Brettet til Remptetilla ble gjemt på et sted hvor det sannsynligvis ikke blir ødelagt og glasset ble knust. Alt etter å ha tatt farvel og lovt å ikke skremme de minste. Samtidig med dette fikk vi en liten opptur innen byggbransjen og vi havnet først i Gøteborg. Der nede fikk vi en jobb med å rette opp et hus som var snekret sammen av "snekkere". På denne tiden var det bare å ta på seg en snekkerbukse og gå inn i en byggvarebutikk og åpne en konto for så igjen fylle opp bilen med nok utstyr slik at intetanende ble blendet frem til et oppdrag som ble stående igjen, i bestefall halvgjort, sammen med en slunken bygg-konto. Huset lå utenfor Hissingen og vi flyttet inn i en liten hybel like ved. Vi skulle pendle. Arbeidsdagen ble satt til 12 timer. 10 dager i strekk før vi kjørte hjem og tok en langhelg. Det ble noen mil fra Koppom til Gøteborg.
Oppdraget ble delt mellom oss og en dansk murer som var veldig glad i øl. Huset skulle nemlig ha en fasade i murstein. Vi måtte fore ut alle veggflater og rette de opp. Tak måtte rives og rettes opp igjen før ny himling ble montert. Gulver ble støpt, fliser ble lagt og flott parkett ble lagt i hele annen etasje. Dette ble en annerledes jobb enn å oppføre et nytt hus fra grunn av. Det ble som å pusse opp et gammelt hus. Men dette huset var knapt ett år gammelt. Eieren hadde litt penger igjen og vi skulle få huset beboelig på kortest mulig tid. Så slik gikk no dagan. Tre voksne, noen ganger fire, på en liten hybel i Gøteborg. Vi stod opp grytidlig og smurte frokost og lunsj før vi tyve minutter senere var på plass ved huset. Klokken åtte på kvelden var vi som regel tilbake på hybelen der de aller fleste sovnet innen klokka ti på kvelden. Jobben min bestod for det meste av å hente verktøy og materialer til gutta slik at de ikke fikk dødtid. Nå og da fikk jeg mitt eget lille oppdrag som jeg møysommelig utførte på egenhånd. Lønningene var gode og jeg levde bra på denne tiden. Ingen bekymringer. Og slik skal det være en stund når man er tenåring. Det blir nok bekymringer når man blir voksen.
Vi skulle senere få et oppdrag i Stockholm. Nærmere bestemt på Saltsjøbaden. Der skulle vi sette opp en ny garasje. Denne jobben gjorde vi også i løpet av vinteren og byggherren var så fornøyd at han klarte å skaffe oss en garasje til, samt litt til, før vi ble ferdige der. Det var mye lengre til Stockholm og vi bodde trangt i en liten brakke med køyesenger. Det var etter en lønning der borte jeg bestemte meg for å gå til frisøren for å ordne opp litt i sveisen min. Frisøren holdt til i Nacka og jeg skulle ha striper. Jeg ble klipt etter alle kunstens regler og etter 2 timer så jeg, etter denne tidens målestokk, slettes ikke så verst ut. Jeg betalte 470 kr for dette i 1989. Det klådde lommeboka godt.
Det er vinter og hva i all verden skal man gjøre i Koppom på vinteren? Det ble tid til mye besøk hos hverandre hvor vi spilte kort og drakk rester etter svensk julemust. Julemust er nesten som en blanding av vørterøl og gløgg. Det tar noen liter før man blir vant med smaken, men for svenskene er denne drikken et "must" i julen. Vi spilte mye kort og hørte på LPèr. Ikke langt unna finner man Valfjellet. Dette er en godt voksen ås med et ganske ålreit alpinanlegg på. For de under 16 år spanderte Eda kommune sesongkort for kr 100. Dette var noe de aller fleste hadde råd til og vi var mange som hang der i helgene. Jeg vil gjette at Valfjellet er fem ganger så stor som Middagsåsen i Våler. Det er to heiser der. En som er 750 meter lang og en som er 1850 meter lang. Løypene ned fra toppen deler seg i to og den nordre bød på mest utfordringer da løypemaskinen ofte slet med å jevne ut alle kuler. Det var fult mulig å kjøre utfor helt ned og ta innersvingen på de fleste i heiskøen. Vi fant en gang en kul før det siste henget hvor vi lettet enkelt i høy fart. Slik som de beste utforkjørerne på tv. Denne dagen stod vi på ski til kvelden kom og i flombelysningen hadde vi hopp-konkurranse. Den som turte å stå i håkky hele veien kunne teoretisk fly førti, femti meter knapt 2 meter over bakken. Vi byttet på å måle og vi tøyde grensene våre hele tiden. Det var kaldt denne kvelden og det ble nå min tur til å prøve og sette ny rekord. På vei opp i heisen kom jeg på en historie mine onkler fortalte meg en gang da jeg var liten. Den handler om dem og bestefar. De hadde laget en hoppbakke opp i skogen bak huset de bodde i. For å kunne se noe om kvelden satt de ut stearinlys for markerte tilløp og hopp. Mens bestefar tråkket mot toppen flyttet mine onkler lysene vekk fra hoppet og satt de ved siden av hoppet. Rett ut i dyp snø og skog-krattet. "Løype!" Så kom bestefar nedover i klassisk positur, tok sats og forsvant i snødrevet. Hodestups til skogs. Bestefar var en streng mann på denne tiden. Man kan jo lure på at de turte? Jeg hoppet av t-kroken og strammet bindingene på støvlene før jeg satte utfor med et par kraftige skøyte-tak. 500 meter lengre nede stod Jonas. Han skulle måle. Siden det var blitt kaldt hadde det fryst til litt og føret var mye raskere nå enn for bare noen timer siden. Det merket jeg da jeg føk nedover åsen som en liten ball. Gjennom de mørke brillene så jeg først Jonas og så kanten på kulen. "Nå skal det satses", tenkte jeg, og trykket til idet jeg traff kulen. Vel opp i lufta dro jeg bena oppunder meg. Nesten som hjula på et fly. Kulen forsvant fort og i side-synet forsvant Jonas også, der han stod måpende. Det gikk langt! Jeg landet med et smell og forsvant videre nedover henget så snøføyka stod før jeg på nytt tok heisen opp. Da merket jeg noe rart. Skia var blitt mykere. Dette var rart. Jeg hoppet av heisen på toppen og gled ned til Jonas og de andre gutta ved kulen. "Det blev øver 45 meter, Dan. Jævlar vad du fløg!" Jeg trodde først ikke på ham. 45 meter var langt. Jeg tok av meg skia og gikk ned til landingspunktet. Det var ikke skia som var blitt myke, det var støvlene. Sålene hadde sprukket i landingen. Da var det bare å ønske seg nye til Jul.
Vinteren gikk. Det ble ikke nye støvler til Jul. Jeg jobbet og jobbet og tiden gikk. Brått kom våren.
Vi var i april og sola stekte i disse dager. Da fant jeg, Remi og Paul ut at vi skulle på kanotur med telt i Køla-elva. Det var flere steder å telte langs denne elva og det var mye å finne på. Trikset var å finne et sted som var ufremkommelig for mopeder og langt unna nysgjerrige kuer. Kanoen ble båret ned til en badeplass i elva og den ble pakket opp med det vi trengte samt oss selv. Det å padle i denne elva er en meget fin opplevelse. Man padler forbi mange gamle hus og gårder og tett skog. Flere steder går det av små bi-elver som skjuler mange hemmeligheter. I disse bi-elvene hendte det vi fant de største gjeddene. På denne turen fikk vi en gjedde som var stor. Hodet stakk ut babord mens halen stakk ut styrbord på kanoen. Remi dro denne, selvfølgelig.
Etter et par timer fant vi en fin plass på en liten odde i elva i nærheten av en bever-hytte. Vi gjorde i stand bål og vi fisket og koste oss her. Planen var å ligge i teltåpningen og overvåke bever-hytta. Det er ikke så lett å komme på en bever på nært hold da de er veldig sky. Vi la ut fisk fra hytta mot teltet og tenkte at hvis vi er musestille nå så har vi laget en vanntett bever-plan. Men den gang ei. Vi våknet om morgenen. Det var kuer i nærheten og fiskebitene var borte. "Bevere spiser ikke fisk," sa Remi tørt, etter at vi var kommet hjem. "De er stort sett vegetarianere. Det var nok en rev som tok de". Så da lærte vi noe nytt på denne turen også samt at to dager etter lå det 30 cm snø ute.
Vi hadde mange flotte turer rundt i skogene ved Koppom. Det er meget flott natur her og mange fine innsjøer som byr på variert fiske. Jeg kunne skrivd mange sider om disse turene, men det tror jeg ikke er så veldig interessant for Dere. Jeg kan dog virkelig anbefale en helgetur i dette området.
Om sommeren badet vi mye i elva. Både ved badeplassen nedenfor Jessica men også ved demningen. Det ligger en liten demning midt i Koppom med en liten kraftstasjon som deler elva. Her er det litt høydeforskjell og det gjør at elva blir spennende å bade i. Her kunne de dristigste prøve seg på rafting på luftmadrass og man kunne hoppe fra svimlende høyder. På den ene siden av elva var det en sluse som regulerte vannet til turbinen. På toppen av denne var det rundt 10-12 meter. Men hvis man hadde balansen i orden kunne man klatre opp på en bjelke over slusa og da kom man nærmere 15 meter opp i lufta. Landingsområdet var en kanal fra turbinen som var 5-6 meter bred og 6-7 meter dyp. Når vi stod på toppen så det veldig smalt ut der nede, men det var bare å hoppe rett ut med armene i kors og si "amen" før man traff vannet og dukket opp med strømmen flere meter lengre ned. Vi var gale. Jeg har kjørt forbi denne dammen for ikke så lenge siden og jeg hadde aldri gjort dette igjen og jeg skjønner ikke at vi turte.
Jeg fortalte innledningsvis at jeg ikke fulgte med på alt som skjedde og det stemmer. Jeg dyrket mine egne interesser og jeg bodde i kjellern. Jeg hadde nok vært på en telttur. Det var midtsommer og dette er en festdag i Sverige. Jeg kom hjem på morgenen til et tomt hus fordi jeg ikke ville være med på en tur de andre i familien dro på. Jeg lagde meg litt mat og brått svingte det opp en taxi på gårdsplassen. Ut kommer Mamma og Jeanette. Jeg frøs til is der jeg satt og trodde ikke det jeg så. Mamma var svært skadet. Hun var bandasjert nesten i hele ansiktet og hun hadde problemer med å gå. Jeanette hadde sår i ansiktet. Hva hadde skjedd? Hvor er Kent? Hvor en hundene? Kent lå fortsatt på sykehuset. Han hadde en komplisert skade i hånda si. Mange sener var blitt revet av. De hadde vært i en bilulykke. De hadde fått sleng på bilen på en grusvei og havnet i grøfta. Der kilte bilen seg fast under et stort tre og slo taket flatt på den siden mamma satt. Hun fikk det i hodet. Kent var nære på å miste hånda si. Jeanette klarte seg nok best. Merkelig nok klarte hundene seg. Dette er skader de bærer preg av i dag også. Det kunne gått riktig så ille. Hva om jeg hadde blitt med?
Aktivitetene i byggbransjen roet seg og jeg gikk litt lei. Vi snakket om kanskje å flytte tilbake til Moss igjen og jeg kjente at det var noe jeg ville. Jeg fikk meg jobb gjennom Eda kommune og hjalp til på et kloakkrenseanlegg for 18 kr i timen. Av dette betalte jeg 33 % i skatt. Det ble en brå overgang fra de gode pengene jeg var vant med å tjene. Den flotte sveisen min grodde også ut og stripene deretter. Jeg så ut som en hyene og jeg gikk til det skrittet at jeg bestemte å klippe meg helt kort. Det var deilig!
Trass i dårlig lønn trivdes jeg meget godt sammen med gutta på dette anlegget og det var et variert arbeid. En dag jeg våknet var jeg merkelig trøtt. Normalt var jeg på denne tiden en morgenfugl og det skulle blir verre. Jeg ble trøttere og trøttere for hver dag. Nesten så jeg sovnet på jobben. Mamma sendte meg så til legen og der fant de ut at jeg hadde fått kyssesyken. Legen forklarte meg mye rundt denne sykdommen og han sa at jeg ville bli meget dårlig om ikke lenge. Det finnes heller ingen medisiner mot kyssesyken. Jeg ble umiddelbart sykemeldt og knapt en uke senere slo feberen til. Jeg lå med 40 i feber i en uke på soffan i stua og drakk bare vann. Denne "kuren" sendte meg ned 5 kilo. Jeg klarte så vidt å puste fordi alle kjertler i kroppen hovnet opp. Tunga ble presset ut av munnen. Det var riktig ille. Sykehuset i Arvika hadde en seng i beredskap for meg. Feberen gav seg og jeg måtte på nytt til legen. Det fortalte de meg at milten, leveren og andre viktige kjertler i kroppen har dobbel størrelse og de kan faktisk sprekke hvis de blir utsatt for unødig stress. Sykling. løping, svømming kunne jeg glemme i 6 måneder fremover, så dette skulle bli en kjedelig sommer og høst for meg. Men jeg ble jo helt frisk igjen. Takket være mamma som passet på og stelte meg når det stod på som verst.
Vi nærmer oss 1990 og denne våren skulle vi flytte tilbake til Moss. Vi fant oss et hus til leie der som var romslig. Før vi kommer så langt må runde av min tid i Sverige. Jeg gjorde mye dumt der også.
Vi fikk tak i en gammel bil som vi skulle pusse opp. Plysj inni med terninger, sota ruter rundt hele og candy-rød lakk. Jeg og Remi skulle ha hver våres og kommunisere via radio. Mobiltelefoner var for de rike og meget interesserte på denne tiden. Bilen var en gammel Nissan som ble kjøpt av en kompis. Før bilen ble kjøpt måtte den jo prøvekjøres så en dag dukket kompisen opp med bilen og lurte på om jeg skulle være med en tur. Vi skulle finne en grusvei hvor vi kunne øve litt. Han dro avgårde, vi var 15 og 16 år gamle, så støvet føyk. Opp i skogen mot Skillingmark bar det. Kompisen sladdet pent rundt svingene mens Def Leppard skrålte ut av anlegget. Vi ble enige om å stoppe for at jeg skulle kjøre. Kompisen dro i brekket og sladdet pent rundt på grusen slik at nesa pekte hjemover igjen. Der kom det en taxi som lå rett bak oss og klinte til oss rett i fronten så rustfillene sprutet. Sjåføren kom ut av taxien sin og lurte på hva i all verden vi holdt på med. Det endte med han han ikke kontaktet politi hvis vi betalte bulken hans. Svart. Det ble en knapt synlig skramme på panseret som måtte lakkes om. Vi kom oss så vidt hjem med skrapet vårt. Derfor ble bilen ribbet ned når jeg kjøpte den og den forble slik.
Som alle tenåringer så skal alt prøves ut. Spesielt alkohol. Det ble noen dårlige erfaringer med dette fluidumet rundt skogene ved Skillingsmarks-parken. Der spilte de ofte til dans men vi gikk aldri inn. Vi dro dit for å feste og andre dro dit for å slåss. Jeg har vært vitne til mange blåveiser og vært nære på å få et par. Alle voksne har vært igjennom tegnåringstadiet og vet hva dette innebærer.
Flere dumme ting. En sommernatt tok vi ned alle vimpler som hang oppe i flaggstengene rundt i Koppom sentrum og byttet om på de. Shell sitt flagg havnet i stanga til et kristent ektepar, Konsum fikk ICA sine flagg og omvendt. Hjerne-barens "glass-gubbe" havnet i toppen på en annen stang. Ikke nok med dette vi gikk opp i en kjøkkenhage og raidet den for alt. Hva var det vi tenkte på? Vi passerte et epletre som vi ristet ned alle eplene i også. Det vi trodde var at ingen ville skjønne hvem som stod bak disse handlingene. Det var nok dette som var spennende. Men der tok vi feil. Det ble et sabla oppstyr etter denne natta og vi måtte pent gå å si unnskyld rundt hele bygda. Det verste var nok eierne av kjøkkenhagen. Kona der hadde kreft og var meget syk. Dette var noe jeg fikk greie på ganske så lenge etterpå og dette er noe jeg tenker på den dag i dag. Vertskapet på Hjerne-baren var selvfølgelig forbannet også og dette var ikke bra da dette var en av stedene vi hang på.
Jeg fikk flere bumeranger i hodet i løpet av denne uka og jeg følte meg ussel og det var flaut. Vi var jo på en måte voksne også.
Nyttårsaften, da vi feiret inngangen til 1990, kom og noen uker senere begynte vi å pakke litt. Planen var å være ferdig flyttet innen våren. Vi leide en diger henger som vi fikk stablet ufattelig mye på og dro avgårde. Tidlig en morgen stod vi i det nye huset. Det var en funkis-bolig i Birkebeinerveien ikke langt fra Fjordveien. Huset var veldig fint og stort. Jeg vendte ikke tilbake til Sverige på en god stund. Orket ikke det. Jeg fikk sagt farvel til mange, men det var mange som jeg glemte. Jeg er flink til slikt. Legge tiden som var bak meg og se optimistisk mot nye muligheter.
Remi ble igjen i Sverige. Han var blitt pappa. Stig fra 15-blokka ble også igjen i Årjeng. Jeg føler ofte at det var jeg som lokket dem til Sverige og så rømmer jeg tilbake til Norge uten dem, men de også har tatt sine valg og etablert seg der borte. Jeg tror de har det bra.
Jeg setter meget stor pris på alle Dere i Koppom som jeg ble kjent med på denne tiden. Jeg vet at flere av Dere har flyttet derfra inn til byene. I dag så er jo noen av oss på Facebook.
Nå var jeg tilbake i Moss. Jeg fant ut at nå bodde jeg bare 5 minutter unna Stig Arild. Jepp, han fra Jeløya. Han måtte jeg jo bare besøke nå. Så en dag ringte jeg på døra og ut kom en ung mann jeg ikke hadde sett på lenge, lenge. "Næmenn! Det er jo Lundern, jo!" Der stod jeg med kort sveis og bart og kjente med en gang at jeg hadde mye å glede meg til. I Moss var "Splitter Pine" med Dum Dum Boys populær. Jeg var 17 år nå. Stig hadde fylt 18. Det skulle bli mange snikturer på byen med mye Kong Karl innabords og mye makrellfiske sammen med nye, gode venner. Den største utfordringen skulle vise seg å få seg en jobb. Det var høy arbeidsledighet. Jeg og Stig skulle havne på en arbeidstreningsgruppe som inneholdt blandet drops fra byens samfunnslag. Hvordan skulle jeg klare å komme inn på videregående skoler med de papirene jeg hadde med meg fra grunnskolen? Det valget jeg tok der førte til til langt kast med en bumerang. Spørsmålet er om jeg klarer å ta i mot denne?
Det som er rart nå er at minnene blir svakere. Jeg husker bedre fra da jeg var virkelig liten. Fra 1990 fram til 2000 skal mye skje med meg. Dette kommer frem i nye kapitler på nyåret. Dere får ha god Jul og Godt Nytt År!
Vi ses...
