- Draugen i myra -

"Jeg har sett ham". Lars kikker opp på lederen til småspeiderne med livlige øyne og fortsetter:"Øyene hans lyser i mørkret. Jeg så ham i fjor. På forrige tur opp hit". Lars er i speidern sammen med fem småspeidere, tre stifinnere og to ledere. Lederen for småspeiderne heter Daniel og er i førti-åra. Selv om han er kjempe-gammel, i følge småspeiderne, så har Daniel en utrolig livlig fantasi. Dette elsker småspeiderne. Lars er egentlig vandrer men er med stifinnerne på tur. Lederne for stifinnerne heter Knut. Han er en meget rutinert speiderleder. Det er han som holder det hele litt i tøylene. Daniel og Knut er ofte på turer sammen. Speiderflokkene er ikke så store i bygda lenger. Ikke så store som de var før i tiden. Men det kommer seg seg.  De sitter rundt leirbålet og griller pølser på pinner og ostesmørbrød i folie. Flokkene er på tur midt i februar på speiderhytta i bygda. Langt oppe i skogen. Hytta er en gammel laftet hytte som ble plukket ned på en gård og satt opp igjen her oppe. Gjennom mange år har speiderne fått bruke denne hytta mot at de holder den litt vedlike. Og det gjør de.
"Draugen, er det. Han kryper rundt og sniker på oss". Småspeiderne kikker bort på Lars og lederen observerer om det er tegn til bekymringer. Det er det ikke. Ikke foreløpig. "Hvor kommer draugen fra, da"? Kari, en av småspeiderne, tørker bort litt overskudd fra en rennende nese og avventer et svar. "Tja, kanskje han kommer fra myra", sier lederen. Lars tar en pause i spikke-prosjektet sitt og måper. "Bor draugen i myra? Det var det jeg visste! Åssen kom han i myra, da"? Ola, broren til Kari, er nettopp ferdig med pølse nummer tre. "Du skal ikke prate med mat i munnen", sier Daniel med et lite glimt i øyet. "Har du ikke lært det hjemme"? Ola, kikker først ned, raper litt, og så opp igjen. "Joda, jeg har det. Er ikke myra frossen nå da"? Daniel skjønner nå at han må passe seg litt for ikke å skremme de minste. På forrige tur hadde småspeiderne mast nesten høl i hodet på Daniel for å få ham til å fortelle en spøkelseshistorie. Det endte med en "snill" versjon og en vettskremt gjeng som var lite motiverte for å sove alene på kvisten i speiderhytta. "Hvorfor fins draugen, da? Tror dere på troll"? Daniel kikker rundt på speiderne som sitter i ring rundt bålet. "Trollene er døde", kommer det fra Line, den minste av småspeiderne. "De lever ikke lengre". Daniel lar så sin fantasi få fri flyt og kommer inn i barnesinn. " Da skal jeg fortelle hvem draugen er og hvor han kommer i fra. Draugen var egentlig en helt vanlig ung mann. For mange, mange år siden jobbet det mange mennesker rundt her i skogene. De hogde ned trær for å få frem tømmer som de kunne selge eller bygge hus av. Et sted i nærheten her så bodde det ei heks. Hun bodde i Myrkeskogen. "Det var det jeg visste!!", ropte Lars. De hadde trosset sine egne grenser, sin egen frykt på en vårtur hvor de hadde gått inn i den aller mørkeste skogen, uten lederen sin, og utforsket sine sanser på egenhånd. Hva de opplevde og så der inne vet ingen voksne, men heksa er ikke lett å se. Hun er ei jord-heks og huset hennes er tildekket av mose. Hun liker ikke barn. Da gjemmer hun seg et sted under mosen. Daniel fortsetter: "Heksa var så stygg og for å ikke skremme de som jobbet i skogen måtte hun forvandle seg til en pen jente. Det var denne jenta som en av de unge mennene kom over en dag på jobb i skogen. Historien skal ha det til at de forelsket seg i hverandre og at de møttes mange ganger i skjul. En dag glemte heksa å forvandle seg og mannen ble livredd for det han så og løp i vei. Heksa ble så tynget av sorg over dette og for at ingen jenter skulle få denne mannen, kastet hun en forbannelse over ham. Mens han løp igjennom skogen forvandlet han seg gradvis fra et menneske til en skapning som svært få hadde sett. Han ble til en draug. En myr-draug. Det som er litt spesielt med en myr-draug er at han bor i myra. Han må det. Han tåler ikke sol og myra beskytter ham mot både sola og mennesker. Forbannelsen kan bare brytes på to måter. Den ene er at han forelsker seg i heksa, den andre er å finne en gutt som han kan dra med tilbake i myra. Draugen har sverget på å ikke forelske seg i heksa, så han er stadig på jakt etter en han kan dra med seg tilbake i myra." Det er stille som i graven rundt bålet. Pølsegrillingen har stoppet opp, ingen spikker, ingen spiser eller drikker. Knut skjuler et digert flir bak hånden sin, og kikker bort på Daniel. Blikket forteller alt. Så brytes stillheten. "Kryper han rundt her, nå da eller? Kan han krype fort? Åssen farge er det på ham? Hvem myr bor han i? Er det en myr i nærheten av hytta"? Daniel forteller så videre mens han passer på å få øyekontakt med alle rundt leirbålet: "Han kan ikke klatre i trær, han kan ikke gå inn i hus eller hytter og han kan ikke være ute i sollys. Det må være skumring. Slik som nå. Han kan bo i forskjellige myrer litt ettersom hvor han tror det kan være mest gutter". Daniel peker over Kari og Ola. "Der borte er det en ganske så stor myr. Det kan hende at han er der. Skal vi gå på jakt etter draugen i kveld, se om han er hjemme"? Det ble igjen stille rundt bålet. "Hvis han får tak i beinet mitt og begynner å dra meg med til myra så kan jeg jo bare ta kniven min og stikke han i hånda eller i hodet på han". Lars holder kniven sin opp og viser den frem det blanke bladet til de andre speiderne. "Da blir han sinna og da kan han begynne å bite deg, ja til og med begynne å spise på deg". Daniel angret litt på det siste han sa der. Det han aller minst ville ha nå var en haug med småspeidere som ville hjem fordi de var blitt skremt livskiten ut av. Men dette så ut til å ha gjort liten negativ effekt. "Hvordan kommer han seg opp av myra når det er så kaldt"? Petter, som hadde vært taus lenge, måtte jo få påpekt at det tross alt var vinter og at myra var opprinnelig et gjengrodd tjern. Vann fryser jo til is om vinteren. "Han klorer seg ut", sa Lars. Daniel hadde oppnådd sitt mål. Nå tok speiderne selv over historien og fantasien rundt myten om myr-draugen. "Vi sjekker myra for kloremerker"!! Ola spratt opp og løp ut i myra med Petter hakk i hel. Der satte de seg ned på kne og gravde i snøen som noen grevlinger. "Ikke noe merker her! Ikke her og ikke her!" Daniel reiste seg opp. "Skal vi gå på draugen-jakt, da? Skal vi se om vi ser han der ute i mørkeret"? Speiderne reiste seg og og skravla gikk. "Vi går bare hvis alle vil og jeg vil ikke at noen skal være redde. Ok"? Daniel forsøkte å få øyekontakt med de. "Vi trenger hodelyktene våre. Løp inn og hent de". Mens speiderne var inne gikk Daniel på do. Det han egentlig gjorde var å henge opp to reflekser, tett sammen, i en grein en femti-seksti meter nede i en skråning på motsatt side av hytta fra der bålet var. Dette visste ingen om. Selv ikke Knut. Speiderne kom ut med hodelyktene på hodet og stod klare som en liten arme. Nå skulle de finne draugen! "Hva skjer med den som blir med ned i myra"?, lurte Petter på. "Da brytes forbannelsen og draugen blir til et menneske igjen. Han som blir dratt ned i myra blir da til en draug. Denne forvandlingen tar femti år". Daniel snur seg litt bort for å kvele en nys og en flir. "Femti år? Det var jammen i meg lenge"!? Speiderne begynner så å gå mot myra og leder så an jakten med Daniel på slep. Knut ble igjen i hytta med de to eldste jentene i stifinnerne. De hadde nok gjennomskuet historien for lengst og var ikke så opptatte av å bli litt små-skremt. Daniel hadde ladet den ene lomma med et par pinner. De gikk et par hundre meter fra hytta. Langt nok vekk fra alt koselig lys fra vinduene. "Hvor langt skal vi gå? Jeg tror vi er ved myra nå. Jeg tror jeg ser spora til draugen der nede"! Ola klarer ikke å stå stille. Lyskjeglen fra hodelykta hans fyker rundt i furuskogen. Daniel ber alle om å være stille. Forsiktig lirker han frem den ene pinnen fra lomma si og hiver den litt ut til siden i et kratt nede i myra. "Hva var det? Var det draugen? Jeg tror jeg er litt redd, jeg. Kan vi gå inn? Draugen kan jo ikke gå inn? Han kan ikke det? Du sa det i stad, Daniel." Spørsmålene var mange og Daniel skjønte nå at han måtte avslutte "eventyret" og få roet ned denne oppspilte gjengen. "Ok, vi går inn. Følg meg"! Daniel gikk så tilbake til hytta med småspeiderne hengene i beltet sitt. Det han passet på nå var å gå rundt hytta. "Hvor skal du, Daniel?", spurte Kari. Daniel svarte ikke. Han gikk bare rolig videre. Da Daniel og speiderne rundet hyttehjørnet lot han lyset fra hodelykta si sveipe en gang nedover skråningen på baksiden av hytta. Så kan man trygt si at det ble liv i leieren! "Jeg så øya hannes!! De er nede i skogen der!!" Lars snur seg mot Daniel og og fekter med armene. "Så du det, Daniel?". Daniel sveiper en gang til med hodelykta si nedover skråningen og der blinket det til igjen. Joda, det var var noe der, men hva var det? På 5 sekunder var alle småspeiderne inne i hytta. Daniel flirte rått og ruslet etter med bittelitt dårlig samvittighet. Nå måtte plan B iverksettes. Beroligelse måtte til. En liten oppklaring, eller forklaring. Samme det. Daniel samlet speiderne oppe på kvisten. Der krøp de ned i hver sin sovepose og satte seg i en ring rundt ham. "Tror vi på Troll og hekser og draugen? Er ikke dette slikt vi leser om i eventyr, da?" Daniel kikket rundt på speiderne. "Hva sier du, Kari? Tror du på draugen?" Kari kikket på broren sin, Ola og svarte:"Nei, jeg gjør vel ikke det." Ola sa ingenting. "Hva tror dere det var som lyste der ute i stad? Tror dere det var øynene til draugen? Hvordan kan det være det hvis han ikke fins i det hele tatt?" Dette hadde de ikke tenkt på, men hvordan kan et barn resonnere slik? "Det dere så i stad var reflekser som jeg hang opp mens dere var inne for å hente hodelyktene deres. Draugen fins ikke. Vi fant ham opp. Vi fant på historien vår. Jeg ble med dere på en reise inn i fantasiens verden og lekte sammen med dere. Syntes dere dette var gøy eller var det bare skummelt?" Petter mente på at det var helt sinnssykt  morsomt og litt skummelt. Ola og Kari var enige i dette mens Lars var ikke helt overbevist enda. For å roe det hele et hakk til fortalte Daniel et eventyr til de. Det var om musa som ramlet ned i veggen. Dette er en meget søt og fin historie som fikk hele flokken til å roe seg helt ned. "Du er er den beste lederen jeg noen gang har hatt", sa Ola lavt. Daniel smilte til ham og klatret ned fra kvisten. Der satte han seg ned på stolen ved kjøkkenbordet sammen med Knut og tok seg en kaffekopp. "Du er ikke sann". Knut slurpet i seg en skvett. Daniel smilte til ham. "Vi trenger eventyr og fantasi. Selv i 2013". Roen snek seg inn i hytta. I lyset fra vinduet kunne man fra utsiden se to speiderledere som hadde en hyggelig time sammen før leggedags. På utsiden dinglet det to reflekser i vinden. Litt lengre ned i mørkret stod det noe og myste gjennom gulaktige øyne. Vesenet snudde seg vekk og krøp tilbake den veien han kom i fra. Det lå en myr til der ved hytta...