- Draugen i myra -

"Jeg har sett ham". Lars kikker opp på lederen til småspeiderne med livlige øyne og fortsetter:"Øyene hans lyser i mørkret. Jeg så ham i fjor. På forrige tur opp hit". Lars er i speidern sammen med fem småspeidere, tre stifinnere og to ledere. Lederen for småspeiderne heter Daniel og er i førti-åra. Selv om han er kjempe-gammel, i følge småspeiderne, så har Daniel en utrolig livlig fantasi. Dette elsker småspeiderne. Lars er egentlig vandrer men er med stifinnerne på tur. Lederne for stifinnerne heter Knut. Han er en meget rutinert speiderleder. Det er han som holder det hele litt i tøylene. Daniel og Knut er ofte på turer sammen. Speiderflokkene er ikke så store i bygda lenger. Ikke så store som de var før i tiden. Men det kommer seg seg.  De sitter rundt leirbålet og griller pølser på pinner og ostesmørbrød i folie. Flokkene er på tur midt i februar på speiderhytta i bygda. Langt oppe i skogen. Hytta er en gammel laftet hytte som ble plukket ned på en gård og satt opp igjen her oppe. Gjennom mange år har speiderne fått bruke denne hytta mot at de holder den litt vedlike. Og det gjør de.
"Draugen, er det. Han kryper rundt og sniker på oss". Småspeiderne kikker bort på Lars og lederen observerer om det er tegn til bekymringer. Det er det ikke. Ikke foreløpig. "Hvor kommer draugen fra, da"? Kari, en av småspeiderne, tørker bort litt overskudd fra en rennende nese og avventer et svar. "Tja, kanskje han kommer fra myra", sier lederen. Lars tar en pause i spikke-prosjektet sitt og måper. "Bor draugen i myra? Det var det jeg visste! Åssen kom han i myra, da"? Ola, broren til Kari, er nettopp ferdig med pølse nummer tre. "Du skal ikke prate med mat i munnen", sier Daniel med et lite glimt i øyet. "Har du ikke lært det hjemme"? Ola, kikker først ned, raper litt, og så opp igjen. "Joda, jeg har det. Er ikke myra frossen nå da"? Daniel skjønner nå at han må passe seg litt for ikke å skremme de minste. På forrige tur hadde småspeiderne mast nesten høl i hodet på Daniel for å få ham til å fortelle en spøkelseshistorie. Det endte med en "snill" versjon og en vettskremt gjeng som var lite motiverte for å sove alene på kvisten i speiderhytta. "Hvorfor fins draugen, da? Tror dere på troll"? Daniel kikker rundt på speiderne som sitter i ring rundt bålet. "Trollene er døde", kommer det fra Line, den minste av småspeiderne. "De lever ikke lengre". Daniel lar så sin fantasi få fri flyt og kommer inn i barnesinn. " Da skal jeg fortelle hvem draugen er og hvor han kommer i fra. Draugen var egentlig en helt vanlig ung mann. For mange, mange år siden jobbet det mange mennesker rundt her i skogene. De hogde ned trær for å få frem tømmer som de kunne selge eller bygge hus av. Et sted i nærheten her så bodde det ei heks. Hun bodde i Myrkeskogen. "Det var det jeg visste!!", ropte Lars. De hadde trosset sine egne grenser, sin egen frykt på en vårtur hvor de hadde gått inn i den aller mørkeste skogen, uten lederen sin, og utforsket sine sanser på egenhånd. Hva de opplevde og så der inne vet ingen voksne, men heksa er ikke lett å se. Hun er ei jord-heks og huset hennes er tildekket av mose. Hun liker ikke barn. Da gjemmer hun seg et sted under mosen. Daniel fortsetter: "Heksa var så stygg og for å ikke skremme de som jobbet i skogen måtte hun forvandle seg til en pen jente. Det var denne jenta som en av de unge mennene kom over en dag på jobb i skogen. Historien skal ha det til at de forelsket seg i hverandre og at de møttes mange ganger i skjul. En dag glemte heksa å forvandle seg og mannen ble livredd for det han så og løp i vei. Heksa ble så tynget av sorg over dette og for at ingen jenter skulle få denne mannen, kastet hun en forbannelse over ham. Mens han løp igjennom skogen forvandlet han seg gradvis fra et menneske til en skapning som svært få hadde sett. Han ble til en draug. En myr-draug. Det som er litt spesielt med en myr-draug er at han bor i myra. Han må det. Han tåler ikke sol og myra beskytter ham mot både sola og mennesker. Forbannelsen kan bare brytes på to måter. Den ene er at han forelsker seg i heksa, den andre er å finne en gutt som han kan dra med tilbake i myra. Draugen har sverget på å ikke forelske seg i heksa, så han er stadig på jakt etter en han kan dra med seg tilbake i myra." Det er stille som i graven rundt bålet. Pølsegrillingen har stoppet opp, ingen spikker, ingen spiser eller drikker. Knut skjuler et digert flir bak hånden sin, og kikker bort på Daniel. Blikket forteller alt. Så brytes stillheten. "Kryper han rundt her, nå da eller? Kan han krype fort? Åssen farge er det på ham? Hvem myr bor han i? Er det en myr i nærheten av hytta"? Daniel forteller så videre mens han passer på å få øyekontakt med alle rundt leirbålet: "Han kan ikke klatre i trær, han kan ikke gå inn i hus eller hytter og han kan ikke være ute i sollys. Det må være skumring. Slik som nå. Han kan bo i forskjellige myrer litt ettersom hvor han tror det kan være mest gutter". Daniel peker over Kari og Ola. "Der borte er det en ganske så stor myr. Det kan hende at han er der. Skal vi gå på jakt etter draugen i kveld, se om han er hjemme"? Det ble igjen stille rundt bålet. "Hvis han får tak i beinet mitt og begynner å dra meg med til myra så kan jeg jo bare ta kniven min og stikke han i hånda eller i hodet på han". Lars holder kniven sin opp og viser den frem det blanke bladet til de andre speiderne. "Da blir han sinna og da kan han begynne å bite deg, ja til og med begynne å spise på deg". Daniel angret litt på det siste han sa der. Det han aller minst ville ha nå var en haug med småspeidere som ville hjem fordi de var blitt skremt livskiten ut av. Men dette så ut til å ha gjort liten negativ effekt. "Hvordan kommer han seg opp av myra når det er så kaldt"? Petter, som hadde vært taus lenge, måtte jo få påpekt at det tross alt var vinter og at myra var opprinnelig et gjengrodd tjern. Vann fryser jo til is om vinteren. "Han klorer seg ut", sa Lars. Daniel hadde oppnådd sitt mål. Nå tok speiderne selv over historien og fantasien rundt myten om myr-draugen. "Vi sjekker myra for kloremerker"!! Ola spratt opp og løp ut i myra med Petter hakk i hel. Der satte de seg ned på kne og gravde i snøen som noen grevlinger. "Ikke noe merker her! Ikke her og ikke her!" Daniel reiste seg opp. "Skal vi gå på draugen-jakt, da? Skal vi se om vi ser han der ute i mørkeret"? Speiderne reiste seg og og skravla gikk. "Vi går bare hvis alle vil og jeg vil ikke at noen skal være redde. Ok"? Daniel forsøkte å få øyekontakt med de. "Vi trenger hodelyktene våre. Løp inn og hent de". Mens speiderne var inne gikk Daniel på do. Det han egentlig gjorde var å henge opp to reflekser, tett sammen, i en grein en femti-seksti meter nede i en skråning på motsatt side av hytta fra der bålet var. Dette visste ingen om. Selv ikke Knut. Speiderne kom ut med hodelyktene på hodet og stod klare som en liten arme. Nå skulle de finne draugen! "Hva skjer med den som blir med ned i myra"?, lurte Petter på. "Da brytes forbannelsen og draugen blir til et menneske igjen. Han som blir dratt ned i myra blir da til en draug. Denne forvandlingen tar femti år". Daniel snur seg litt bort for å kvele en nys og en flir. "Femti år? Det var jammen i meg lenge"!? Speiderne begynner så å gå mot myra og leder så an jakten med Daniel på slep. Knut ble igjen i hytta med de to eldste jentene i stifinnerne. De hadde nok gjennomskuet historien for lengst og var ikke så opptatte av å bli litt små-skremt. Daniel hadde ladet den ene lomma med et par pinner. De gikk et par hundre meter fra hytta. Langt nok vekk fra alt koselig lys fra vinduene. "Hvor langt skal vi gå? Jeg tror vi er ved myra nå. Jeg tror jeg ser spora til draugen der nede"! Ola klarer ikke å stå stille. Lyskjeglen fra hodelykta hans fyker rundt i furuskogen. Daniel ber alle om å være stille. Forsiktig lirker han frem den ene pinnen fra lomma si og hiver den litt ut til siden i et kratt nede i myra. "Hva var det? Var det draugen? Jeg tror jeg er litt redd, jeg. Kan vi gå inn? Draugen kan jo ikke gå inn? Han kan ikke det? Du sa det i stad, Daniel." Spørsmålene var mange og Daniel skjønte nå at han måtte avslutte "eventyret" og få roet ned denne oppspilte gjengen. "Ok, vi går inn. Følg meg"! Daniel gikk så tilbake til hytta med småspeiderne hengene i beltet sitt. Det han passet på nå var å gå rundt hytta. "Hvor skal du, Daniel?", spurte Kari. Daniel svarte ikke. Han gikk bare rolig videre. Da Daniel og speiderne rundet hyttehjørnet lot han lyset fra hodelykta si sveipe en gang nedover skråningen på baksiden av hytta. Så kan man trygt si at det ble liv i leieren! "Jeg så øya hannes!! De er nede i skogen der!!" Lars snur seg mot Daniel og og fekter med armene. "Så du det, Daniel?". Daniel sveiper en gang til med hodelykta si nedover skråningen og der blinket det til igjen. Joda, det var var noe der, men hva var det? På 5 sekunder var alle småspeiderne inne i hytta. Daniel flirte rått og ruslet etter med bittelitt dårlig samvittighet. Nå måtte plan B iverksettes. Beroligelse måtte til. En liten oppklaring, eller forklaring. Samme det. Daniel samlet speiderne oppe på kvisten. Der krøp de ned i hver sin sovepose og satte seg i en ring rundt ham. "Tror vi på Troll og hekser og draugen? Er ikke dette slikt vi leser om i eventyr, da?" Daniel kikket rundt på speiderne. "Hva sier du, Kari? Tror du på draugen?" Kari kikket på broren sin, Ola og svarte:"Nei, jeg gjør vel ikke det." Ola sa ingenting. "Hva tror dere det var som lyste der ute i stad? Tror dere det var øynene til draugen? Hvordan kan det være det hvis han ikke fins i det hele tatt?" Dette hadde de ikke tenkt på, men hvordan kan et barn resonnere slik? "Det dere så i stad var reflekser som jeg hang opp mens dere var inne for å hente hodelyktene deres. Draugen fins ikke. Vi fant ham opp. Vi fant på historien vår. Jeg ble med dere på en reise inn i fantasiens verden og lekte sammen med dere. Syntes dere dette var gøy eller var det bare skummelt?" Petter mente på at det var helt sinnssykt  morsomt og litt skummelt. Ola og Kari var enige i dette mens Lars var ikke helt overbevist enda. For å roe det hele et hakk til fortalte Daniel et eventyr til de. Det var om musa som ramlet ned i veggen. Dette er en meget søt og fin historie som fikk hele flokken til å roe seg helt ned. "Du er er den beste lederen jeg noen gang har hatt", sa Ola lavt. Daniel smilte til ham og klatret ned fra kvisten. Der satte han seg ned på stolen ved kjøkkenbordet sammen med Knut og tok seg en kaffekopp. "Du er ikke sann". Knut slurpet i seg en skvett. Daniel smilte til ham. "Vi trenger eventyr og fantasi. Selv i 2013". Roen snek seg inn i hytta. I lyset fra vinduet kunne man fra utsiden se to speiderledere som hadde en hyggelig time sammen før leggedags. På utsiden dinglet det to reflekser i vinden. Litt lengre ned i mørkret stod det noe og myste gjennom gulaktige øyne. Vesenet snudde seg vekk og krøp tilbake den veien han kom i fra. Det lå en myr til der ved hytta...

Og ellers, da?

Joda, jeg har det bare bra. Jeg holder på med et nytt "mini-eventyr". Det skal handle om en draug som bor i ei myr et sted i Våler sine skoger og hvordan en gjeng med småspeidere opplever dette. Er det virkelig eller er det fantasi?
Det har skjedd saker på jobb-fronten også. Jeg har fått jobb som quality controller (QC) i Aker Subsea i Moss. Da går jeg fra å være operatør til teknisk funksjonær. Jeg har MYE nytt å sette meg inn i i tiden fremover, men jeg har fått tillit til dette og jeg er meget motivert til å starte på mine nye oppgaver. Ellers så venter jeg på at tælan skal løsne slik at plauen kan få kommet seg i jorda snart. Nå må det da snart blir vår?!

God helg!

Kapittel 11 - Valgets kval

Mormor og morfar hadde bestemt seg for å leve hver for seg. Mormor alene i samme blokk som oss mens morfar fant seg et krypinn på Mosseskogen. Morfar var syk. Det hadde han egentlig vært i mange år. Han hostet stygt og var blitt svak. Jeg syntes å huske at han alltid hadde hostet mye, det var jo fordi han røkte en pakke rullings om dagen. Det var ingen som skulle fortelle morfar hva som var best for ham. Selv ikke legen. Morfar fikk hjerteinfarkt og lå en stund på Moss sykehus. Han fikk streng beskjed om å slutte å røyke og å ikke løfte mer enn kaffekoppen sin. Morfar røkte om kanskje enda mer og løftet både meg og Kent samtidig når vi kom på besøk til ham. Morfar var sta og en livsnyter. En av mine bedre minner fra ham var de gangene vi var ute og fisket i båten hans. Vi brukte å reise ut veldig tidlig, noen ganger sent på kvelden. Båten ble lagt i le for Revlingen og jeg våknet som regel til bølgeskvulp og lukten av kaffe. Morfar var klar til å dra fisk. Det hendte vi kom hjem uten noen ting og det hendte vi kom hjem med en diger kasse med topp på av sei, torsk og makrell. En gang var Remi med ut. Mamma og Kent var også med. Vi lå i renna utenfor Bastø og der traff vi en stim. I løpet av et par timer fikk vi over 100 kilo fisk. Vi stod på hver side av båten til morfar og dro opp fisk fra alle kanter. Fiskene landet vi på dørken foran morfar som satt der med sneipen i munnviken og sløyet så fort han bare kunne. Remi fikk den største fisken denne dagen. En torsk på godt og vel 4 kilo. Jeg dro opp en rødspette på 1,5 kilo. Denne dagen var ren lykke.

Så døde morfar en dag. Det var kanskje ikke så uventet, men han ble borte fra oss. Jeg gikk i 7-klasse (ja, vi hopper litt frem og tilbake i tid nå) og hadde aldri vært i noen begravelse før. Farfar døde like før morfar, men dit dro bare pappa, husker jeg. Jeg ble hjemme fra skolen denne dagen og jeg ble hjemme fra kirken. Jeg turte ikke å gå dit. Jeg var redd for hvilken reaksjon jeg ville få oppleve der. Så der satt jeg alene hjemme mens alle andre var på kapellet på Jeløya og fulgte morfar til sitt siste hvilested. Man skal ikke angre. Det er for sent å gjøre det, men dette er noe jeg angrer på. Denne avgjørelsen jeg tok.

Valgets kval. Man gjør sine valg noen ganger og våre valg får en eller annen form for en konsekvens. En mentor jeg hadde en gang sammenlignet et valg med å kaste ut en bumerang. Før eller siden kommer den tilbake. Spørsmålet er om du tar den kontrollert i mot i en stødig hånd eller får den intetanende i bakhodet. Jeg har fått mange i bakhodet.

Jeg var med i en en hiphop-gjeng fra E-feltet. Vi holdt på med dans og grafitti. Grafitti med spray ble utøvd på murveggen ved bussholdeplassen på Skredderåsen. Dette var forbudt men grafittien ble ofte meget fin og ble på en måte akseptert. Det ble tilbrakt mange timer med blyant og papir for å kladde kunstverket før vi våget oss ut på veggen. "Zeam-19" kalte jeg meg og jeg lærte meg en kul tag til dette navnet. Det var en vårdag og jeg hadde fått tak i en boks med grønn spray. Nå skulle "navnet" mitt opp og jeg tagget det stort sett overalt. Det var på strømhuset, på rekkverkene, inne i oppgangene og på asfalten. Det gikk et par dager. Bumerangen var på vei tilbake. Og jeg husker ikke at jeg hadde kastet den en gang. Jeg gikk stolt rundt i en ny hvit bukse som mamma hadde gitt meg. Det var på vei hjem fra skolen det skjedde. Like før jeg skulle inn i oppgangen hvor jeg bodde hørte jeg en mørk og sinna stemme bak meg. Det var vaktmestern med filler og en flaske white-spirit i hånda. Han hadde jammen i meg funnet ut at det var jeg som stod bak taggingen. "Nå kan du ta den den runden du gikk her om dagen og gjøre rent etter deg!", brumlet han og gikk. Fy, så flaut! Jeg brukte nok 3 timer på dette rengjørings-prosjektet og jeg måtte pent si "unnskyld" til flere sinna mennesker jeg møtte. I tillegg til alt dette ble hele den nye buksa mi full av grønne prikker. Dette ble en god lærepenge for unge grafitti-mester Dan.

Livet gikk videre. Buksa lot seg farge til marineblå og den buksa brukte jeg i flere år til. Sprayboksen ble pent lagt bort og bortsett fra et par runder med brannslokningsapparat-krig i garasjeanlegget under blokka, begynte jeg å bli snill gutt. Eller snillere. Eller var det bare samvittigheten min som ble mer synlig? Jeg har alltid hatt en sterk og tilstedeværende samvittighet. Jeg har alltid syntes at det har vært vondt å bære på hemmeligheter som har kunnet såre andre. Det vil si, visst noe om noen og om de hadde fått greie på hva jeg visste så ville de blitt veldig lei seg. Vite noe om noen som står deg nær og ikke kunne eller burde fortelle det. Det har tatt mange år for meg å lære meg å takle disse følelsene og jeg har også erfart og funnet ut at denne egenskapen er særdeles viktig å  inneha for å verne om seg selv og sine nærmeste når det skulle være et behov for det. Men jeg har erfart bittert her også. Det er det nok andre som har også. Man tror man forteller ting i fortrolighet men så er det ikke det allikevel og så finner man ut at man burde holdt det for seg selv. Digresjon. Tilbake til historien...

Jeg og Remi lagde oss blåserør beregnet for piler med lang rekkevidde og med et potensielt leit utfall for fjærkledde skapninger i trærne rundt blokka. Røret var et stykke el-rør på rundt 1 meter. Litt teip ble viklet og formet til et munnstykke. Pilene våre ble laget av papir, dykkert og litt teip. Dykkerten, som er en spiker med et veldig lite hode, ble teipet fast i det ene hjørnet. Så ble papiret rullet sammen til et lite kremmerhus som ble teipet sammen. Kremmerhuset med dykkerten i bunnen ble så sluppet oppi blåserøret og det som stakk opp fra røret nå ble klippet bort med en saks. Inne i røret befant det seg nå en pil som kunne blåses ganske så langt. Vi lagde mange. Og vi gikk på jakt. Bak blokka sneik vi oss rundt som noen tullinger og trodde vi var indianere i en eller annen regnskog. Fikk vi en liten fugl på skuddhold så blåste vi avgårde en pil. Men vi bomma støtt. Vi lagde oss en pen samling piler med ulike spiker i og for det meste blåste vi pilene på en blink. Noen av pilene ble nok funnet stående i panelveggen på terrassen til noen intetanende beboere i blokkene.
Det var en vårdag. Jeg ruslet rundt alene med piler og blåse-rør bak blokka. Like ved hytta vår satt jeg meg ned. Jeg har kanskje ikke fortalt om hytta? Den i granbar og med en ekte dør og hengelås? Hytta ble bygd i løpet av en påske i solskinnet bak blokkene. Det startet med en bålplass. Rundt bålplassen trengte vi litt le for vinden og det var da hytta kom til. Vi lagde en ramme av litt seig rogn. Som tekke trengte vi en del granbar og dette hentet vi fra skogholtet like ved. To store grantrær ble kvistet på rot. Jeg og Remi tok hvert vårt tre. Vi begynte på toppen og sagde av greinene på vei ned. To stykk nakne grantrær, en sinna vaktmester og to fornøyde hytte-byggere. Etter noen timer stod så stod hytta der med med utsikt over Trolldalen. Remi konstruerte det retteste rekkverket på Skredderåsen og døra fant vi en kontainer nede i Trolldalen. Det ble grillet mye pølser på dette bålet og et par bokser med hårspray. De smalt høyt, men ikke så høyt som ståltråd-i-høyspent-smellet.
Det var denne hytta jeg satt ved nå, som dere sikkert skjønner. Jeg satt der for meg selv og grublet for meg selv og rett som det var satte det seg en liten spurv på en gren i furua noen få meter fra meg. Forsiktig rettet jeg det ladede blåserøret opp mot fuglen. Et kort støt sendt pilen avgårde med et svakt sus. Pilen gikk på skrå inn i magen på den lille spurven og kom ut av nakken på den. Der satt spurven, spiddet av en hjemmelagt pil, på en gren i en furu bak en blokk. Den rullet med øynene før den vippet forover og gikk i bakken. Jeg fant den mellom noen lyng-tuster, plukket den opp og så på den. Det kom blod ut av nebbet. Spurven var død men fortsatt varm. Jeg løp avgårde med den. Gjemte den inne i hendene mine. Inn i den litt tykkere skogen løp jeg. Ved siden av blokka. Der begravde jeg den og der gråt jeg. Bortsett fra dyr i nød har jeg frem til dags dato ikke tatt livet av noen form for dyr med noen form for våpen. Ny bumerang i bakhodet, men denne lærte jeg mye av. Jeg fant ut at jeg ikke er noen følelsesløs tøffing.

Jacob var en dansk herremann på 1,90 og never som stekepanner. Selv om han hadde bodd i Norge i flere tiår var det klin umulig å forstå hva han sa. Jacob bodde på en liten gård like utenfor Skarnes. Mormor hadde fått seg en ny venn. Mormor på 1,45 gjorde at de ble et artig skue sammen. Jacob var på en måte på flyttefot og bare noen nevnte ordet "flytting" til mormor så blinket det i øynene hennes.
Flyttesamen som fortsatt levde i mormor fikk teften av nytt beite, nytt bosted, et annet hus. Det var bare det at det var et stykke dit. Det var i Sverige. De hadde kommet over et billig hus med romslig tomt. Mormor skulle bli svensk og hun gledet seg til å alltid handle billig mat. Onkel Gulle syntes dette var en strålende ide og stod klar med hele familien for å flytte etter. Flokken gjorde seg klar for vandring. Igjen. Jaha, da skulle vi på langtur, nå da, for å besøke mormor. Stedet het Høg og lå utenfor Carlottenberg i Værmland. For å komme dit måtte vi kjøre mot Våler og over til E-18 via Elvestad. Derfra var det bare å holde nesa rett mot øst. Etter å ha passert Askim, Mysen og Ørje tok vi av nordover i Tøksfors, like over grensen, og fulgte en koselig vei 6-7 mil føre vi kom frem til Carlottenberg. Carlottenberg var på denne tiden et lite sted med Konsum og ICA og ett stykk Rasta. Sistnevnte er et spisested med mulighet for å fylle bensin eller diesel og spille minigolf. Også glemte jeg å nevne butikk-kjeden "Sparegrisen" og "Piraten". Her inne fant man alt som man trengte og ikke trengte, men det var billig her. Jeg tror Clas Olsson og Jula er spinn-offs herfra. Det bodde nok noen tusen i denne lille byen på denne tiden og de fleste jobbet på Fundo eller på Volvo BM i Arvika.
Huset lå 10 minutter utenfor Carlottenberg. Der, like ved et vann og trygt plassert ved foten av en furu-kledd ås, lå det. Og det var jammen i meg flott der. Et hvitmalt hus på to etasjer, garasje og en andedam. Hele tomten lå sør-vendt og det var fin utsikt over vannet like ved. Uten å vite det skulle jeg også snart flytte til Sverige.

Først skulle jeg konfirmeres. Dette skulle skje i 8-klasse og lesningen skulle starte like etter skoleoppstart denne sensommeren. Jeg tror det var denne sommeren jeg og Remi syklet til Ågårdselva. Dette er en elv med utspring fra Glomma. Altså en bielv. Remi hadde vært her før på fisketur og det skulle være bra med fisk der. Det var heller ikke så langt dit. Man kjører til Solli og tar av opp mot kirken. Like ved en gård tar man av til venstre så er det bare å følge en grusvei noen kilometer innover. Hit skulle vi sykle. Med telt, sovepose, fiskestang, vann og mat. Det ble en ordentlig haug bakpå syklene våre. Turen gikk fra Skredderåsen over til Høyda. Derfra fulgte vi veien gjennom Halmstad og over til Råde føre vi måtte ut på E-6 det siste stykket før vi stoppet på Shell i Solli-krysset. Der kjøpte vi godteri for resten av pengene og satte kursen opp bakkene forbi kirken og mot målet vårt. Det er en foss i denne elva som heter Sølvstuefossen. Denne fossen kan man krysse via en hengebro. Det var nok denne hengebroa som var hovedgrunnen til at vi dro hit nå. Ikke fiskingen. Remi hadde gått over denne hengebroa en gang før.
Når vi kom inn med sekk på ryggen med stangtuppen stikkende opp til han bak kassa på Shell, så lurte han på om vi hadde fiskekort. Han solgte nemlig fiskekort. Jeg husker ikke helt hva vi svarte, men vi kjøpte ikke fiskekort og vi hadde vi penger til fiskekort heller. Vi ble varslet om hyppige kontroller der opp i elva. Jadda.
Når man kommer inn på grusveien som følger elva oppstrøms, beveger man seg inn i en meget flott natur. Elva har gjennom årtusener gravd seg ned og skapt en canyon som er av de sjeldne i denne landsdelen. Noen hundre meter nedenfor Sølvstuefossen renner elven ut i en stor kulp hvor det på et nes er bygget en hytte. Denne hytta eies av jegerforeningen. Det var denne hytta vi skulle slå opp teltet ved. Vi kom frem litt sent på kvelden og det var begynt å skumre ute. Teltet ble satt opp og vi fikk fyrt opp et bål til pølsene våre. Som troll ut av en eske dukket det opp en kar som lurte på hvor vi kom i fra og om vi hadde fiskekort. Vi fortalte om sykkelturen og dens strabaser. Fiskestengene lå inne i teltet nede i soveposene. Det gikk ikke noe mer enn en halvtime etter at han gikk før det dukket opp en ny kar og spurte om det samme. Vi turte ikke å fiske på denne fisketuren. Men det var verdt slitet å komme hit. Etter å ha sloss med en sverm flyvemaur, krøp vi ned i soveposene våre og sovnet. Sammen med fiskestanga. Vi gikk opp til fossen dagen etter og krysset elven. Hengebroa var ikke der. Vi fant et bilde av den. Den var blitt revet ned fordi den var blitt farlig. Nå var det en ny bro der i tre og betong. Den var fin den og men dog ikke så spennende som en ekte hengebro. Men vi fikk sett laksetrappen og vi fikk se utsikten ned igjennom elven og den litt røffe naturen her kunne tilby oss. Jeg og Remi skulle sove mer sammen i telt. Det kommer det mer om senere i "boka" mi.

Konfirmasjon, ja. Jeg så på meg selv som lite kristen og valgte en borgerlig løsning sammen med en del i klassen. Det var faktisk kristendoms-læreren som guidet oss mot dette valget. Han var veldig vidsynt og respekterte de fleste valg. "Bare stå for de", brukte han å si. Valgene altså. Lesningene bestod av en introduksjon til det voksne liv. Det være seg hvordan man låner penger i en bank, hyrer en advokat, søker arbeid, sex og samliv og en del annet som var interessant. Det ble også en tur til Oslo for å se Pippi Langstrømpe på teater. Lesningen gikk fra høsten og frem til våren og i denne perioden skjedde det noe. Mamma solgte leiligheten og kjøpte seg et lite hus i Sverige. Eller en hytte. Vi kaller det et lite hus. Vi hadde snakket om dette en stund hjemme og jeg visste nok at det ville skje snart, men jeg håpet på at jeg skulle få gå ferdig skolen først her i Norge. Nå fikk jeg et dilemma. Jeg ville ikke gå på skole i Sverige. Jeg gikk jo i 8-klasse. Det var jo ikke så lenge igjen før jeg var ferdig. Knapt 2 år. Redningen ble Onkel Sverre. Han og tante hadde kjøpt seg en rekkehus-leilighet på Skredderåsen. De hadde nok av plass da de ikke hadde noen barn, så jeg fikk tilbud om å bo på et av soverommene. Mamma og resten av flokken pakket esker og sekker inn i en stor bil og satte kursen mot Sverige. Stedet het Bålstad. Her lå det lille huset på en 8 mål stor tomt like utenfor Koppom. Mitt på landet blandt jorder og kuer. Nedenfor hytta rant det en stor elv som het Køla-elven. I denne elven skulle jeg padle kano, men det visste ikke jeg noe om enda.
Mamma hadde fått solgt leiligheten for en god pris og satt igjen med et godt overskudd til en boligkjøp. Det lille huset skulle fungere som inntil-videre-bolig frem til det dukket opp større hus i området. Her kunne man få et hus for et par hundre tusen. Jeg flyttet til Onkel Sverre og fortsatte på Grindvold. Jeg likte meg litt nå. Fikk vært litt alene og prøvd meg litt på egenhånd. Onkel Sverre er en person jeg respekterer for sin snillhet og rettferdighet. Han tok godt vare på meg og jeg led ingen nød. Da påskeferien kom fikk jeg tilbud om å være med ham på en hytte på Filefjell sammen med fettern min. Dette var jo noe jeg selvfølgelig sa ja til. Hytta lå rett over tregrensen like ved et lite alpinanlegg og hver dag etter frokost fikk jeg 100 kr til dagskort og lunsj i bakken. Her ble jeg bortskjemt og brun som en nøtt i fjeset etter alle timene i sola. Ingenting varer evig...
Det gikk noen måneder så slapp onkel katta ut av sekken. Han og tante hadde sett på et hus i Sverige de også. De hadde ikke bestemt helt når de skulle flytte men det kom til å skje før jeg ble ferdig på ungdomsskolen. Jeg husker at vi planla konfirmasjonsdagen min i Sverige sammen med mamma. Vi skulle ha en flott middag på Eda Vertshus. Før dette dro vi på handletur til Arvika hvor jeg ble kledd opp i de klærne jeg ville fra topp til tå. Ble ikke noe dress på meg, nei. Bjørn Borg bukse, en semsket blå skinnjakke, Bjørn Borg genser og Nike kunstgressko. Jeg ble dritkul. Syntes jeg selv, da. Dette sammen med 3 tusen kroner i kontanter ble min gave fra mamma. Jeg var så fornøyd og jeg var så glad. Middagen ble fortært og dagene gikk. For pengen kjøpte jeg telt, sovepose og fiskestang. Noe av dette har jeg fortsatt og bruker det en gang i blandt.
Det ble 9-klasse og det nærmet seg flyttedags. Hva gjør jeg nå? Pappa hadde flyttet inn til Inger i 19-blokka. Jeg snakket med ham om hva som kom til å skje, men hos dem kunne jeg ikke bo. Hva faen gjør jeg nå?

Jeg savnet mamma, Kent og Jeanette. Så ladet jeg kastearmen og gjorde meg klar for et bumerangkast av de sjeldne. En sprek sykkel ble "lånt" fra en i naboblokka. Med 50 kroner i lomma på olabuksa mi og en flaske vann i drikkeholderen begynte jeg å sykle til Sverige. Jeg ga beskjed til tante og onkel før jeg dro. De trengte jo ikke å bli unødig bekymret selv om de lurte fælt på hvor jeg hadde fått tak i denne flotte sykkelen. Nå hadde jeg 18 mil fremfor meg på et steinhardt racer-sete i varierende vær og mye trafikk. Jeg valgte å sykle nøyaktig den samme veien som man kjørte dit og det ble en helvetes tur. Det eneste jeg fikk bekreftet var at jeg var i god form. Det var ikke mange pausene jeg trengte før jeg kom frem 7-8 timer senere denne dagen. Mamma visste ikke noe og hun ble mildt sagt overrasket nå jeg svingte inn på grusveien fremfor huset. Og det var en annen som ble glad. Det var Nurke.

Jeg ble der i noen dager. Følte litt på den følelsen jeg nå tom innover meg. Mamma fortalte at de hadde funnet et hus i Koppom og at onkel Sverre skulle flytte snart. Onkel Sverre skulle starte opp snekringen sin i Sverige og der kunne jo jeg få jobb etterhvert. Så kult! Jeg skulle få tjene mine egne penger! Men det ble etter endt skolegang. På hvilken skole da? Bumerangen svevde fortsatt der ute. Stabilt. Jeg gjorde et nytt og meget drastisk valg. En skoledag fortalte jeg Remi at jeg skulle flytte etter mamma til Sverige. Av en eller annen grunn ble det bare han som fikk greie på dette. Jeg rømte til Sverige. Med mine få eiendeler i to bagger og noen bæreposer rømte jeg! Jeg ble med flyttelasset til onkel Sverre og jeg hadde ikke den fjerneste peiling på hva jeg gjorde. Konsekvenser, hva var det? Jeg hadde tatt på meg skyggelapper og det eneste som betydde noe for meg nå var å gjenforente meg med mamma og familien min i Sverige.

Jeg flyttet inn i overkøya på rommet sammen med Kent og Jeanette. Der det er hjerte-rom er det husrom. Vi skulle ikke bli boende så lenge her. Noen måneder. Vi hadde fått tilbud om et stort hus i Koppom. De møblene vi ikke fikk plass til hadde en snill eiendomsmegler tatt vare på.

Før dette skulle både Stig fra 15-blokka og Remi gjøre svensker av seg de også. Remi var smart nok til å gå ferdig skolen. Joda, vi fikk gitt ordentlig beskjed til rektor og lærern min på Grindvold også. Men noe mer skole skulle det ikke bli på meg. Ikke på mange år.
Mer om dette følger i mine kapitler fra min tid i Koppom i Sverige. Der skjedde det mye rart...