at han hadde vært en fisker i Chile. Han hadde vært en snill mann og alltid jobbet hardt. En dag når han skulle dra inn garnet falt han over bord og druknet.
Dette var jo helt rått. Vi satt nå å fikk oss en kompis på den andre siden. En vi pratet med som om han skulle vært her. Tekstmeldinger var ikke funnet opp på denne tiden, men dette var kanskje et pilot-prosjekt? Joda, det er lov å spøke litt.
Remptetilla la så brått over på svensk, noe vi ikke skjønte en dritt av hvordan han klarte, men det ble jo en del enklere å forstå hva Remptetilla prøvde å svare oss. Vi holdt på med Remptetilla i lang tid. Vi spurte om mer seriøse ting nå og vi fikk mange svar vi aldri hadde trodd vi skulle få svar på. Alle ånder hadde visstnok et nummer. Hvor eller kommer 666 fra? Remptetillas nummer var 68 og han forklarte at han var på den snille siden i tallrekken. Jo høyere opp man kom jo "verre" ble det. 700-serien var ikke til å spøke med og Remptetilla navnga en ånd (noe jeg ikke kommer til å nevne her) og advarte oss mot all kontakt med nettopp denne karen.
Vi følte det som om Remptetilla ble en venn av oss. Det var jo helt sjukt. Han fortalte også at åndene ikke kan svare riktig på våre spørsmål fordi spørsmålene egentlig er ens egne ønsker. Da begynte det å demre litt for oss om alle de rare og gale svarene.
Det gikk faktisk så langt at vi ønsket om han kunne komme til oss en kveld. Og det skulle han gjøre. Det trengtes bare noen forberedelser. Det kom noen kriterier. Alle vi fire kunne ikke være her. Bare tre av oss. Vi måtte velge bort en. Remi meldte seg frivillig ut av gruppa. Remptetilla skulle komme rundt midnatt, selvfølgelig gjør jo alle spøkelser det, og han lovte å lage lyder før han kom slik at vi ikke skulle bli altfor skremte. Jeg tenkte med meg selv at når jeg hører de lydene blir jeg nok skremt nok.
Så kom kvelden vi hadde ventet på. Jeg satt i senga mi, Paul satt i en stol og Lennart i Remi sin seng som stod tvers over rommet mitt. Klokka var fem på tolv og min puls var godt over max-puls. Det var altså så stille i rommet at vi kunne høre hverandres pust. Tiden stod helt stille og det var fantastisk varmt her inne. Så slo klokka midnatt og det ble om mulig enda mer stille i rommet. Ingenting skjedde, ikke en eneste lyd. Vi tok frem brettet og fikk kontakt med Remptetilla i en fei. Nesten som å ringe til noen for å spørre hvorfor er du forsinket, men slik var det vel ikke? Remptetilla forklarte at noen hadde stått utenfor i mørkret og kikket i gjennom vinduene mine for å se på. Dette likte ikke Remptetilla fordi han var redd for å skremme noen unødig. Som om han ikke klarte å holde oss skremte nok? Vi turte knapt nok å stikke hodene ut av døra for å se, og joda, der stod Jonas og et par andre fra bygda å glodde. Vi svingte oss tilbake på rommet og dro igjen gardinene før vi tok frem brettet og fikk forklart til Remptetilla hva vi hadde gjort av ekstraordinære tiltak. Remptetilla var fornøyd og lovte ny entre kvart over ett på natta. Og det skulle han gjøre. Den timen som gikk nå var så lang at vi holdt på å dø. klokken ble ett og den tikket videre. Brått var den kvart over og igjen kom den utrolige stillheten. "Er det noen her?" Jeg rakk knapt å fullføre spørsmålet før en voldsom bankelyd kom fra den ene veggen. Vi hoppet til og satt og omtrent på fangene til hverandre. Samtidig gikk lyset ute i gangen og det ble stummende mørkt. Bankingen var så kraftig at de over hundre snusboksene jeg hadde stabler opp i en pyramide-formasjon mot veggen på benken min veltet overende og trillet rundt på gulvet. Vi var vettskremte.

Så kom det litt pinlige. Brodern hadde tjuvlyttet og Remi hadde sladret så de to rottet seg sammen for å kødde med oss. Mens vi satt å avtalte neste "møte" med Remptetilla hadde de to sneket seg rundt i kjellerens andre rom. Det var nemlig slik at der hvor snusboksene mine var stablet var det et hull i murveggen som en gang hadde vært en vindu. Dette hullet var tettet igjen med tynn furupanel. Det var her brodern stod. Remi hadde tatt oppstilling ved sikringsskapet. Med en super timing dundret brodern i veggen så snusboksene skvatt og Remi tok sikringen for kjelleren. Det skulle ta noen minutter før vi der inne i mørkret hørte knising som gikk over til latter. Snakk om å bli grundig lurt!
Det gikk noen dager, ja det gikk noen uker. Brettet ble liggende i ro. Vi var vel litt  i tvil. Virket dette her, eller var det vi som i underbevisstheten flyttet glasset synkront sammen og ønsket oss i fellesskap frem til svarene vi håpet på? Dette var spørsmål som vi grublet på lenge og dette ble sluttstreken for våre spirituelle krumspring for denne gang.
Vi tok kontakt en siste gang med Remptetilla og spurte hvorfor han ikke kom. Han svarte at han forstod ingenting av hva vi lurte på; han hadde jo vært der i rommet sammen med oss den natten. Vi tok farvel med Remptetilla og sammen med ham ble vi enige i hvordan brettet skulle gjemmes uten å ødelegges. Det samme gjaldt glasset.

Det var på mange måter godt å frigjøre seg fra denne leken. Det er ting jeg ikke har fortalt om om våre erfaringer med dette brettet. Vi fikk kontakt med et par "ånder" med høyt nummer. Han ene var ikke spesielt opptatt av å koseprate med oss. Det var flere kvelder jeg sov med lyset på og begge hundene i oppi senga. Vi, og da med vekt på meg selv, ble rett og slett redde av dette.
Mange år gikk. Remptetilla ble glemt. Vi så på disse opplevelsene som noe vi innbilte oss. Og det var det vel? Helt til en dag jeg var på Romjuls-fest på Refnes på Jeløya i 1992. Vi har nå hoppet frem i tid og jeg er tilbake i Moss. Jada, det kommer et kapittel til fra Sverige, men jeg må få med denne lille historien fordi den gir meg gåsehud. Det var i leiligheten til Janne, storesøstra til Stig. Ja, han fra Krossern. Hun bodde der sammen med sin samboer, Lars. Vi var der og hadde det hyggelig og de hadde bedt noen andre dit. Litt utover natta begynte vi å snakke litt om det overnaturlige og uten at jeg hadde åpnet munnen fortalte en av de andre gjestene om sin mor som for mange, mange år siden hadde drevet med spiritisme. De hadde kontakt med en som het Remptetilla. Jeg satt øllen i halsen. Kanskje var ikke alt bare tull allikevel?

Neste kapittel vil ta for seg hvordan jeg anla den feteste håkky-sveisen i Eda kommune og litt om mine jobberfaringer fra Stockholm og Gøteborg. Det blir også turer i kano i Køla-elva og i Mjøgsjøen før jeg flytter tilbake til Moss.