Kapittel 18 - Kongens grønne klær

"Fenrik! 51 Lund melder rom 334 klar til inspeksjon!" Jeg stod av til siden hvorpå Fenriken trådde inn på seksmannsrommet vårt. Der stod vi oppstilte som tinnsoldater ved hver vår køyeseng i stram givakt altfor tidlig om morran. Jeg og en til fra Moss delte køye på den ene veggen. En fra Orkanger sammen med en fra Bergen delte køye nummer to og en Sunnmøring og en luring fra Kongsberg delte den siste. Rommet var på 25 kvadratmeter og imponerende 3,1m oppunder taket. Mellom sengene var det plass til et skap hver som inneholdt godt brukt tøy i tellekant-stabler. Vi befinner oss nå i Gamlebyen i Fredrikstad. Året er 1992, og jeg er på rekruttskole i Artilleriet. Bygget kalles infanterikassernen og stod ferdig oppført i 1788. Det er et mattematisk stykke sammensatt arkitektur. Bygget har totalt 365 vinduer, et for hver dag i et år. Det hører med til sannheten at noen av vinduene er påmalt fasaden. Det var ikke rom nok til alle vinduene. Det er 24 ruter i hvert vindu, for hver time i et døgn. På taket er det 12 piper for årets 12 måneder. Bygget har 4 hovedinnganger, en til hver årstid. Opprinnelig hadde bygget 52 rom, det samme som antall uker i et år, og 60 dører som sekunder i et minutt eller minutter i en time. Disse rommene hadde blitt vasket mange ganger opp gjennom årene. Denne morgenen hadde jeg og makkern min i køya over meg stått for renholdet. "E de rent onde senga?!" Den irriterende Stavanger-dialekten runget i rommet mens han dro på seg hvite hansker. Så tok han et skritt bakover og bykset frem som en katt. På kulemagen sin gled han innunder senga vår. Det var bare de blankpolerte hælkappene på feltstøvlene hans som syntes. "Ka e d her?" Fenriken dro en 180 grader på magen og vippet seg over på ryggen. Satt han fast under senga? Det det rødmussede fjeset hans stakk frem fra undersiden av senga. "Hva da?" svarte jeg. "Dette!!" Han holdt frem pekefingeren sin. Den hvite hansketuppen var ikke hvit lengre men sort. "D va møg i kontakten!" Gutta tvers over rommet kikket ned i gulvet. Siden det var jeg som var romsjef denne uka så var det jeg som fikk gjennomgå. "Jaha..skal vi vaske inni der også?" Fenriken hadde nå ålet seg helt frem og stod nå oppreist midt på gulvet. "Ja visst fan ska dere d! Omvask på rommet. Ny innspeksjon null ni hundre!!" Vi stod der og måpte på hverandre. Ingen hadde spist frokost enda og vi var sultne. To startet med omvasken, fire spiste. Så kom to av de tilbake og avløste de to vaskerne som gikk å spiste og lagde matpakke før de så gikk tilbake og kledde seg opp for oppstilling. 330 rekrutter stod så oppstilt på gårdsplassen hvor majoren hadde daglige oppgaver. Rommet var rent, vi hadde spist, følte oss fornedret men var i grunn fornøyde også. Vi fikset jo den biffen også.

Nå fikk jeg dette til å høres negativt ut og kanskje litt komisk. Og det var vel det det ble for meg. Det var nå slik at jeg hadde delte meninger om det å gjennomføre førstegangstjenesten. Det året det tok kunne jeg jo bruke til annet. Innstillingen ble at dette var noe vi bare skulle få unna og fortsette med resten av det smilende livet i en nær avstand av snart tjue år. Jeg ble plukket ut til å være skytter av en avansert rakett som var designet for å skyte ned fly fra flere kilometers avstand. For å få til dette måtte laget ta stilling høyt i terrenget. Helst på en topp. I krig var ikke levetiden lang på dette laget, fikk vi beskjed om, derfor var det viktig å få fyrt av noen raketter for å sikre at at bakkestyrkene ble skånet for luftangrep. Raketten beveget seg ca en kilometer per sekund. Hvis vi bommet på flyet detonerte den selv og tusenvis av penetrerende stålkuler skulle sørge for nok skade på et eventuelt fiendtlig fly. Treningen til dette var morsom. Vi satt i simulatorer og hadde interne konkurranser mellom lagene. Vinnerlaget skulle få lov til å fyre av en skarp rakett i Nord-Norge i forbindelse med en stor øvelse. Dette ble en god gulerot å sikle etter.

Etter fjorten dager ble det satt igang en øvelse. Vi skulle bo i lagtelt i skogen i fem dager og øve oss på vakthold, spise forsvarets mat med tilhørende rasjoner og gjøre vårt fornødne på "bæsj and carry" sistnevnte er ikke veldig kult. Teltet jeg havnet i var befalsteltet. Det var jo typisk, tenkte jeg da, men det ble veldig hyggelig. Jeg og to andre rekrutter lå der og hørte på historiene de fortalte. Noen av de hadde vært i forsvaret i mange år og hadde mange erfaringer å dele. Det var ganske så interessant å høre på. Natta ble det sovet i to timer før vi rekrutter måtte opp på en fyrvakt som varte i to timer. Fyrvakten hadde som oppgave å passe på vedoven som stod plassert midt i lagteltet. Der skulle det alltid være fyr. Mens man passet på dette kunne man utføre sysler som barbere seg, pusse våpen, vaske seg nedentil. Sistnenvte krevde litt tøy og bøy da takhøyden i teltet er lav. Vi fant ut at askeskuffen egnet seg meget godt til å steke ostesmørbrød i. Av en heldig årsak hadde vi fått med dobbel rasjon av salami og ost. Det ble mye ostesmørbrød denne uka og det luktet over hele skogsområdet. Vi trente på å sette opp vaktposter og vi fikk skyte med AG-3 på skytterbanen. Dagene gikk og vi ble godt kjent med hverandre. Kanontroppen kjempet alltid mot rakettroppen og dette dro opp nivået flere hakk. Jeg trente en del med vekter på denne tiden og var litt tung i kroppen. Kondisen var det så som så med. Vi skulle løpe tre kilometer. Nato-kravet er 15 minutter. Klarte man dette slapp man å løpe denne distansen mer men ble satt under et treningsprogram som befalet lagde. Løp man under 12 minutter fikk man lov til å lage eget program, som måtte godkjennes av befalet, og trene på egenhånd. På denne tiden var joggesko fra forsvaret flate speed-sko uten noen form for demping og treningstøy var en mørkeblå habitt som fantomet kunne ha brukt. Ikledd dette klarte unge Lund til slutt å løpe tre kilometer på 11 minutter og 55 sekunder.

Tiden gikk. Rutinene grodde seg fast. Vi stod i matkø i kiosken hvor vi ventet på at grandiosan skulle bli ferdig når det var fisk til middag. 25 kroner kostet dette og var verdt hver eneste krone selv om fisk er sunt. På kveldene trente vi på å ta fra hverandre og sette sammen AGèn fortest mulig. Også i blinde. Vi dro på permisjoner hjem i perm-uniform og det hadde snart gått 7 uker siden jeg kom inn. Det føltes som en evighet. Så en kveld skulle vi ut på vakt og stod stilt opp utenfor vakthuset i påvente av å bli inspisert av befalet. Vi hadde vært svært nøye med hvordan vi skulle kle oss og hva vi skulle ha i sekken. Det var svært viktig å bli med på "Kims lek" når Kapteinen spurte hva du hadde i sekken. Så kom Kapteinen marsjerende mot oss med taktfaste skritt og stoppet opp ved første mann. Jeg stod nesten sist i rekka og fulgte nøye med på hva det ble spurt om og om svarene var som ønsket. "Lund! Du skal ha spenna på siden!" Sidemannen min kikket ned på beltespenna til magasinbeltet. "Spenna skal være på siden!" Kapteinen nærmet seg oss. Sidemannen min snudde seg forsiktig og viste meg at hannes var på siden. I en kort øyeblikk hvor all hjerneaktivitet var på pause dro jeg spenna fra midten til siden og rettet meg opp. "Menig!! Navn og nummer!!" Kapteinen var ikke bare hissig han var fra Finnmark også. En kortvokst kruttønne med grått hår og flammende øyne. "Lund. 51 Lund melder seg til vakt, Kaptein!" Jeg stod så rett som jeg aldri ha gjort før. "Ka har du i sækken, gutt!?" Jeg svelget en gang og ramset opp. Kapteinen så fornøyd ut og og jeg kunne nesten se at sola kom frem bak skyene da tordenværet kom tilbake. "Men i stæike hælvete, gutt. Kor har du lært å kle på dæ?!" Jeg skjønte ikke en dritt. Før jeg rakk å svare nappet han tak i beltespenna mi så bereten spant på huet mitt. Jeg fikk en overhøvling som jeg aldri har fått før. Med trynet sitt 5 cm fra mitt ble jeg utsatt for noe svært ubehagelig fremfor mange andre. Jeg husker ikke så mye av nøyaktig hva han sa, men jeg stod og lurte på om det var krig nå eller ikke. "For et jævla teater", tenkte jeg. Jeg kan i ettertid takke denne Kapteinen for det valget jeg nå skulle komme til å gjøre. Han fikk vektskålen til å helle i en retning slik at valget ble enklere å ta. Jeg og en til i troppen fant ut at det militære systemet ikke var noe for oss. Militæret burde i utgangspunktet vært frivillig. Med dette i minne brukte vi kommende helg på å forfatte hvert vårt overbevisnings-brev hvor vi tok avstand fra bruk av våpen i konflikter og hvorfor. Det forunderlige var all den støtten vi fikk denne helgen. Vi varslet dette inn til befalet på en fredag og fikk en begrenset tid til å levere inn brevet. Hele troppen var innom rommet og kom med innspill til hvordan et slikt brev burde utformes. Jeg har aldri hatt noen store problemer med å ordlegge meg ved hjelp av penn og papir men jeg fikk mye god hjelp. Kanskje de vill bli kvitt meg? Neida, det tror jeg ikke. Tre dager senere stod jeg på trappa hjemme. Jeg hadde muddet, som det heter. Ikke dimmet. Jeg skulle nå i siviltjenesten ved nærmeste mulighet på Dillingøya.

Hva var så min overbevisning? Som jeg har nevnt så er jeg grunnleggende i mot at alle skal i forsvaret. Det er ikke alle som er skikket for å være der. I en krigssituasjon vil jeg tro at det kan oppstå uønskede og farlige situasjoner for andre hvis hele samfunnet en gjenspeilt i en tropp. Jeg vet ihvertfall det at når vi lærte hvor vi skulle stikke inn bajonetten i et menneske, for å unngå for mye skriking, så begynte faktisk alvoret å demre litt. Militæret er ikke bare en lek. Vi trener på krigshandlinger med våpen. Gulf-krigen var over. Soldater vendte hjem til et normalt liv. Til kone og barn. Jobben sin. Vennene sine. Ingenting hadde forandret seg bortsett fra at man hadde skutt med skarpt og tatt livet av fiendtlige soldater. Nå sier ikke jeg at alle dreper eller tar skade av dette. Vi er ulikt sammensatt her, men jeg vil tro at det å sett at man har skutt og tatt livet av en annen soldat må påvirke livet videre? Den soldaten man tok livet av var kanskje like gammel som deg selv? Hadde ung kone hjemme med barn? Skulle bare ut i en kjapp, moderne krig og rekke tilbake på jobben igjen og elgjakt til høsten? Jeg ble overbevist om at jeg ikke ønsket å bli kommandert ut i krig og bli beordret til å utføre bevæpnede handlinger mot min vilje. Jeg fryktet nemlig det at jeg ikke ville kunne leve normalt resten av mitt liv med andres liv på samvittigheten. Uansett hvor brutal en fiende er så er også dette mennesker som agerer på ordre fra høyere hold. I verste fall så ville jeg utsatt min egen tropp for fare ved å legge våpenet ned.
Norge burde ha et frivillig forsvar basert på den modellen som USA har. Man verver seg og man blir plukket fra hverandre og satt sammen i et system som fungerer etter hvordan myndighetene ønsker det. Jeg ønsker ikke å ta avstand fra å delta i en krig, men det måtte vært uten våpen. Jeg spurte om dette før jeg muddet, men det var ingen plass for soldater uten våpen i forsvaret.

Det gikk en tid, så fikk jeg et brev i posten. Jeg hadde å innfinne meg på politistasjonen til uka for et avhør vedrørende mine senere tids handlinger. Jeg skulle nå spørres ut for å sjekkes nøye om jeg hadde en sann overbevisning. Dette avhøret varte i fire timer og startet så langt tilbake som jeg kunne huske. Hele barndommen min måtte jeg fortelle om. Alt om min familie, ulike hendelser og andre valg jeg hadde foretatt meg frem til dagens dato. Det ble også lest opp en del kontrollspørsmål som gikk ut på hva jeg hadde gjort hvis jeg hadde vært i samme rom som Hitler før 2.Verdenskrig, bevæpnet med en pistol, og visst hva han kom til å gjøre. Eller hva jeg hadde gjort, med våpen for hånden, hvis noen hadde truet min familie? Likte jeg å se hundevalper bli plaget? Det var så mye å svare på og sannheten er nok det at man må faktisk tenke seg nøye om før man svarer, ellers så er det rett tilbake i kongens grønne klær. Avhøret gikk bra. Han som utførte dette hadde gjort dette mange ganger før og var mer veiledende enn villledende.

Det gikk ytterligere noen måneder. Stig var fornøyd med mine valg. Livet var normalt igjen. Jeg tenkte ikke så veldig langt fremover enn skolestarten som nærmet seg. Jeg hadde kommet inn på kjemi og prosess. Der skulle jeg gå i to år og så prøve å få lærlingplass ved Peterson i Moss. Så en dag dumpet det ned et nytt brev i postkassa. Det var fra Politiet. I brevet stod det at jeg hadde vært tvetydig og selvmotsigende i avhøret og at jeg hadde å innfinne meg til en oppfølging av dette avhøret snarest. Jeg møtte opp en dag og ble tatt i mot av samme betjent som sist. Det var et utsagn myndighetene hadde reagert på. "Du sier at du er i mot å delta i et forsvar, men sier samtidig at det er i orden for deg at Norge har et forsvar. Man kan ikke nekte å være i et forsvar og samtidig anerkjenne et. Hva mener du med betydningen av at Norge har et forsvar?" Jeg satt perpleks i stolen. Måtte jeg bli total-nekter og gå i fengsel? Det var jo ikke det jeg ville. Norge kan ha et forsvar så mye de vil for meg, men jeg vil ikke delta i det så sant jeg slipper å bære våpen. Det var slik jeg tenkte men dette kunne jeg ikke si. Jeg svarte: "Med forsvar så mener jeg at Norge kan utøve handelsblokkader og andre sanksjoner for å hindre eller å dempe andre lands krigshandlinger". Betjenten kikket på meg og sa: "det var en godt svar!"

Jeg har fått mye kommentarer for mine valg og det forstår jeg godt. Noen synes jeg er feig eller lat som ikke fullførte militæret. Det er helt greit. Jeg sier til de som har vært i militæret at hvorfor gjennomførte du førstegangstjenesten? Mange svarer at det er noe de ønsker å bli ferdige med fordi dette står i veien for videre utdannelse. Når jeg da spør om de noen gang tenker over konsekvensene så sier mange av de at det tenker de ikke på. Mange av de som fullførte førstegangstjenesten på min tid har aldri hatt på seg uniformen etter dette. Er dette god beredskap? Er Norge skikket for å sende disse i krig? Er disse skikket for å forsvare Norge? Ja, det tror jeg. Alle mennesker har et iboende i å forsvare seg og sitt. Trent eller ikke trent. Blir man presset nok og situasjonen krever det tror jeg de aller fleste er i stand til å utføre handlinger langt over sin fatteevne. Nå er dette over tjue år siden. Norges forsvar har endret seg drastisk. Det har blitt mer strømlinjeformet og ligner mer på et semi-proft forsvar. Jeg har slekt som har vært på ulike oppdrag i forsvaret og dette står det stor respekt av. De var og er villige til å bidra for å bevare en stabilitet. Krig utkjempes ikke i ens eget land med i union med Nato i andre kand. Norge bidrar og det bør de. Norge fikk uvurderlig marshall-hjelp i tiden etter 2.Verdenskrig. Fredsbevarende styrker fra Norge gjør mange flotte innsatser og er ettertraktet.

Jeg blottlegger meg fryktelig nå. Det jeg har skrevet om nå er det mange som vet om. Jeg har aldri prøvd å skjule at jeg er pasifist. Den som spør får svar.

Jeg fikk innkalling på innkalling til Siviltjeneste og utsettelse hver gang. Jeg skulle jo gjøre ferdig to år med skole og ca to år lærlingetid. Det var først i 1998 at jeg skulle inn og "gjøre opp for meg". I dag er det ikke slik. Det er i dag nesten for lett å slippe førstegangstjenesten. Dette har med ulike valg våre politikere foretar seg. Forsvar er meget kostbart.

Jeg penser neste kapittel inn på skoletid og mye om Peterson. Det er ikke så mange år til før jeg skal møte min utvalgte livsledsager. Hun jeg er gift med i dag.