Jeg var mørk i både hud og hår og var til stor glede for mine foreldre. Pappa, som heter Arne Villy Lund, hadde på den tiden konebankebart, slengbukser og imponerende skinnskjegg. Han likte godt bukser i gråtoner og lysebrune skinnjakker med matchende briller. Han er født og oppvokst i Oppland fylke. Nærmere bestemt Gjøvik/Hov-området. Hans foreldre bygde seg etterhvert et hus like sør for Hov i Land. Fall heter det der. Der bor farmor fremdeles. Hun heter Olaug og er en fabelaktig dame. Med sine over 180 på strømpelesten satte hun seg i respekt hos de fleste, og det var ingen som klagde på maten i huset der. Hun ble enke i slutten av 80-åra da min farfar, Egil, gikk bort. Det var en mann jeg hadde stor respekt for. Han var streng men raus og var glad i alle sine barnebarn. Det jeg husker best fra farfar er at han ofte satt i en stol og røkte pipe.
Pappa kommer ifra en søskenflokk på 7 hvor han var nest eldst. Søskenflokken til pappa var og er jordnære mennesker som likte å leve lenge i flokk før godt og vel halvparten av de utvandret til Bergen. Et par av de ble igjen i foreldrehjemmet mens pappa prøvde lykken i Oslo. Det var jo der jobbene fantes på denne tiden. "Je og itte" ble fort til "jeg og ikke". Spikerverket var en flott arbeidsplass på denne tiden. Han fikk nye bekjentskaper og gjennom disse traff han en dag mamma. Mamma het da Gerd Tove Kristiansen. Hun kommer i fra Hadeland. Jeg vet at mamma og hennes storesøster, tante Sidsel, var ganske så opptatt av klær på denne tiden. Da med fokus mot det som var blomstrete. Mamma sin mor het Gerda Kaspara Kristiansen og hennes far het Kristian Kristiansen. Ingen av de lever i dag. Mormor var fra Finnmark. Hun hadde sameblod i seg og det sies hun kunne gande. Eller det vet jeg at hun kunne. Morfar var fra Hadeland. Han var sjømann og hadde vært i havn stort sett over hele kloden. Han røykte 40 om dagen og hostet noe forferdelig. Mormor og morfar var jeg svært glad i. Mamma kommer fra en søskenflokk på 5. I motsetning til pappa sin familie flyttet mamma sin familie i flokk. Det tok sjelden lengre en et par måneder før hele lurven var samlet i samme gate. Eller leiegård. Flyttesamer. Onkler og tanter på begge sider hadde jeg mye kontakt med som liten.
Jeg er døpt i Kampen kirke. Jeg har blitt fortalt i ettertid at tante Marianne var en av mine faddere. Hun er min fars søster. Jeg har også blitt fortalt at jeg bodde på Tveita en kort stund. Har til og med sett bilder derfra. Vel, som nevnt i innledningen, så tenker jeg å fortelle om det jeg husker selv. Dette bringer oss til Sagene. Jeg er nå 3 år gammel. Vi bodde i en ganske romslig leilighet der. Det var en stor leiegård med pusset fasade og irrgrønt kobbertak. Jeg husker det var en stor gate tre etasjer ned med brede fortauer på hver side. Hvis man gikk ganske langt nedover denne gaten kom man til et punkt hvor jeg kunne huske at man så ned til sentrum og ut i Oslofjorden. Her lå også en park med store kastanjetrær og en barnehage. Der gikk jeg. Mamma jobbet litt og det var sikkert ålreit at jeg fikk lekt med andre barn. Jeg husker denne barnehagen og jeg husker godt matpakke og varm melk. Varm melk likte jeg ikke, men det tok litt tid før jeg slapp unna der. Også var det noen bøllete gutter der som jeg ikke likte i det hele tatt. Det hendte et par ganger at jeg gråtende løp etter mamma på innsiden av gjerdet hvor det hele endte med at jeg ble med hjem og kunne dulles litt med. Like før denne barnehagen fantes det en butikk. Melkebutikken ble den kalt og en gang i blandt ble jeg sendt av gårde med en liten skotskrutet sekk på ryggen for gjøre ærend for mamma. Sekken hadde blanke låsespenner med hver sin gule refleks på. Kjempefin. I den ene bukselomma hadde jeg en handlelapp og i den andre hadde jeg penger til å handle med. Dørbjellen ringte alltid velkjent når jeg gikk inn. Vel inne i butikken ble jeg alltid møtt av en hyggelig dame som jeg gav handlelappen til. Hun hjalp meg med de varene jeg skulle ha med hjem. De ble lagt oppi sekken. Så ble vekslepengene lagt omhyggelig tilbake i lomma og jeg kunne starte på turen hjem. "Ha en fin dag" brukte jeg å si før jeg åpnet døra med bjella på og ruslet hjemover, opp gata igjen. Noen ganger med en velfortjent lakris. Dette var noe jeg syntes var fint å gjøre. Det gav meg en følelse av å være litt stor.
For jeg var jo storebror også. 19 mnd etter at jeg kom til verden, dukket Kent opp. Han var ikke gamle gutten på Sagene og han husker nok ikke så mye. Jeg, derimot, husker ganske mye derfra. En gang passet mormor på oss. Vi hadde fått noen nye leker, så jeg tror det var like etter jul. Jeg og Kent satt ved kjøkkenbordet og lekte med disse lekene. Han hadde en svær lekebuss og jeg hadde en lastebil. Så hadde det seg vel slik at vi begynte å krangle fordi vi ville leke med hverandres leker uten samtykke fra rettmessige eier. Det endte med en drakamp om bussen hvor jeg glapp og ramlet bakover. I fallet slo jeg av håndtaket på kjøkkenskuffen med hodet og fikk et kutt som blødde mye. Jeg gråt, Kent gråt og bestemor løp rundt og rundt og oiet seg veldig. Jeg hadde fått et hull i hodet, ble det sagt. Det var jo ikke det. Ikke igjennom skallebeinet ihvertfall. Det var nå jeg opplevde mormor sine spesielle evner for første gang. Ihvertfall som jeg kan huske. Kulen og såret i hodet ble borte fortere en normalt. Jeg husker hun tok på meg og hvisket mange hemmelige ord på samisk. Jeg ble aldri redd når hun gjorde dette.
Jeg husker at vi hadde en hund her. Naliki het hun og var en samojed. Fantastisk nydelig hund. Naliki og jeg lekte mye. Hun var veldig snill mot barn. Naliki var også veldig klok og jeg fant fort ut at jeg kunne få henne til å utføre ting for meg. Det hendte nemlig at jeg stod opp på natta og tuslet bort til kjøleskapet på jakt etter noe å spise. Nei, jeg la meg aldri sulten, men jeg var og er glad i mat. For å få opp døra måtte jeg dra inntil en stol for kjøleskapet var digert. Når jeg omsider fikk opp døra fant jeg raskt frem til matpakka til pappa. Der i lyset fra kjøleskapet åt jeg opp alt pålegget hans før jeg pakket resten sammen, lukket døra, satt stolen på plass og hoppet til køys. Pappa ble nok litt lei av nakne brødskiver på jobb, tror jeg. På motsatt side av kjøleskapet var det en lang kjøkkenbenk. Mellom kjøkkenbenken og kjøleskapet ble det da spent fast et kosteskaft. Nå var matpakka trygg. Trodde han. Jeg og Naliki ordnet dette glatt. Jeg krøp under på den ene siden og lokket på Naliki. Hun bykset da mot meg å rev med seg kosteskaftet. Nye nakne brødskiver på pappa.
Jeg var allerede, trass i min lave alder, usedvanlig opptatt av orden. Spesielt i mine egne leker. Jeg redde min egen seng og jeg hjalp ofte til med støvsuging. Mine favorittleker var Lego. Ikke rent sjelden så satte det seg fast en kloss i munnstykket på støvsugern hvorpå jeg fikk raserianfall. Slike anfall kunne også dukke opp når vi hadde besøk av tante Sidsel og onkel Jon og Ingvild kusine. Ingvild og Kent er så og si jevngamle og de rotet også helt likt. Mye. Spesielt med mine ting. Det hendte jeg ble så sint av jeg måtte legge meg for å få ned både puls og temperatur.
En annen episode jeg husker godt er en nyttårsaften. Det var vel den eneste der. Jeg husker ikke helt hva vi hadde spist, men jeg husker vi var trøtte. Vi sovnet tidlig. Når klokka nærmet seg rakett-tid, vekket mamma og pappa oss og vi gikk bort til kjøkkenvinduet og åpnet dette. Der stod vi og ventet på at rakettoppskytnigen skulle begynne. Vi hadde ingen selv, så vidt jeg husker. Det jeg husker så godt fra denne kvelden er at det banker på døra og inn kommer Roger med en stor kasse under armen. Roger Nardo var en gammel kamerat av Pappa og han forgudet meg og Kent. Han hadde ingen barn selv og liten slekt. Han bodde på Ryen sammen med sin mor. Roger var en kar man kan kalle røslig. Han veide nok 130-140 kg og i en liten gutt sine øyne var dette et imponerende syn. Roger jobbet hele sitt liv på Tollpost som truckfører og han tok seg en fredagspils på Kalles på Grønnland. Roger ble en slags onkel for oss selv om han ikke var i slekt. Han var snill som dagen er lang.
Esken under armen var full av fyrverkeri. Jeg husker jeg ble så glad. Roger og pappa gikk ned og ut i bakgården slik at vi så de fra kjøkkenvinduet. Der ved det store, vinternakne kirsebærtreet, sendte de opp raketter og bluss i alle slags farger. Jeg syntes det varte i en evighet. Det var så flott!
Den natten sovnet vi godt.
Jeg husker også bursdager som ble feiret og at det dukket opp en trehjulssykkel. Denne sykkelen ble brukt både ute og inne. En gang ble den også borte og det var store misstanker om at den var blitt stjålet. Pappa måtte gå på leteaksjon etter denne. Jeg husker faktisk ikke helt om den kom til rette. Jeg var nå blitt 4 år. Interessen for mat tror jeg bare økte. En morgen tok jeg med med allslags pålegg fra kjøleskapet inn på rommet til meg og Kent. Der tømte jeg ut ketsjup og sennep over hele gutten. Dette sammen med leverpostei og servelat ble bra. Det syntes nok ikke mamma og pappa.
Så beveger livet mitt seg inn i nye pappesker og vi setter kurs for Moss. Pappa har fått ny jobb og vi fant oss bolig i Ulrikborgsveien. Der leide vi 1 etasje i et stort hus. Borghild het hun som eide det. Hun bodde selv i 2 etasje.
- Jeg avslutter dette kapittelet her. Neste kapittel vil strekke seg over to år. Ett i Moss og ett i Son. Dere vil også få bli med på flott bilferie til Kvænangen i Finnmark -
