Julegleder

Da var det Jul igjen. Denne tiden er den beste tiden jeg vet om. Det er den tiden mine minner er sterkest. Det spiller ingen rolle om man er rik på penger eller fattig på penger, når Julen melder sin anmarsj så er det det kjærligheten i blandt oss som er mest verdifull. I mine kapitler så langt har jeg skildret Julen vagt. Jeg husker ikke spesifikke detaljer fra alle Julefeiringer. Det er nok fordi at de var like. Like kjærlige. Da er det vanskelig å skille de fra hverandre og det bør være bra. Men jeg var alltid en liten gutt med en mage som var overfylt av sommerfugler når noe var i vente. Og i vente er det jo når det er Jul. Vi kan skildre en Jul. Den skulle være hos Onkel Jon og Tante Sidsel og deres barn som dengang som var Ingvild og Jon Andre. Simon ble født senere. De bodde i Rælingen. Jeg tror jeg var 6 eller 7 år gammel. Vi kom dit tidlig på Juledagen og de hadde pyntet så fint til Jul. Tante stekte ribbe og det luktet så godt, så trygt, så familiært. Det var glede. Pappa hadde lagt alle pakken våre i et dynetrekk og det trekket ble stappet. Juletreet som tante og onkel hadde pyntet var nesten ikke til å se når alle pakken ble lagt frem. Jeg ble dårlig. Dette ble den Julen som jeg spiste minst Julemat. Jeg fikk feber og jeg stod på hodet i soffan for å tiden til å gå. Når kom nissen? Når fikk vi begynne å åpne gavene? Jeg var helt i ørska. Jeg sovnet tidlig denne Julekvelden.

I dag er jeg 40 år gammel med 3 barn og har verdens flotteste kone og mor. Min eldste datter snart 15 år og hun elsker fortsatt magien rundt Jul. Det gjør jeg også. Det er min fantasi som mitt barnslige sinn aldri klarer å gi slipp på. 3 barn som virrer rundt og er i stemning. Da gjør det vondt i sjelen når jeg ber de om å roe seg ned litt. Hva er det jeg sier? Hva er det jeg gjør? Jeg var jo engang likedan. Det er jo dette som holder Julen levende. Det å glede andre, gi bort litt. Gi bort litt av seg selv.

Så kan vi vie litt tid og omtanke til de som ikke får oppleve dette. De er det mange av. Både rike og fattige.

Jeg blir rik av Julen. God Jul!

Tenketid

Jeg sitter og leser igjennom de minnene jeg har fått satt ord på så langt. Jo mer jeg leser jo mer kommer jeg på. Jeg burde jo tatt med mer. Historien preges av avsnitter, det blir avsnittene i min minnebank. Inne i mellom går jeg tilbake og legger til litt i kapitlene for å få "sydd" de sammen på en mer flytende måte. Jeg har nå kommet til det punktet i min livshistorie hvor jeg er blitt 9 år. Minnene står sterkere nå og det kommer til å bli mer utfordrende å få de ned på en underholdende måte og i riktig rekkefølge. Det bør jo være interessant å lese, synes nå jeg. Jeg har fått spørsmål om hvorfor jeg gjør dette. Svaret er enkelt. Dette blir en arv av min historie til de som ønsker. Til de som ikke kjenner meg så godt og til de som vil blir bedre kjent med meg. Det er jo min fortid som har formet frem den jeg er i dag. Jeg velger å fokusere positivt. Det vil nødvendigvis ikke bety at jeg ikke tar med hendelser som for meg har vært vonde. Men det handler om meg og hvordan jeg så på verden. Selvfølgelig med en glimt i øyekroken.

Nå er det snart Jul. Jeg tar nå en pause for å forberede min tid på Jeløya og hvordan det var å tre inn i tenårene. Jeg ønsker dere alle en riktig god jul. Vi "ses" på nyåret...

Dan

Kapittel 5 - Oppgjør og flytting

Puddelrockerne holdt på å dyrke sitt hår, KISS herjet på radioen og Jarlen kino fikk tak i en kopi av Flåklypa Grand Prix. Vålerenga vant serien. Endelig. Det skjedde noe. Pappa og mamma måtte flytte igjen. Kanskje vi hadde satset litt for høyt på den fine, nye leiligheten i Ekebergåsen. Jeg har egentlig aldri tenkt så mye over det eller spurt om det. Mine foreldre vill bare det beste for sin familie. Jeg skulle opp i 3-klasse og Kent skulle begynne i 1-klasse. Nå skulle det bli to skolegutter i familien. To skolegutter som skulle gjøre lekser. To skolegutter som skulle gå sammen på samme skole. To gutter som skulle gro tettere sammen. Albert Nordengen lanserte "ruskenaksjonen" på alle skoler i hele Oslo. Dette var en liten revolusjon. Alle elever og lærere stilte opp en gang i året og ryddet sin skole. Vi ryddet opp på Ekeberg og flyttet tilbake til Scweigaardsgaten igjen. Denne gangen litt lengre opp enn sist, litt nærmere fritidssenteret og nærmere løkka hvor alle lekte etter lekser og på helgene. Leiligheten der var stor og leiegården hadde fått et løft. Det hadde hele gata fått. Nå ble det lengre å gå på skolen. Dette førte til at jeg og Kent ble opplært i å ta bussen. Bussholdeplassen lå like utenfor der vi nå bodde. Det kostet 25 øre å ta bussen og den stoppet i fin avstand fra skolen. Ikke langt å gå derfra. Mobbingen tiltok og jeg hadde mye ubehag med bølla i klassen. Vi hadde blitt større og sterkere. Det hadde han også.
Vi fikk oss en hund. En schaefer (sjefer på norsk) som trengte et nytt hjem. Han het Ronso og var verdens snilleste hund.

Ferien var startet og vi besøkte farmor og farfar på Land. Der var hele hagen gjort om til en campingplass for tanter og onkler med barn fra Bergen. Vi hadde ikke sett disse på en stund nå så dette var gøy. Onkel Odd hadde laget en film fra vårt besøk i Bergen. Denne viste han frem og vi lo noe så helt forferdelig da han spilte av filmen baklengs. Jeg hadde aldri sett meg selv på film før. Mamma og pappa tok med Kent og Jeanette hjem. Jeg skulle bli igjen. Det var ikke bare bare. Jeg løp gråtende etter bilen når de dro. Savnet mamma så fælt. Etter åtte skiver med syltetøy og et par glass melk roet jeg meg ned. Den kvelden spilte jeg "hør når kosesmurfen gråter" på kasettspillern min. Den sangen var så fin og jeg fant trøst i den. Oppholdet videre ble veldig bra. Det er bare jeg som er litt hjemmekjær.

Det var fortsatt sommerferie og vi skulle på ferie. Pappa hadde aldri vært hos slekta nordpå og han ville gjerne dit. Til dette trengte vi en bil. I toppen av gata og litt til høyre holdt det til en bilbutikk. Der solgte de nye og pent brukte biler. Pappa hadde fått ut feriepengene sine fra Kværner og hadde bestemt seg for å kjøpe en familiebil. Jeg ble med for å kikke på bilen. Det ble en lyserød sak, som jeg ikke husker navnet på, men den var britisk. Bilen kostet sju eller åtte tusen og det var veldig mye penger.
Før ferien reiste vi og besøkte mormor og morfar på Solienga. Dette var fra gammelt av et lite småbruk like ved Smørbekk, ikke så langt fra Tegneby. Her var det tre hus. Et hovedhus og et lite bryggerhus. I tillegg var det et falleferdig hus her og et lite snekkerverksted som morfar holdt på i. Det falleferdige huset ble fyrt opp. Onkel og tante flyttet inn i det lille huset. Det ble et livlig tun. Mormor og morfar ble boende her en god stund og mang en søndag samlet slekta seg her for å spise lapskaus. Morfar hadde en dreiebenk, båndsag, høvel og masse annet i verkstedet sitt. Jeg hadde fått litt interesse for cowboyer og indianere. Det var nok indianerne som fenget meg mest. Jeg skulle ha et indianer-våpen. Pil og bue. Rundt Solienga var det skog og kratt. Ute i krattet lusket jeg rundt på jakt etter det perfekte bue-emnet. Det ble ofte en myk rogn som knakk etter kort tids bruk. Morfar fortalte meg så om egenskapene til einene. Dette slaget har meget seige og sterke egenskaper. Man må lete lenge etter det perfekte emnet. Når man så har funnet det må det legges i vann over lang tid for så å bearbeides til en skikkelig bue. Morfar gjorde dette for meg en gang. Denne dagen når vi kom til Solienga hadde han buen klar. Den var stor og flott og jeg klarte såvidt å trekke den opp. På sin båndsag lagde han piler som jeg farget med tusj i all verdens mønstre. På tuppen tapet jeg fast en spiker. Nå var jeg en ordentlig indianer. Og pila gikk langt! Hvis jeg gikk i enden på Solienga og sendte avgårde en pil så svevde den over hele tunet før den stod i jordet bak det lille huset. Jeg var helt konge. En gang tok jeg med buen og pilene på besøk til onkel Ernst og Tante Torill som da bodde i utkanten av Son. De satt og drakk kaffe ute i hammocken. En hammock er en treseter som er konstruert som en huske med et tak over. Veldig upraktisk å sitte i men veldig god å sove i. Jeg tok med meg buen opp i enden av hagen. I skjul av epletrærne som vokste der sendte jeg avgårde en pil. Vinden endret dens tenkte bane og den seilte rett mot kaffeselskapet i hammocken. Noen sekunder gikk og så hørte jeg at det ble livlig der nede. Pila stod i taket på hammocken. Våpenet ble så inndratt frem til avreise.

På Solienga trivdes jeg godt. Det var veldig fint der. Mormor og morfar lurte lenge på å kjøpe det men det ble det ikke noe av. E-6 passerte like forbi og vi hørte rykter fra naboer om at veien skulle en gang gå rett over tunet. Det er det den gjør nå i dag. Der hvor E-6 krysser jernbanen ved Smørbekk lå Solienga. Det er rart å kjøre over der den dag i dag.

En søndag var vi på vei tilbake til Oslo. Vi stoppet ved bensinstasjonen ved Sånerkrysset for å fylle opp tanken. Mens pappa var inne for å betale smalt det veldig høyt. Ingen skjønte hva det var. Vi snudde oss rundt i bilen og bakerst satt Ronso med masse glass på seg. Bakruta hadde eksplodert. Ingen skjønte hvorfor. Hadde noen kastet en stein? De på stasjonen fant ut av varmetrådene hadde slått seg på og overhetet glasset. Så ga det til slutt etter. Pappa kjøpte "reserve-vindu" på boks. Det var en tykk plastikk og tape. Etter 20 minutter var bilen ryddet for glass og en ny rute var tapet på. Reserve-ruta skulle bli med til Troms på ferie.

Vi hadde pakket i noen dager og tidlig en morgen skulle vi kjøre nordover. Onkel Roger skulle bli med. Pappa og han skulle sitte foran. Jeg, Kent, Mamma og Jeanette skulle sitte baki. Helt bakerst skulle Ronso være sammen med litt bagasje. Resten av bagasjen fikk plass i en ramme på taket. Godt pakket inn i en presenning.
Pappa skulle ned for å kjøre frem bilen. Da fikk han seg en overraskelse. Den var borte. Først så trodde vi at den hadde blitt stjålet. Etter en telefon til politiet, fra en telefonkiosk, ble det så oppklart at den hadde blitt tauet bort. Den stod feilparkert under natta. Jeg og pappa måtte gå ned til Grøndland for å løse den ut. Der gikk det et par hundrelapper fra feriekassa.

Med nedpakket bil begynte vi på nok en bilferie mot nord. 1 km nord for Sinsen var det noen som sa: "er vi framme snart?". Det ble det spurt om flere ganger på denne turen. Vi kjørte beint opp til Tynset. Der slåss pappa med husteltet i 2 timer. Jeg og Kent lekte rundt og hadde det bra. Turen videre opp ble gjort i etapper. På hver stopp ble det en overnatting i teltet. Jeg husker en gang så ble det sent. Vi barna satt i soveteltet med hver vår dyne rundt oss. Mamma fyrte opp primusen og lagde suppe til oss. Den fikk vi servert i en kopp. Etter den koppen falt vi bakover og sovnet inn. Det var en deilig følelse. Det å være trøtt og sliten samtidig som mett og trygg.

Nye fjell og samer med reinsdyr. Polarsirkelen ble krysset igjen og grusveiene nærmet seg. I en sving gikk døra opp bak og en koffert ramlet ut. Innholdet sammen med noen kjeler lå strødd. Denne døra ble låst og ikke brukt mer på denne ferien. På nytt krabbet vi oss over Kvænangsfjellet. Siden sist var det nå bygget en bro over Kvænangsfjorden til Burfjord. Da slapp vi å kjøre rundt til Kjækan. Så var vi fremme. Onkel Ole hadde en plass til oss helt nede ved fjæra langs Kvænangsfjorden. Der var det god plass til å sette opp husteltet. En liten bekk rant like forbi og dens klukking og sus var behagelig å høre på. Det var veldig fint her. Inne i mellom kunne idyllen brytes av onkel Rogers fantastiske snorking. Han måtte sove i bilen hele ferien. Selv med vinduene igjen kunne snorkingen høres og føles.
Det var et par minutter å gå til landhandleriet hvor vi kunne kjøpe mat og fiskeutstyr. Rett utenfor teltet var det bare å gå ut på en knaus med fiskestanga og dra inn middag. Det var mye fisk her. 8 år gammel dro jeg inn en sei på litt over en kilo. Jeg var helt skjelven.
Lasse og Bror hadde også vokst seg større. Vi fant fort tonen igjen siden forrige gang vi var her. Ingenting hadde forandret seg. Høner som la masse egg, fisk til middag og ulike arbeidsoppgaver man med lurt med på. Her slapp ingen unna. Det vi la mer merke til nå var midnattssola. For dere som ikke har opplevd dette kan jeg si at det er behov for lystette gardiner for i det hele tatt å få blund på øya. Eller så kan man gjøre som alle andre her i feriene. Man glemmer klokken og sover når man føler for det. Mat midt på natta etterfulgt av fotball klokka 3 om morgenen. Eller en fisketur. Vi ble til tider helt døgnville. Men du verden så kult det var. Vi tok oss en tur til Alta på shopping. Der ble det kjøpt inn masse forsyninger for resten av ferien. Og det var dit man måtte for å kjøpe øl. Det lønte seg å planlegge turen godt.

Dagene gikk. Jeg og Kent lekte med Lasse og Bror hele tiden. Jeanette var så lita på denne turen så jeg tror ikke hun husker så mye fra den. Men hun lærte seg å joike. Og hun joiket mye. Kjempeflink. Mamma begynte å blir lei av å bo i telt etter en god del dager. Mygg og fuktighet var ikke lett å holde ute. Onkel Ole hadde ei hytte et stykke ovenfor huset sitt. Opp dit tok det 5 min å kjøre. Det var nok ei jakthytta dette her. To køyesenger og et bord med et par stoler og noen skaper på veggene. Hytta hadde hatt en invasjon av store maur. Onkel Ole hadde vært oppom hytta og sprøytet inn gift for ta drepen på de. Når vi kom opp til hytta måtte vi skuffe ut et tykt lag med døde maur før vi kunne gå inn. Det var ekkelt. Men det ble mye bedre å bo i hytte enn i telt. Særlig når det regnet. Onkel Roger måtte fortsatt sove i bilen.
Det gikk en sti fra hytta og ned til Onkel Ole sitt hus. Det var et lite stykke å gå og et par stikryss å lære seg. På en tur ned bandt jeg et fiskesnøre fast i hytta og trakk den helt ned til huset. På denne måten kunne jeg og Kent lære oss stien enklere og ikke gå oss bort.

Vi prøvde å bade litt i fjorden men vannet her oppe kommer sjelden over 10-12 grader. Og det er synd fordi det blir varmt her og det er fine strender her. Vi tvang oss selv til bade i det kalde vannet. Hjemreisen nærmet seg og vi forberedte oss til dette. Tidlig en morgen var det leven utenfor hytta. Det stod en mann der med ladd våpen og vill ta livet av Ronso. Jeg og Kent forstod ikke hva som skjedde men Ronso hadde visstnok stukket av under natta og jaget noen sauer til havs. Sauene døde og han som eide sauene var han som stod utenfor hytta nå. Problemet var bare om han var helt sikker på om det var Ronso som hadde gjort dette eller en annen hund eller et annet dyr. Han var veldig sikker. Pappa brukte lang tid til å prate med ham. Onkel Ole ble også koblet inn i saken og etter en god stund kom de til en enighet. Hva denne enigheten gikk ut på vet jeg ikke, men Ronso overlevde og fikk være med hjem igjen.

Pappa og Roger dro på fisketur sammen med onkel Ole dagen for avreise. De fikk en haug med fisk som ble rensket og lagt på is og saltet. Alt sammen i isoporkasser. Kassene skulle vi ha med når hjemturen skulle starte.

Etter en lang avskjed med familien til onkel Ole startet turen hjem. Bilen var enda mer full nå. Vi hadde jo med fisk til mange middager. Fy og i hulheiteste som det stinket i bilen.  Å kjøre hjem er veldig kjedelig. Det synes jeg faktisk i dag også. All moroa er jo ferdig og det er ingenting å glede seg til bortsett fra alle lekene hjemme som man nå begynte å savne ekstra mye. Turen hjem gikk nesten som turen opp. Den ble delt opp i etapper og det ble igjen satt nye rekorder mellom fergeleiene. Vi passerte Bodø, Mo i Rana, Trondheim og Lillehammer. Vi var nå veldig slitne etter en lang, lang biltur. Alle ville hjem nå. Sent på kvelden passerte vi "velkommen til Oslo"-skiltet og vi jublet i bilen. Ronso bjeffet.

Jarlen kino lå ikke langt unna. Dette var en gang en flott kino med mange besøkende. Nå begynte kinoen å bære preg av å være litt nedslitt og det var vel bra spørsmål om tid før det ble stengt. For en femmer fikk man billett og en stykk godteri. "Flåklypa Grand Prix" ble sett mange ganger her og jeg husker så godt hvor fantastisk morsom jeg syntes denne filmen var. Særlig bilkjøringen på slutten. Jeg og Kent satt i hver vår kinostol og holdt oss fast mens Il Tempo Gigante sladdet gjennom svingene og stupte opp og ned bakkene. Det var som å sitte i bilen. Vi lo høyt. Filmen gikk i mange uker og hver gang jeg fikk tak i en femmer så dro jeg på kino.
Fritidssenteret ble også brukt mye igjen. Det var de samme som jobbet der. Hun ene som jobbet der hadde så stor pupper at vi gutta trodde det var ballonger under genseren hennes. Men det var det ikke. Det fikk hun merke og jeg høre da jeg stakk henne med en tegnestift for å sjekke. Huff, så mye dumt man gjør. En gang skulle jeg sykle opp til senteret. For å komme dit måtte jeg krysse gata og det var det jeg gjorde. Fremfor en buss trillet jeg ut og der ble jeg truffet av en bil. Jeg ble påkjørt. Ansatte og barn kom løpende ut av senteret og en av de løp hjem til mamma. Mamma kom løpende tilbake i bare sokkelesten. Helt forferdet. Sykkelen var ødelagt. Jeg hadde slått benet mitt og dunket hodet i brosteinen. Sykkelhjelm? De var ikke funnet opp enda. Det gikk bra med meg. Ny runde med dulling hjemme.
Noen uker senere gikk jeg hjem fra skolen. Droppet bussen. Turen la jeg forbi Jarlen kino for å sjekke hva som gikk. På hjørnet der var det en hvitevarebutikk. Utenfor denne butikken stod det en diger pappeske, kanskje etter et kjøleskap. Denne esken fikk jeg av butikken og den slepte jeg med meg hjem. Opp på rommet. Det tegnet jeg på den og klipte til en dør og et par vinduer. Jeg fikk meg en liten hytte på rommet mitt.

Roger var en person som betydde mye for meg. Han var bare tvers igjennom snill hele tiden. Han ga oss penger til litt godteri og han ga oss godhet. Roger skjemte oss bort, men han hadde jo ingen andre å skjemme bort på denne tiden heller. En kveld banket det lett på døra. Jeg og Kent hadde lagt oss. Det var blitt mørkt ute. Høst. Jeg våknet og lå med ørene på stilker for å få med meg hva som forgikk på gangen. Det var Roger som hadde kommet på besøk og han ville ha med seg meg og Kent og pappa på tivoliet som var satt opp på Grønnlandstorget. Døra seg til slutt opp og lyset fra gangen traff meg i ansiktet. Der lå jeg og knep igjen øynene mine for å late som om jeg sov. Pappa vekket oss og det tok helt av på rommet da han fortalte hva vi skulle gjøre. Mamma ristet litt oppgitt på hodet men kunne vel ikke dy seg for denne barnegleden som nå utartet seg i gangen. Selv blandt de voksne. Vi ruslet ned Schweigaardsgata og en  kort halvtime senere satt vi i tekoppene og skorglo mens postgirobygget suste forbi sidelengs. Roger spanderte alt på oss. Jeg og Kent pekte, Roger betalte og lo mens vi koste oss som bare det. Det ble en sen kveld og vi sovnet godt. Roger kommer alltid til å være i mine minner.

Det var høy aktivitet på skolen innenfor forming. Det var sying og keramikk. Jeg likte å drive med leire og jag lagde mye forskjellig. Små figurer som Donald og Pluto og noen forsøk på smurfene. Noe ble bra. Den jeg ble mest fornøyd med var en svane hvis fjær ble formet til en skål. Denne skulle mamma få. Jeg hadde malt den hvit og fin og malingen hadde knapt tørket da jeg tok den med hjem. Jeg satt og holdt den trygt på fanget på bussturen hjem og avstigningen gikk også bra. Så klarte jeg å snuble i trappa og hele svanen gikk i stykker. Åh, jeg ble så lei meg. En haug med svanedeler ble gitt til mamma. Jeg var utrøstelig en stund. Men mamma fant frem lim og sammen klarte vi å lime sammen delene til en svane som levde lenge til.

Vinteren var i anmarsj og på nytt ble det anlagt skøytebaner på enhver ledige plass over hele byen. På løkka krydde det igjen av store og små og meg og Kent. Mange kvelder gikk vi sammen bort dit. Ting begynner å gå litt i reprise nå. Vi hadde jo bodd her før og opplevd mye av det samme, men det skjedde et par ting som skilte seg ut. En morgen var det en rar lyd på trafikken utenfor. Den stod stille. Lengre opp i gata kunne man se hvorfor. Det skulle flyttes et element til et ben på en oljeplattform gjennom gata. Dette elementet var nesten 10 meter i diameter og veide mange tonn. Det hele ble fraktet på en spesiell henger med over 100 svingbare hjul. En diger Mack dro hele lasset. Så hadde det utenkelige skjedd. Stroppene hadde løsnet og elementet, så ble fraktet liggende, trillet av og dundret rett inn i en leiegård. Tre etasjer ble rasert og det var bare flaks at ingen omkom. Det var vel heller ingen som ble skadet så vidt jeg kan huske.

Før jeg forteller om den andre hendelsen så må jeg få lov til å fortelle litt om hytteturene våre til Nordmarka. Det hadde jeg jo rent glemt i all denne skrivingen så nå hopper jeg litt frem og tilbake i tid. Vel, pappa jobbet jo på Kværner. Kværner eide på denne tiden flere hytter rundt om kring og et par av disse lå i Nordmarka ikke så langt fra Maridalsvannet. Man parkerte i enden av vannet og gikk oppover mot en annet fint vann. Dette vannet var en del mindre enn Maridalsvannet og rundt her lå hyttene. Det var fint her. På sommeren badet vi i vannet og fisket etter abbor. Bortenfor hytta lå det et høyt fjell som pappa stupe fra. Han stupte "militær-stupet". Da hadde man hendene på ryggen (altså som bundet) og stupte uti. Fy, så tøff pappa var da. Denne hytta lå nede ved vannet. Kværner hadde noen hytter til. Det lå en til litt høyere opp som var kjempeflott og som hadde flott utsikt over vannet. Denne var det litt rift om å få tak i, men i forkant av en påske hadde pappa vært heldig og blitt trukket ut. Hele påskeferien skulle vi være her. Området her i Nordmarka var nesten som å være på fjellet. Masse snø og ikke en lyd å høre annet en naturens egne lyder. For å komme til denne hytta måtte man gå på ski ganske langt. Jeg og Kent på våre Troll treski og mamma og pappa på sine nye glassfiberski. De var det god gli på. Slitet på turen opp var hytta verdt. I dag ville dette vært en hytte til flere millioner. Den var så stor og flott så man fikk en følelse av å være litt ekstra beriket under et opphold her. Utenfor hytta lå det over en meter med snø som jeg og Kent gravde lange tunneler i. Fra ulike hull til overflaten dukket vi opp og sendte avgårde et par snøballer før vi føyk videre. Ronso var med og koste seg. Nusse var igjen i  leiligheten i Oslo. Onsdagen før Skjærtorsdag måtte vi handle litt til. Jeg og pappa bestemte oss for å gå til byen på ski siden det var så fint vær. Pappa hadde en diger sekk på ryggen. Den hadde han fra hjemmevernet. Vi la ut på turen tidlig om morgenen for å få mest mulig skare å gli på. Opp og ned bar det og langt bortetter. Skiløypa gikk ned til Ammerud som lå ca 18 km fra hytta. Jeg var jo ikke så gammel og dette var ganske langt da. Fra Ammerud tok vi t-banen inn til sentrum og ruslet hjem for å se etter Nusse og vanne blomster. I Oslo var det ikke noe snø i det hele tatt. Jeg og pappa gikk rundt i butikken med skiskoene på og anorakk. Så ble den stor sekken fylt opp med varer og vi tok t-banen tilbake til Ammerud. Markagrensa går her. Like ved en boligblokk tok vi på oss skiene og tok fatt på en ganske lang tur opp til hytta som lå oppå en av åsene som vi kunne se langt der inne i skogen. Den raske turen ned ble til en seig tur oppover. Pappa hadde også kjøpt seg en halv en som han hadde på innerlomma. Jeg syntes nok han ble veldig blid på denne turen tilbake til hytta. Omtrent halvveis til hytta tok vi en lengre pause. Jeg fikk brus og mat og det ble konstatert at jeg nok var den gutten i Norge som hadde gått lengst på ski noen gang. Jeg skulle i avisa og på tv. Dette var jo bare vrøvl og tull. Det vet jeg jo nå , men den gangen ga det meg selvtillit nok til å orke resten av turen. Det var et par bakker til før hytta. Også noen nedover. I bunnen av en av de fikk pappa feilskjær. Jeg tror begge skiene gikk inn i samme skispor og han gikk på huet ut av løypa og ned innunder ei gran. Egg og mel lagde en god blanding som ikke var så lett for pappa å forklare for mamma når vi etterhvert var kommet frem. Vi har ledd mye av dette i ettertid.

Pappa ville gjøre noe nytt. Han ønsket å bli selvstendig næringsdrivende som lastebilsjåfør. Nye muligheter skulle prøves ut nye steder og vi fant oss en leilighet på Jeløya i Moss. Denne flyttingene ble planlagt i god tid og pakkingen ble ikke til noe stress. Det gikk mot mine siste dager i Oslo og ved Vålerenga Skole. Det var så trist å tenke på at jeg ikke skulle leke mer med Per Thomas. Vi hadde blitt veldig gode venner. Bølla i klassen ville nok markere seg før jeg flyttet. Han var ekstra slitsom nå. En gang stod jeg å drakk vann fra krana på vasken i klasserommet. Vi var på vei ut til friminutt. Bølla sparket meg i baken så jeg skrubbet tannkjøttet på enden av krana. Det gjorde så vondt og det blødde og jeg ble så sint! Det svartnet helt for meg og mens jeg hylte av gråt snudde jeg meg rundt med knyttet neve og plantet den godt i bøllas mellomgulv. Bølla seig sammen som en sekk og gispet etter luft. Tårene trillet nedover kinnene hans og han ville hjem til mamman sin. Jeg stod og dirret. Brått dukket lærinna vår opp og lurte på hva i all verden det var vi dreiv med. Begge to ble tatt med til rektor hvor vi fikk skjenn og begge to måtte bli venner igjen. Men det ble vi ikke. Noen tror jeg er født bøller. Jeg passet på å holde meg unna bølla og bølla gikk store omveier rundt meg nå. Endelig fikk jeg tatt igjen! Endelig!!

Jeg og Per Thomas utvekslet adresser. Det ble sagt hadet til alle i klassen og frøken gråt. Oslo ble så lagt bak oss en gang for alle. Her skulle vi aldri bo igjen. Nye muligheter lå fremfor oss. Til Nesveien på Krossern bar det. Like ovenfor Værven. Der var det et område med noen store hus som ble kalt for Veikontoret. Vi flyttet inn i 1 etasjen på det største huset. Med skogen tett innpå oss og utsikt ned til sundet var dette ganske så befriende fra all støy og larm i Oslo. Jeg og Kent skulle begynne på Ramberg barneskole og jeg skulle få meg en venn for livet.

- Neste kapittel tar for seg min tid på Jeløya og noen vendinger som påvirket mitt liv mer enn det jeg skulle tro. Vi skulle også få en hund til og dra på spøkelsesjakt i kjellern på et skummelt hus -

Oppdateringer.

Når jeg skriver "boka" mi så merker jeg at jeg burde nok brukt lengre tid på å plassere ulike hendelser i mer riktige tidsepoker og prøve å komme på det meste som var viktig for meg før ordene skrives. Flere av kapitlene gjennomgår små oppdateringer i form av nettopp dette nå. Dette kan være elementer som er viktig for meg eller som jeg mener kan være av betydning for andre da fler og fler av dere nå etterhvert vil komme inn i min historie. Historien bærer nok preg av mange avsnitt som burde vært sydd sammen mer sømløst. Prøv å se på "boka" som et utkast, en dokumentert minnebank, som sikrer verdifulle minner.

Kapittel 4 - Vålerenga del 2

Per Thomas og jeg lekte mye sammen. Jeg likte godt å være hjemme hos ham. Vi fant på så mye rart der. Per Thomas hadde et stort soverom i 2 etasje. Der var det bilbaner, togbaner og annen elektronikk som jeg ikke skjønte så mye av. På veggene hang det tegninger og skisser han hadde laget. En gang fant vi en gammel tv som vi skrudde fra hverandre. Omhyggelig tok vi ut del for del og fant ut, i vår fantasi, at hver og en av de hadde vanvittige krefter. Det var en stund hele bydelen stod i fare for å bli utslettet. Jeg husker godt hvor nervøs jeg var da jeg løftet på de forskjellige komponentene fra denne gamle tven.

Klassen jeg gikk i inneholdt mange ulike personligheter. Det var jenteklikken som jåla seg for gutta og som tydeligvis kom fra velstående hjem, eller det var det jeg trodde. Det var bølle-gjengen som gjorde hverdagen sur for de fleste og resten som var som barn flest burde være. Lederen i bølle-gjengen var den høyeste gutten i klassen. Han var enebarn og bodde med sin mor like nedenfor der hvor jeg bodde på Vålerenga. Av en aller annen grunn så skulle han plukke på meg omtrent hver bidige dag. Jeg forstod aldri hva jeg hadde gjort ham galt for å fortjene dette. Ofte ble jeg overfalt på vei hjem fra skolen hvor de tok sekken min og ertet meg for alt mulig. En gang havnet sekken min på togskinnene. Mamma og pappa engasjerte seg i dette på skolen. Med lærer og rektor. Da hjalp det en stund men det tiltok igjen senere. Det pågikk i det skjulte og det er ikke lett for en 7-åring å ordlegge seg til voksne om et slikt alvorlig problem. Fryktelig ubehagelig å grue seg for å gå på skolen.
I ettertid har jeg nok funnet svaret på denne mobbingen og slått meg til ro med det. Jeg husker frøken dullet litt med meg. Jeg har aldri vært noen bråkete eller bøllete elev. Stort sett så gjorde jeg det jeg fikk beskjed om. Dette gjorde meg nok til en slags "favoritt" i klassen. Dette tror jeg nok kan ha trigget en misunnelse blandt noen. Der i blandt denne gutten. Hvordan dette ender skal jeg fortelle dere senere.

Parken rundt skolen var som nevnt veldig stor. Her også var det mange kastanjetrær og store skråninger. Hm, omtrent som de andre parkene jeg har beskrevet så langt. Hele parken var det moro å leke i. Kirken og området rundt med tilhørende bygninger var spesielt spennende. Det gikk rykter om at det spøkte der. Når mørkret kom var det bare de tøffeste som våget seg opp på kirketrappa. Og det var ikke meg. Selv om jeg og Per Thomas ble gode venner og var mye sammen, lekte jeg med andre i klassen også. Flere av de bodde i nærområdet, ikke langt fra meg. Det var da jeg fant ut at vi hadde det veldig likt hjemme selv om det kunne virke som alt annet. Det var ikke så stor forskjell mellom oss i klassen og jeg begynte å resonnere litt over dette. De også bodde i leiegårder, hadde søsken og travle foreldre som forsøkte så godt de kunne å sy sammen hverdagen med rene klær og mat på bordet. Mat og klær var dyrere denne tiden enn i dag hvis vi sammenlikner lønn og kostnader. Mat som lever, hvalkjøtt og lungemos var vanlig og billig mat. I dag er dette å betrakte som delvis utryddet eller delikatesser. Skildringene mine kan høres stakkarslige ut men vi hadde ikke noe å klage på.

Nytt flyttelass skulle snart fraktes på nytt rundt i Oslo. Vi skulle bare på ferie først. Pappa og mamma hadde ordnet med togbilletter til Bergen. Dette var en togtur på over 8 timer. Jeg hadde aldri reist med tog så langt noen gang. Jeanette fylte 1 år denne sommeren. Kent var 6 år. Året var nå 1980. I Bergen bodde tre av søstrene til pappa. To av de hadde giftet seg men hver sin mann derfra. Det var tante Eva og onkel Odd vi skulle bo hos. De fikk fire barn sammen. De heter Frank, Nina, Birgitte og Elisabeth. Familien Herfindal bor på Sotra. Dette er en øy like utenfor Bergen.
Det ble pakket i kofferter og vi ble kledd opp pent. Dette gledet vi oss til. Til  den gamle Vestbanen i sentrum tok vi taxi. Nusse skulle passes på av mormor og morfar. Pappa hadde egentlig ordnet billetter til egen kupe`, men her hadde det foregått noen missforståelser. Vi havnet i en delt røykevogn. Det var helt vanlig denne tiden at folk røkte der det passet seg. Til og med på bussene satt folk og røkte. Vel, vi steg inn i vognen vår og like etter blåste konduktøren toget avsted. Med nesa plantet inn i vinduet satt jeg og så ut på togets ferd mot Vestlandet. Det var utrolig å se hvordan landskapet forandret seg. Vi stoppet ved hver eneste stasjon. Folk på og folk av. Konduktørens fløyte kunne høres stadig vekk og toget slynget seg videre. Oppover og oppover mot Hardangervidda bar det. Der var det snø. Så spiste spiste vi litt mat. Det kom en dame med en trillevogn og hun hadde med brødskiver, plastikk-bamser med saft på, kaffe og vafler. På hylla under lå det sjokolade. Hun hadde nesten lik pengeveske som bussjåføren hadde. En diger sak i skinn med sylinderformede rør på siden. I disse sylindrene var det plass til 5-øringer, 10-øringer, 25-øringer, 50-øringer, kronestykker og femmere. Ved å trykke på en liten spak som satt på siden av hver sylinder, kunne man få ut en mynt av ønsket valør. Femmern var min favoritt. Den var stor og tung og den fikk man mye for.

Toget slakket av farten rett som det var og over høyttalerne kunne man høre en stemme som fortalte om en severdighet som lå på en av togets sider. Folk måpte og beveget seg frem og tilbake i toget. Det var virkelig mye flott å se på. For en voksen. Jeg husker bilferien til Troms. En kan bli litt lei av all flott natur. Særlig som liten gutt. Jeg ble ikke like imponert av fjord og fjell som de andre på toget. Så sovnet jeg nok litt.
Jeg våknet av bremsene på toget og hørte mange stemmer. Vi var fremme. Jeg og Kent hoppet ned på perrongen på stasjonen i Bergen. Mamma og pappa kom med Jeanette like etter og koffertene. Bergen stasjon er en gammel stasjon i stein. Den ble åpnet i 1913, noen få etter åpningen av Bergensbanen som knyttet de to største byene i Norge sammen.

Noen få minutter gikk og brått stod onkel Odd der. Han hadde med en stor bil slik at vi alle fikk plass. Turen ut på Sotra tok over en time. Først skulle vi igjennom Bergen og så over en høy bro. Deretter kjørte vi en lang og svingete vei. Langt ute på øya var vi kommet da onkel Odd svingte opp til et stort hus. Området rundt så ut som et seterlandskap. Ingen trær, bare gress og buskas. Nesten som å være på fjellet. Også var det mange sauer der. Vi kom inn og hilste på slekta vår. Det var veldig gøy. De hadde så mye å vise oss. Ferien vår i Bergen skulle vare i en uke. På den uka hadde vi bare sol og det kom ikke en eneste dråpe regn.  Det var jo rart. Bergen var jo kjent for masse regn. Vi fikk besøkt akvariet, vi tok Fløybanen og vi fikk vært på brygga. Onkel Odd tok oss med på båttur hvor vi fisket og vi kjørte til hytta de hadde oppe i en dal som het, jepp, Herfindal. Denne ferien var fin. Vi slappet av og vi fikk oppleve mye.

Så var vi tilbake i Oslo. Nå var det flyttedags. Det tok ikke langt tid før vi var på plass i flunkende ny leilighet i Ekebergåsen. Den var på to etasjer og lå sammen med 4 andre i en slags blokk. I første var det et kjøkken, do, kott og et stort soverom. Oppe var det stor en stue, et soverom til hvert av barna, et bad og en stor terrasse med utsikt over hele Oslo. Leiligheten var veldig moderne. Jeg kunne se over til Vålerenga skole. Nå var det ikke så nærme lengre. Jeg kom til å bruke 20 minutter hver vei til skolen nå. En gutt i klassen bodde også i området her så det hendte at vi gikk sammen. Han het Snorre og hadde egen datamaskin fra IBM.

Resten av sommeren utforsket vi området rundt der vi nå bodde. Bak blokka fortsatte åsen oppover med tett skog og sti som førte opp til et sted som skulle bli veldig skummelt etterhvert. Jeg fikk noen nye venner og det gikk ikke lenge før jeg hadde det fint her også. Per Thomas ble jo boende der han bodde. Han besøkte jeg etter skolen før jeg gikk hjem. Det ble mange sene gåturer hjem. Pappa jobbet fortsatt på Kværner. Der gikk det så det suste. En arbeidskompis pappa fikk bodde like bortenfor oss. Han var en gammel trommelsager fra Kampen. Han var veldig glad i øl og hadde 3 barn sammen med kona si. Sønnen deres lekte vi med. Han var litt eldre enn oss og veldig modig. De hadde en jålete tenåringsdatter og en yngre datter som gjorde som hun ville. Hun tok seg fri fra skolen hver onsdag for å sitte i gyngestolen sin å strikke. Det fikk ikke jeg lov til. Øldrikkingen irriterte nok kona seg over hun hadde bestemt seg for å markere dette. En dag satt pappa i matsalen på Kværner sammen med vedkommende for å spise. Da han åpnet matpakka si, lå det åtte skiver der med smør og ølkorker på. Pappa fortalte senere at det hadde blitt et helsikes liv rundt bordet. Folk holdt på å le seg ihjel.

Hvis vi gikk videre opp Vallhallveien kom vi opp på Ekebergsletta. Her kom man til et stort område hvor man kunne klappe hester og bade i et stort basseng. Det var mange stier her som man kunne gå lange turer på. Ekebergsletta er nok mest berømt for Norway Cup. En gang i året kommer det tusenvis av barn hit for å spille fotball mot hverandre. Det er mange nasjoner som deltar og dette er en av de største turneringene i verden. Selv i dag. Jeg og Kent var mye på Ekeberg sammen med mamma. Vi syntes det var veldig fint her oppe. Vi badet i bassenget og solet oss og i kiosken var det is.

Vi ble godt kjent med naboen som bodde vegg i vegg. De hadde ingen barn. Av en eller annen grunn ble jeg og Kent med disse for å plukke jordbær langt ute i Asker. Vi klarte å plukke 9 kilo til mamma. Vi åt vel 4 kilo hver. Kent fikk vondt i magen. Bærene lagde mamma syltetøy av som vi spiste av hver dag.

Videre utover høsten lekte vi mer og begynte på det litt skumle området bak blokkene. Der oppe i skogen fantes det et sted vi kalte for "vajern". Vajern var i virkeligheten en gammel furu som vokste på toppen av en fjellknaus. Fra roten på furua var det ca 3 meter ned til skogbunnen. Noen hadde festet en kraftig wire, derav navnet "vajern", oppe i treets tykkeste gren. I enden var det festet en metall-øye som vi kunne stikke en kjepp inn i. Vi tok så tak i kjeppen med en hånd på hver side og gikk så langt ut til siden for furua som vi kunne. Så var det bare å kaste seg ut for å sveve som Lynvingen gjennom lufta og lande på den andre siden av treet. Dette var et adrenalinkick som fikk små guttekropper til å riste.

Området vi var i nå var like utenfor stien som førte dypere opp i skogen. Vi hadde hørt at det skulle bo ei heks langt der oppe. Barnesinn har god fantasi, så dette gled rett inn i "sannhets-delen" min. Hvis vi var en liten gjeng så hendte det at vi gikk oppover så langt vi turte på denne stien før vi løp som gale tilbake. Litt lengre bort fant vi et gammelt skur som vi gjorde om til en hytte. Gamle madrasser ble til sofaer og vi klarte til og med å bygge en liten terrasse der. Vi var mye der oppe, selv når det ble vinter. En vinterkveld, når det var blitt riktig så mørkt, gikk jeg og en kompis opp dit. I måneskinnet fant vi veien og var på vei inn da vi hørte et smell der innenfra. Vi hylte som gale og løp hjem alt vi orket. Vi var helt sikre på at heksa var der.

Det kom mye snø denne vinteren. Jeg labbet frem og tilbake til skolen. Noen ganger tok jeg veien og forbi jernbanen, andre ganger forbi Kværner der pappa jobbet. Veien var lang syntes jeg. Mobbingen på skolen hadde roet seg litt. Jeg hadde fått litt kontakt med en av gutta i denne bølle-gjengen. Han var ikke så farlig som han så ut til. Faktisk så ble han en venn av meg. Jeg skulle også få en annen venn. Det var ei jente i klassen som viste meg litt interesse. Hun bodde like bak skolen sammen med sin mor. En dag spurte hun om jeg ville bli med henne hjem. Det gjorde jeg. Hjemme hos henne fikk jeg saft og boller og fikk lov til å se på rommet hennes. Så måtte jeg hjem. I det jeg skulle gå kysset hun meg brått. Rett på munnen med rennende snørr-neser og alt. Jeg ble helt satt ut og begynte å løpe hjem. Det ble ikke bedre når hun en dag reiste seg opp i klassen og sa høyt at hun var glad i meg. Huff, dett var veldig flaut. Frøken bare smilte.

Stien bak blokka, som gikk opp til heksa, ble til en helt rå akebakke. Her raste vi nedover med plastposer på baken og hadde det helt topp. Vi presset grensen oppover i stien lengre og lengre. Morfar sa en gang at inne i skogen kan det være grevling. Pass deg for disse. De biter deg i benet og slipper ikke taket før det knaser. Vi fylte støvlene med pinner og akte videre. Så en dag skimtet vi huset til heksa. Vi hadde kommet langt opp i stien, uten å legge merke til det. Vi ble veldig overrasket når vi oppdaget dette. Det lille huset lå for seg selv i en liten dal. Selv om vi var i Oslo kunne dette vært langt ute i ødemarka. Når vi først hadde sett huset måtte vi jo sjekke ut litt til. Vi klarte til slutt å nå terrassen en dag. Dette pågikk noen dager. Så en dag gikk det noen store gutter og jenter opp dit. Vi ble igjen nede ved blokka. Det gikk en liten stund så hørte vi et kraftig smell. Nesten som et skudd. Hylende kom de løpende ned fra skogen. Noen hadde skutt en av jentene! Med hagle! Politi og ambulanse kom etterhvert. Det viste seg det at "heksa" var en gammel og litt forstyrret dame med en ladd hagle som eneste forsvar der opp i skogen. Hun hadde nok blitt redd og fyrt av et skudd. Skuddet sendte ut et regn av hagl som traff en av jentene i beinet. Det gikk til slutt bra med begge to. Vi fant en annen akebakke.

Julen kom og sammen med jul kom det gaver. Jeg og Kent fikk helikoptre som man kunne kjøre svevende rundt og rundt. Jeg hadde aldri sett noe slikt før. Det var onkel Roger som kom med dette. Av mamma og pappa fikk vi kassettspiller med øreplugg og en kassett av Geir Børresen med smurfene. Denne hørte vi på en del ganger kan dere tro. Denne nyttårsaften kan jeg huske at vi spiste kalkun og at vi hadde noe så enormt med raketter. Så mye hadde vi at vi sendte opp raketter neste hele romjula også. Rakettene kom også fra Roger. Roger var helt konge.

Vinteren gikk videre og skolen likeså. Jeg og Per Thomas holdt på med vårt. Inne i mellom dukket bøllene opp og fant på noe, men jeg begynte å bli vant til dette. Boots ble brått populært. Alle skulle ha dette. Bootsene var griseglatte og i bakken bak skolen kunne man skli, stående, hele veien ned. Man fikk jublende tilrop for å klare dette. Jeg hadde ikke boots, men jeg fikk et par av mormor som liknet litt. Med litt svart skokrem ble de mørke og med litt pussing under ble de glatte. Så hadde også jeg boots. Skal si jeg fikk fart i bakken. Jeg stod ned som ingenting og løp opp igjen for på ny skli ned. På en av turene ned fant jeg ut at jeg skulle prøve å løpe opp renna som vi sklei ned i. Det skulle jeg ikke ha gjort. Halvveis opp kom det en 7-klassing nedover og traff meg rett i bena mine. Jeg tok en stor salto før jeg dundret ansiktet rett i isen og gled ned til bunnen. Der virret jeg rundt. Klarte ikke å se noe. Blodet fosset fra nesa og jeg ropte på mamma. Noen av de store elevene tok meg med til sykesøster på skolen. Der fikk jeg undersøkt meg litt før de vasket meg og fikk kjørt meg hjem. To blåveiser, svært skrubbsår under haka og en veldig sår nese ble resultatet. Jeg ble hjemme noen dager fra skolen. Dutten fikk ekstra stell fra mamman sin.

Jeg skulle få mine første ski denne vinteren. Mamma kjøpte de nede i byen. Det var tre-ski og de het "troll". Disse skiene gikk jeg på mye. Skolen skulle arrangere skidag på Holmenkollen snart. Der skulle det være konkurranse. Idealtid. Jeg hadde ingen anelse om hva dette var. Bussturen opp dit var ganske lang. Vi kom opp på den høyden som jeg kunne se fra der jeg bodde. Helt på andre siden av Oslo. Helt utrolig. Vi var mange med ski på bena denne dagen. sola skinte fra blå himmel så det var nok som å være på påskefjellet. Jeg og Per Thomas gikk sammen. Varmet opp godt. Løypa var bare 1 kilometer lang. Dette hindret ikke meg fra å gå feil der inne i skogen. Og jeg ramlet mange ganger. Skiene var veldig bakglatte. Det ble ingen topplassering på med denne dagen, men vi hadde det veldig gøy. Brødskive og saft tok vi i en solfylt skråning.  Vi prøvde oss litt i slalåmbakken ved Tryvann også.

Mamma og Kent hadde hatt bursdagene sine. Det lakket mot vår og 17 mai nærmet seg. For de av dere som ikke har feiret 17 mai i Oslo før, så har dere gått glipp av noe stort. Tidlig om morgenen rusler de fleste nedover til sentrum for å finne seg plass. Dette tar en stund. Spesielt fra Ekeberg. Vel nede i sentrum myldrer det av folk. Det er et folkehav der som er helt utrolig. Vi fant oss plasser langs Karl Johann. Der stod vi og ventet spent på toget som skulle komme. Så i det fjerne kunne en høre trommene som virvlende kom nærmere. Korps fra alle skole i hele Oslo kom på rekke og rad. Hvorfor gikk ikke jeg der? Den flate duste-tromma tok motet fra meg.
Trommer og messing kom i tur og orden. Den litt skremmende følelsen kom igjen. Det var den høye lyden. Så kom gardistene. Da kan dere snakke om høy lyd, da. De hadde rekke på rekke med trommelslagere. Det dirret i lufta når de gikk forbi og jeg kjente at jeg nesten måtte gråte.
Kong Olav stod på sin balkong sammen med kronprins Harald og kronprinsesse Sonja og vinket til oss. Etter is, pølser og brus ble vi båret hjem av mamma og pappa. Jeanette satt i vogna si.

Det ble bestemt at Nusse skulle avlives. Jeg og Kent var kjempesinte og veldig lei oss. Pappa fikk tak i en kar med hagle og han tok med seg Nusse i buret sitt og gikk opp i skogen. Vet ikke om det var i nærheten av "vajern" eller heksa. Der satte han løpet inn i buret og trakk av. Jeg var veldig lei meg. En tidlig morgen våknet jeg av at det skrapte på ytterdøra. Forsiktig listet jeg meg ned trappa for å åpne. Det kunne vel ikke være Nusse? Tenk om det var gjenferdet av Nusse? Døra gled opp og inn kom Nusse med et høyt mjau. Nusse gikk i åttetall rundt bena mine og jeg løp inn på rommet til mamma og pappa med henne og ropte: "se her! Nusse lever!" Pappa hoppet høyt i senga si. Han kunne ikke tro sine egne øyne. Nusse hadde hoppet ut av buret i en vannvittig fart idet klikket fra sluttstykket gikk av i hagla. Et eneste hagl ble hun truffet av og den overlevde hun. Nusse ble hos oss i mange år til.

Jeanette skulle fylle 2 år. Året var 1981. Kent skulle snart begynne på skolen og Trond Viggo holdt på med "kroppen vår" på tv. Der fikk vi greie på det meste om kroppen vår ,også om hvordan jeg kom til verden. Det var ikke med storken.

- Neste kapittel tar for seg mitt siste år i Oslo. Det ble et oppgjørets år og vi skulle flytte på nytt - 

Kapittel 3 - Vålerenga del 1

Året var nå 1978 og ABBA ble berømte verden over. Elvis sang på siste vers og Moss slo Vålerenga 1-0 i Moss. Enga sleit litt. Klesstilen hadde ikke forandret seg mye. Det gikk i brunt. Det samme gjorde gardinene.
Albert Nordengen var sittende ordfører siden 1976. Han skulle sitte i mange, mange år til.

Vi trivdes godt i den lille leiligheten vår i Oslo. Stue-soverommet var stort nok og Nusse fikk plass i bollen på toppen av seksjonen hun også. Kjøkkenet hadde det som et kjøkken skal ha. Der fantes det også plass til bord og stoler. Badet lå i enden av gangen. Der inne var det et dusjkabinett og vask. Toalettet var ute i gangen, oppe i trappa. Den delte vi med de andre beboerne i denne etasjen. Slik var det.

Leiligheten lå i en bygård like ved en stor park. Grynerløkka. Bygårder i Oslo er som regel bygd på slutten av 1800-tallet og litt inn på 1900-tallet. Med fasader i murpuss vendt utover i de lange gatene, danner de kvartaler. En bygård kan fra oven se ut som et kvadrat. I midten finner man gjerne en gård, derav navnet "bygård". Inngangen til en bygård går igjennom en stor port. Noen av portene har en dør i porten. Det hadde vi. Gården kan være alt fra en kjedelig asfaltert plass til en flott grønn hage som tas godt vare på av bygårdens beboere. Vi hadde en liten hage med plass til et par benker og et sykkelstativ og en syrin.
Like nord for der vi bodde lå parken. I denne parken var det mange store kastanjetrær og en kirke. Jeg og Kent lekte mye sammen i denne parken. Hver dag. Parken hadde også en lekeplass. Lekeplassen hadde mange lekeapparater. Det var husker der, en dumpehuske som krevde litt mer vekt på den ene siden og midt oppi en sandkasse stod det en sklie. Denne sklia var kanskje 2 meter høy og hadde en svak sving til venstre. Den hadde nok vært forbudt i dag. Her akte vi og husket sammen med andre barn som dukket opp fra andre bygårder. Vi ble aldri godt kjent med de, men vi møttes på lekeplassen og lekte sammen.
En dag var jeg alene der. Da fant jeg ut at jeg skulle være ekstra tøff i sklia. Jeg skulle ake på huk ned. Med skoene godt plantet under meg tok jeg tak i bøylene på hver side og satt utfor. Skoen kilte seg fast i kanten på sklia og jeg gjorde et bråstopp hvorpå jeg gikk hodestups ned i sandkassa under. Rett på trynet. Dette gjorde vondt og jeg gråt som barn flest ville gjort. Samtidig følte jeg at det var litt flaut. Jeg løp hjem så fort jeg kunne. Hjem til mamma. Mamma var hjemme denne tiden. Jeg husker ikke helt om hun jobbet litt, men jeg husker at magen hennes begynte å vokse. Jeg og Kent skulle snart bli storbrødre.

Vi flyttet tilbake til Oslo om høsten. Det nærmet seg igjen vinter og det begynte å bli kaldt. De svære bladene fra kastanjetrærne falt ned i digre hauger som man kunne base rundt i. Kastanjenøttene kom også ned nå. De vokser inne i grønne, piggete nøtte-belger. Når belgene treffer bakken sprekker belgen og nøtten kommer seg ut. Kastanjenøtter er store og brun-røde. Nøttene var veldig fine, syntes jeg. Hver dag kom jeg hjem med lommene fulle av de. Jeg hadde de overalt. En dag samlet jeg 6 bæreposer med nøtter, men da satt mine foreldre ned foten. De var jo så fine, jo. Jeg måtte dra de tilbake til parken.

En morgen våknet vi litt tidlig. Pappa gjorde seg klar for jobb. Han skulle bare være omtenksom og fyre opp litt. Det var kjølig inne. De aller fleste bygårdene hadde ved og oljefyring. Vi hadde en kamin som gikk på parafin. Denne får sitt brensel fra en dagtank som ofte henger på veggen i et kott eller i en gang. Kaminen har en veke som skal antennes ved hjelp av en gnistmekanisme. En knapp man trykker på. Vel, denne morgenen skulle det ikke bli lett å få fyr. Fra 2-etasje i køyesenga lå jeg å så på pappa som gjorde så godt han kunne. Gnistknappen hadde sluttet å virke og pappa dro frem fyrstikkene. Det er nå en gang slik at parafin i seg selv brenner godt når den først tar fyr, men hvis veken blir for våt tar den ikke så lett fyr. Veken blir for fet og forholdet mellom luft og brensel stemmer ikke lengre. Parafin avgir gass. Parafingass er eksplosivt. Etter noen minutter hadde det dannet seg nok gass i pipa vår til å lage en skikkelig smell i stua vår. Og det var det som skjedde i det pappa rev av fyrstikk nr 78. Trykket fikk hele leiligheten til å riste. Nusse skvatt ut av bollen sin og det oppstod en sotsky som gjorde alt sort i absolutt hele leiligheten. Det hvite i to digre øyne kunne skimtes fra oven. Deretter bar det rett i dusjen. Hele lurven. Det tok mamma mange dager å få gjort rent. Det eneste stedet vi ikke fant sot var under eggeskallet til frokost.

Pappa klistret plakater utover vinteren. Jeg og Kent lekte i parken. I en lang skråning fra kirken mot lekeplassen lagde vi en akebakke. Pappa ble nok lei av plakatene og trengte noe som var mer innbringende. Han var heldig og fikk jobb på Kværner i Lodalen. Der skulle han være med å lage deler til oljeplattformer i Nordsjøen. Dette lå et stykke fra der vi bodde. Det lakket mot vår og det ble flytting igjen. Med det måtte jo komme. Vi kunne jo ikke bo så trangt i evig tid. Vi skulle jo bli fler også. Pappeskene ble funnet frem igjen og på en liten dag var vi på plass i en ny leilighet i en ny bygård. Denne gangen på Østkanten i Oslo. Gata het Schweigaardsgata og var utrolig lang, syntes jeg. Gata startet ved Grønnlandstorget og snodde seg helt opp til Strømsveien. Bygården lå i den midtre delen. Gata var sterkt preget av mye trafikk denne tiden. Det var en gjennomfartsåre for all trafikk nordover mot Sinsen. Denne bygården hadde også en gård, men den var ikke så fin som den vi kom i fra. Men kjempestor. Det var på en måte to gårder som var slått sammen til en. Midt i gården var det liten lekeplass med en huske og et klatrestativ med sklie på. Det var nå fikk vi vårt første møte med utlendinger. Det bodde en del pakistanske familier her som kom til Norge på denne tiden. De etablerte seg og fikk seg jobb. Norge trengte arbeidskraft. Noen var også flyktninger. Deres barn lekte ute i gården og det var kjempeskummelt å møte de den første tiden. Jeg og Kent kunne ikke husket å ha sett utlendinger før. De var mørkere enn oss og de luktet den maten de var vant med å spise fra sitt opprinnelige hjemland. De snakket også et annet språk seg i mellom og flytende norsk til andre. De snakket dessuten mye høyere enn oss også. Det tok tid men de ble våre venner etterhvert.

Gata sett fra Harald Hårdrådes plass og mot sentrum

Vi bodde en stund i leiegården til venstre.

En av de ble jeg faktisk god venn med. Han hadde veldig strenge foreldre og en søt lillesøster. Han hadde en sykkel. Denne tråkket han rundt på inne i gården. Rundt og rundt. Noen ganger i et imponerende 8-tall. Jeg prøvde meg noen ganger på denne sykkelen men fikk det ikke helt til. Men vi ga ikke opp. En gang klatret jeg opp på en av søppelkassene og steg opp på sykkelsetet mens jeg holdt meg fast i lokket. Der satt jeg og vinglet litt før jeg brått tråkket til og sykkelen beveget seg fort fremover. "Tråkk på, tråkk på!!", ropte de, og det gjorde jeg. Jeg svingte rundt og tråkket videre. Rundt og rundt. Der inne i bygården i alder av nesten sju år, lærte jeg meg å sykle.

Leiligheten var stor. Den hadde to store soverom og en like stor stue. Bad, uten do, var på plass og et kjøkken. Noe annet som særpreger leiligheter i bygårder er høyden oppunder taket. Det er gjerne 3 meter opp dit og en utfordring å vaske tak eller å bytte lyspærer. Gardinene ble dessuten ganske lange. Doen lå oppe i trappegangen her også. Når man satt der føltes det som om man satt i et lite tårn på et slott. Et bittelite vindu i den tykke murveggen slapp inn nok lys til at Donald kunne leses hvis lyspæra hadde gått. Loftet her var fryktelig stort og skummelt. Beboerne brukte det som et tørkeloft. Jeg var ofte med opp hit og hjalp mamma med å henge opp tøy eller ta ned tørt tøy. Med et godt øye etter etter nissen.

Nusse var delvis utekatt. Hun jaktet på loftet etter både mus og fugl. Nusse hadde vært litt rar den siste tiden. Brått en natt fikk hun kattunger. 3 stk. En av de var rød i pelsen og han fikk navnet Festus. Vi beholdt de en stund men vi kunne jo ikke ha fire katter her. Jeg velger å tro at de ble gitt bort. De var så søte.

Jeg skulle snart få finne ut hvor helsestasjonen var hen. Mamma skulle tre på meg en genser. Jeg er, som de fleste vet, rimelig tykk i skallebrasken. Hun prøvde å presse denne altfor trange ullgenseren over kålhuet mitt. Med et hyl og et rart knekk vred hodet mitt seg helt på tvers. Jeg hadde blitt påført et skikkelig kink i nakken. Rett på helsestasjonen bar det. Hylskrikende. Etter en kort stund der ned løsnet denne floken seg selv uten noen form for inngrep. Det var ordentlig ubehagelig. Stakkars mamma. Hun mente det jo ikke.

Trafikken utenfor fikk vinduene her oppe i 3 etasje å riste. Tunge lastebiler rullet opp og ned hele dagen. Det var vanskelig å få krysset veien her når jeg og Kent skulle over til løkka hvor alle lekte. Vi stod der og holdt hverandre i hendene mens jeg rakte ut armen for å gi signal til bilene om å stoppe. Noen ganger kunne vi stå der i et kvarter før noen stoppet selv om det var ved en fotgjengerovergang. Løkka lå i nærheten av Jarlen kino og like ved murene til fengselet. Løkka ble brukt til fotball på sommeren og til skøyter på vinteren. Det var nå blitt tidlig sommer og det yret av barn her hver dag. Vi lekte mye sammen med de og fant på mye rart. Det som var veldig spennende var å luske rundt langs fengselsmurene for å snike på uteliggerne. Uteliggerne sov inne i buskas i pappesker og annet skrot de hadde fått rasket med seg. Alle sammen var veldig glad i øl og sprit. Det vi gjorde var å stjele tomflaskene deres. Var vi heldige kunne vi få en femmer i løpet av en lang dag. Fem kroner kom man langt med. Spesielt når favoritt-karamellen kostet 5 øre. Noen av uteliggerne ble vi litt kjent med. De bodde der lenge. Noen av de var snille og var glad for at noen pratet litt med de. Noen ganger gav de oss tomflaskene sine. Det var nok for å bli kvitt oss. Mang en gang kom politiet dit og ryddet opp litt. Det gikk nemlig en tursti i samme område ned mot parken foran det nye politihuset som var snart ferdigbygget. Folk likte nok ikke at det lå berusede folk og sov langs denne stien når søndagsturen skulle gås.

Rett oppe i gata lå det en fritidssenter. Der var det åpent hver dag men ikke på søndager. Der kunne man holde på med allslags ting. Tegning, maling, perling, lesing og lek med mange andre barn. Senteret hadde også et stort puterom med massevis av puter som man kunne hoppe rundt i. Det var såpass med puter her at man kunne klatre opp på toppen av veggen og slenge seg uti. De som jobbet her gjorde en formidabel innsats for at ungene i nærheten skulle ha noe å gjøre.

Jeg gikk mot min 7 bursdag og skolestarten nærmet seg. En liten begivenhet til skulle få komme først. Mamma sin lille kul på magen hadde vokst seg stor og en dag måtte mormor komme å passe på meg og Kent mens pappa kjørte mamma til sykehuset. Den 9 juni 1979 kom Jeanette til verden. Hun var verdens søteste lillesøster og vi dullet fælt med henne. Vi hadde nå blitt en storfamilie.

Mamma forsatte å være hjemme. Pappa tjente såpass bra nå at dette gikk bra. Av en eller annen grunn så skulle vi absolutt flytte igjen. I ettertid så var det kanskje ikke så rart at vi flyttet herfra med all den trafikken rett utenfor døra. De velbrukte pappeskene ble dratt ned fra loftet og vi pakket tingene våre igjen. Jeg husker godt nå at jeg var veldig nøye på hvordan jeg la bamsene mine og at ikke legoklossene ble blandet for mye.

Vi flyttet nå dit som denne historien bærer preg av, nemlig til Vålerenga. I en hjørneleilighet i en liten bygård i Enebakkveien bar det. Dette var en bygård uten gård i midten, men med en fin plass utenfor mot gaten. Gården hadde to oppganger. Fra vårt nye bosted var det knapt hundre meter å gå så var jeg i parken som omsluttet Vålerenga Kirke og Vålerenga skole. Jeg slapp ihvertfall å bekymre meg for trafikken når jeg snart skulle begynne i 1 klasse.

Leiligheten var stor nok til oss. Litt mindre soverom til meg og Kent men stort sett god plass til alle. En gammel mann som het Herr Winther bodde i 2 etasje. Han kom ned og gjorde seg kjent med oss ikke lenge etter at vi hadde flyttet inn. Han kunne fortelle at han hadde tjenestegjort under krigen og at han likte å ha det litt rolig rundt seg. Det skulle han få slite med.

Så nærmet det seg et høydepunkt. Noe som skulle forandre og forme mitt videre liv. Skolestart var nært forestående. Jeg hadde fått helt nye klær fra topp til tå og en ny klokke som jeg til og med kunne. Mamma hadde holdt på med alfabetet og klokka i flere år med oss. Og klokka kom på hånda den dagen jeg kunne den. Og den kunne jeg altså nå. Med ny sekk på ryggen og mamma i den ene hånda gikk vi sammen opp i parken mot skolen. Vi møtte mange andre på min alder med sine fedre eller mødre. Strømmen av 7-åringer gikk gjennom parken til baksiden av kirken. Der lå skolen. Og den var kjempediger! Vålerenga skole ble påbegynt i 1893 og det ble bevilget kr 336.000 til dette prosjektet. Skolebygget er på 3 etasjer med loft og full kjeller. Bygget er oppført i mur og bindingsverk av tre med fasade av rød murstein. Vålerenga skole var den største skolen i Oslo helt frem til nåtid. På det meste var det over 1600 elever her. 1-9klasse.

Der ute i skolegården var det satt frem en talerstol med en mikrofon på. 1 klasse i år skulle deles inn i 2 klasser. A og b. På klokkeslaget 10 kom rektor frem. Han var en eldre herremann i grå dress og briller med tykk, sort innfatning. Han så skikkelig streng ut. Med en lang pekefinger pirket han lett på mikrofonen og begynte å rope opp ett og ett navn. En etter en gikk frem, hilste pent på rektor og ble henvist til sin frøken og riktig klasse. "Dan Philip Lund", spraket det over høyttaleranlegget. Da var det min tur til å gå pent frem og håndhilse på rektor. Jeg bukket dypt og så gikk jeg bort og hilste på hun som skulle bli min frøken. Hun het Astrid Brovold og vi skulle nok få det fint sammen, sa hun.
På vei opp til klasserommet i 2 etasje syntes jeg trappene var veldig lange å gå og at det var mye ekko fra murveggene. Nesten som på museet på Tøyen. Frøken åpnet døra til klasserommet og inn gikk vi. Jeg og mamma satte oss litt foran. Frøken presenterte seg litt til og snakket litt om skolen og litt om hva vi skulle gjøre fremover. Så fikk foreldrene beskjed om å gå ut og vi ble alene igjen sammen med frøken i klasserommet. Jeg hadde så mye sommerfugler i magen at jeg trodde jeg skulle dø. Den tjukkeste gutten i klassen, som forøvrig hadde spurt om det var lov til å prompe i timen, begynte å hylgrine når mamman hans gikk. Så han var ikke så tøff. Jeg kjente at jeg vokste litt på dette. Vi var 24 elever. Så og si likt mellom gutter og jenter. Etter en kort stund gikk vi ut hvor alle foreldrene ventet på sine barn og jeg og mamma gikk hjem. Denne dagen ble det ekstra god middag. Jeg var jo blitt skolegutt.

De første skoledagene ble jeg fulgt til skolen. Kort tid etter gikk jeg alene. Jeg ble fort kjent med den korte veien dit. Området rundt skolen var et rolig sted. Det lå noen gamle leiegårder her, men det var gamle trehus som dominerte boligbildet. Hele veien fra Etterstad og ned mot Gamlebyen og Lodalen var det mange gamle hus. Vålerenga var fra gammelt av en stor gård. Prestegården ligger fortsatt i parken. På 1600-tallet ble det innført et mursteinpåbud i hele Christiania (Oslo). Dette ble unntatt i denne bydelen. De som kom for å jobbe i området og på den store gården bygde seg egne hus i den skikken de hadde med seg fra sine hjemtrakter. Derfor er det mange verneverdige hus rundt Vålerenga bydel i dag. Et par av leiegårdene hadde utedasser. I to etasjer! 5 dasser i rekke i hver etasje. Deler av denne gamle bebyggelsen kan minne litt om plankebyen i Fredrikstad eller Verksgata i Moss.

Vi lærte straks å lese litt. Fiffi og Foffo var hjelpende figurer i leseboka. Det var fint å kunne litt bokstaver fra før. Navnet mitt hadde jeg jo kunne skrive fra jeg var 4 år, som kjent. De korte skoledagene gikk fort og i friminuttene fant vi fort på leker og ble kjent med hverandre. Det var nå jeg skulle bli kjent med Per Thomas i klassen. Han var en gutt med glimt i øyet og mange ideer og han var helt fantastisk flink til å tegne. Vi to fant tonen fort og benyttet enhver anledning til å leke sammen. Han bodde i et hus på grensen mot Etterstad. Jeg ble ofte med hjem dit etter skolen og i helgene. Huset han bodde i lå i enden av en stor hage som gikk ned mot noen større trehus hvor det tilsynelatende ikke bodde noen. Her var det spennende å utforske litt, og vi hadde mange spennende oppdrag her. I et hus der nede fant vi skjeneplater. Hundrevis. Det bodde ingen her  og vi så aldri noen her så vi begynte å forsyne oss litt av dette lageret. Skjeneplatene var egentlig tykke papptallerkener men dette stoppet ikke oss fra å sende disse rundt stort sett over hele østre bydel.

I 1 klasse skal det skje mye. Det var påmelding til miniputt-fotball og stor interesse rundt skolekorpset. Jeg ble med på begge deler. Det ble da en del trening på skolen og på Jordal. Der nede var det fotballbaner. Korpset øvde på skolen om kvelden, og notekurset ble tatt i skoletimene. Vålerenga skole hadde et stort korps som de var veldig stolte av. Per Thomas var ikke veldig interessert i fotball men det ble han i korpset. Han valgte trompet. Jeg valgte trommer fordi jeg syntes trommeslagerne i garden var helt rå og trommisen i Kiss, Peter Criss, var helt konge. Det samme syntes jeg om trommisen i Pelle Parafins Bøljebænd også. Bare så idiotisk at jeg kastet bort tid på notekurs når det var takt og rytme jeg skulle holde på med. Enda mer skuffet ble jeg når trommene skulle deles ut. Den lå inne i en flat eske. Dette var ikke noe skarptromme. Bare en liten øvningstromme til husbruk.
I fotball var det litt morsommere. Det var et par av gutta som var gode i klassen. I parallell-klassen var det en som var veldig god. Alle vi gutta kom på samme lag. Vi trente så godt vi kunne og vi spilte kamper en gang i blandt. Mamma hadde laget en stor og flott plakat og stod sammen med Kent og heiet på meg når jeg spilte. Det ble jeg kry av. Jeg var ikke noe god men heller ikke den dårligste. Jeg ble satt på venstre bekk i forsvar. Jobben ble utført etter beste evne men noen fotballspiller skulle det aldri bli av meg. Men det var gøy å være en del av laget.

Jeanettes barnedåp ble avholdt i Kampen Kirke. Vi hadde noen gjester. Jeg minnes at onkel Roger var en av fadderne. Jeg husker også at jeg og Kent ble tatt bilder av i helt nye klær med lillesøster på fanget. Høsten ble avløst av vinter og Jul og Nyttår gikk sin gang. Onkel Roger hadde for vane å overraske noe kolossalt på gavefronten på Juleaften. Jeg og Kent fikk alltid leker som var helt i særklasse. Dette holdt stikk i år også.

Jeg skulle også lære meg å stå på skøyter denne vinteren. Håndballbanen i parken ble sprøytelagt og her krydde det av barn på skøyter. Jeg føyk rundt på skøytejern med 3 meier på. Nesten som en sykkel med støttehjul. Disse var helt umulige å gå på. Skulle jeg hamle opp med håkky-yngelet måtte jeg har skikkelige skøyter. Jeg fikk det til slutt. De var litt store men da hadde jeg å vokse i. Nå ble det andre boller på isen. Med kølle og pøkk spilte vi håkky på isen i timesvis hver dag etter skolen. En gang ramlet jeg og kjørte tommelen ned i isen og fikk skadet den ganske bra. Det gikk noen dager så ble tommelen bare vondere. Sent en kveld tok mamma meg med til legevakten. Der ble det fortalt av han i hvit frakk at jeg måtte fjerne deler av neglrota. Det var gått betennelse i den. Han skulle bare sette en bedøvelse først. Denne bedøvelsen nektet jeg å ta. Legen prøvde å forklare at inngrepet kunne gjøre vondt men jeg truet med å gå ut hvis jeg måtte ta sprøyta med bedøvelse. Da ble det klipping i tommelnegl og fjerning av halve neglrota uten bedøvelse. Mamma måtte legge seg ned. Hun holdt på å besvime

En dag jeg gikk hjem fra skolen så jeg det kom litt røyk ut av skiferplatene på taket til Vålerenga Kirke. Jeg ble stående å kikke litt og ikke lenge etter stod mange mennesker der og kikket. Så kom brannbilene og politiet. Et par timer senere stod hele kirken i full fyr og mange mennesker rundt meg gråt. Det var en voldsom varmeutvikling fra brannen. Skolen lå tett innpå kirken og taket på den store skolebygningen begynte å ta skade. Det skulle ikke gå lang tid før skolen også begynte å brenne. Hele loftsetasjen brant ned og alle vinduene mot kirken måtte byttes. Det ble en omfattende reparasjon av skolen som skulle ta lang tid. Kirken kan jeg ikke huske ble påbegynt så lenge jeg bodde i Oslo.

Nesten samtidig med at det var en kjip gutt i klassen som begynte å mobbe meg, så ble det bygd noen helt nye boliger i Ekebergåsen. I Valhallveien lå de. Pappa tjente bra nå og han og mamma tok sjansen og kjøpte en. Jeanette fylte 1 år denne sommeren  hvor vi på nytt flyttet og skulle på ferie til Bergen. Der bodde tre av søstrene til pappa. For å komme oss dit skulle vi kjøre tog.

- Denne ferien og år nr 2 på Vålerenga Skole følges opp i neste kapittel - 

Adventstider

Da har Elisabeth bestått og fullført 3 år og 6 mnd høyskole. Hun er nå førskolelærer. Jeg er kjempestolt av henne og av familien min som har klart å tilpasse oss dette. Jobb for begge to, skole for 3 barn med lekser, gårdsarbeid - der skylder jeg svigerfar en kjempetakk - fritidssysler og alt annet som hører med til en ung familie.
Det har også vært lysmesse i Våler Kirke i dag. Det stilte speiderne i Våler opp for å gå i lys-protesje og for å lese vers foran en fullsatt kirke. Jeg, som er leder i småspeiderne, synes det var veldig hyggelig å være med på dette. Snart skal man på arbeid. Nattskift fra 19:00 til 07:00. På Aker Solutions er det høy aktivitet.

Jeg holder også på med kapittel 3 i blogg-boka mi. Den kommer til å hete "Vålerenga" og vil nok bli ganske omfattende. Det skjedde mye moro der.

Håper dere får en fin helg!

Dan

Kapittel 2 - Frem og tilbake

Moss by var preget av varierende fotballinnsats og mosselukt. Pølse i vaffel var et fenomen på Melløs og det var mye industri her. Glassverket, Blikken, Værven og Peterson, for å nevne noen. Året er 1976. KISS hadde gjort entre i rockens verden, Pompel og Pilt gikk på barne-tv og pappa fikk jobb hos Kristiansen og Sønner AS som renholdsoperatør, som vi liker å kalle det idag. Eller på godt norsk, søppelbil-sjåfør. Vi flyttet som kjent inn i et stort hus i Ulrikborgsveien. Dette var nok det romsligste stedet vi hadde bodd på frem til nå. Huset lå i bunnen av en bakke, i et veikryss. Det var knapt trafikk der og det lekte mange barn ute i gata. Dette ble første kontakt for meg med ulike barn i et nabolag. Det var litt tettere bånd mellom naboene her enn på Sagene i Oslo. Det virket som om de fleste kjente hverandre. Det gjorde de sikkert også. Jeg gled enkelt inn i miljøet og fikk min første kamerat. Han het Sverre Johan og bodde et par hus bortenfor der hvor jeg bodde. Selv om vi var jevnaldrende, var han større enn det jeg var. Det hendte pappa kalte meg "bøtteknotten", så da lå det vel litt i kortene. Sverre Johan var veldig hyggelig. Jeg tror jeg kan huske at han var enebarn. Jeg fikk også et inntrykk av at han var litt bortskjemt. Det var nok fordi han hadde de kuleste lekene jeg noensinne hadde sett. Vi ble som erteris. Lekte sammen nesten hver eneste dag.

Hunden, Naliki, var ikke vår hund. Vi tok var på den for noen. Jeg trodde lenge at det var vår. Her i Moss fikk vi en kattunge. Det var en spraglete og veldig leken jentepus som vi kalte Nusse. hun likte all slags mat og elsket å klatre i gardinene til mamma. Når hun ikke gjorde det klatret hun rundt på veggen i strietapeten. På toppen av seksjonen på stua, oppi en fruktbolle, hadde hun senga si. Der lå hun og hadde full kontroll på hva som foregikk der ned på gulvet. Nusse skulle bli en del av livet vårt i mange år fremover.

Huset som vi bodde i lå på en tomt som inneholdt en flott hage. Øverst i hagen var det en stor og bratt skråning som vi kunne ake i på vinteren. Hele veien på høyre side fantes det boder med et vedskjul og et høyt plankegjerde som markerte grensen mot naboen. Alt sammen malt i grønt. Bak det gjerdet bodde det en kjempediger hund som bjeffet fælt når vi holdt på ute i hagen. Vi fant senere ut at nissen holdt til i vedskjulet. Han hadde nok blitt med flyttelasset fra loftet på Sagene. Hagen hadde mye gress som måtte klippes ofte. Vi hadde en supermoderne dytte-klipper som vi slet mye med. Pappa svettet mye den sommeren der. På venstre side, hengende over gjerdet, vokste det et kjempestort tre som ruvet noe veldig. Dette treet lagde en stor skygge som Borghild ofte satt i på de varmeste soldagene om sommeren. Der satt hun og kikket på ungene som igjen lekte i hagen hennes.
Borghild var en eldre dame. Hun var blitt enke for mange år siden. Det hendte hun ba meg og Kent opp på saft, og en liten moralpreken. Hun var veldig gammeldags. Borghild ga pappa kjeft hvis han var streng på oss. Da likte jeg meg godt.
Rundt huset fantes var det flotte bed med mange fine blomster i. I nærheten av det store treet vokste det en klynge med ripsbusker. Det vokste også morelltrær her og øverst fantes det også et par epletrær. Jeg likte meg godt her. Dette ble sommeren jeg lærte meg å skrive navnet mitt og jeg fikk mitt første vepsestikk. Navnet mitt ble risset inn med sten på panseret på den nye bilen til onkel Jon. "Dan 4 år", stod det der. Når onkel Jon spurte meg om jeg visste hvem som hadde gjort dette så svarte jeg at jeg ikke visste noe om dette i det det hele tatt. Jeg slapp unna, gitt. Onkel Jon var snill mot meg der.
Vepsen, derimot, gjorde mer ugang. Vi lekte på gresset utenfor huset til Sverre Johan. Utpå gressplenen der stakk vepsen meg og på svært kort tid hovnet hele armen opp. Da bar det ulende hjem og rett på Moss Sykehus. Sykehuset lå da bak den gamle brannstasjonen nede i sentrum. Legen der nede fikk ikke gjort så mye men det han sa at jeg er nok meget følsom for vepsestikk. Etter et par uker var armen normal igjen.

Jeg og Kent begynte også å leke mer sammen. Han og jeg fikk felles venner og det hendte han lekte sammen med meg og Sverre Johan. Bak huset hans gikk det en sti til toppen av Blåbæråsen. Der oppe fantes det en dam med salamandere i. Dammen ble kalt "balladammen". Gudene vet hvorfor. Tror ikke den egentlig het det. Dammen var kanskje 5-6 meter i diameter og 1-2 meter dyp. På den ene siden, litt ute i dammen, stakk det opp en stor stein som var veldig morsom å hoppe over til. Fra dammen hadde vi en kjempefin utsikt utover Ørejordet. Her oppe var det veldig gøy og veldig ulovlig å leke. Mamma og pappa ga oss forbud. Selv Sverre Johan sin mamma nektet oss dette. Det gikk rykter om en ulykke her. Enda mer spennende.

Denne sommeren fylte jeg 5 år. Høsten kom og det gikk mot vinter. Den bratte skråningen øverst i hagen ble til akebakke og her akte vi mye. Helt ned til kjøkkendøra akte vi. Her fikk vi noen ganger servert brødskive med hapå eller sunda. Og et glass melk.
Vi fant noen gamle ski inne i den ene boden. Vi latet som om vi kunne bruke de og hadde 5-mila i hagen. En gang tok jeg med skiene på toppen av skråningen. Der stod jeg med de hvilende opp mot skulderen og lurte på hvordan jeg skulle klare å stå på de ned. Skiene hadde kandahar-bindinger med en svære metallspenner foran. Disse må ha sett fristende ut for jeg rekte ut tunga for å smake. Det skulle jeg ikke gjort. Tunga frøs fast på et blunk. Der stod jeg med digre ski på toppen av skråningen med tunga limt fast i den ene bindingen og prøvde å rope på hjelp. Ingen hørte meg. Det løste seg selv. Snørr og tårer rant ned og smeltet løs tunga mi til min store lettelse.

Den samme skien ble brukt i en annen lek en gang. Da ved inngangsporten. Den var 2 meter høy med to planker som på langs dannet et lite skrått tak på toppen. Over denne skråen sendte vi skiene. Frem og tilbake. Det var alltid spennende å se hvor denne skien ville dukket opp. Høyre, venstre eller på midten? Eller rett i øyet? Det fikk jeg. Gjett om den blåveisen ble stor.

Julefeiringen her ble den første jeg husker veldig godt. Jeg husker treet og gavene og jeg husker den skumle nissen i vedboden. Lilla jakke med stram hette og skjegg av bomull. Grøss!
Jeg fikk en fin sugekopp-pistol i julegave av onkel. En gang mamma skulle bytte lyspære på badet snek jeg meg etter. Nå var jeg på jakt. Jeg fyrte av et skudd og traff kuppelen hun hadde skrudd av. Denne gikk i tusen knas i gulvet da hun slapp den. Kan vel si at hun skvatt noe veldig.

Vinteren gikk så sin gang. Det ble vår. Pappa kjøpte seg ny bil. En Sunbeam. Den var det 65 hestekrefter i og den var blå. Dette ble den første ordentlige bilen jeg kan huske at vi hadde. Mormor og morfar hadde også flyttet. Igjen. De bodde nå i Son. Det var ikke langt unna.

Nå kommer det en tid som jeg ikke skjønte så mye av før litt senere. Mamma og pappa hadde det nok ikke så bra sammen som det jeg trodde. Pappa tok med den blå bilen sin med det han hadde av eiendeler og flyttet tilbake til Oslo. Mamma tok med meg og Kent og flyttet til mormor og morfar i Son. Det var den sommeren jeg fylte 6 år at mamma og pappa separerte seg.

Da nærmer vi oss Oslo igjen. Det skulle bare bli et lite opphold i Son. Son var et lite og rart sted på denne tiden. Noen vil nok mene at stedet er like rart den dag i dag. Her kunne man rusle rundt i trange smug og besøke fiskebåten på kaia. I kiosken på hjørnet fikk man is for 1 krone og det beste av alt var at huset til mormor og morfar lå et stenkast unna. De bodde i et hus som lå i bunnen av Feiebakken. Her var det også stor hage og mange frukttrær. Dette huset lå mer midt i hagen slik at man kunne løpe rundt og rundt. Det fantes også en diger hund bak nabogjerdet her, men denne var veldig snill. Det ble ganske så trangt når vi flyttet inn i dette huset. Jeg fikk bo i en lite rom på innsiden av kjøkkenet. Sov oppi en slagbenk. Det var ganske kult. Kent og mamma sov på et annet rom. Det var også noen boder i denne hagen. Bestefar likte å snekre litt og lage ulike ting av treverk. Den ene boden ble en slags snekkerbod. Jeg fikk min første hammer og min første blånegl.

17 mai nærmet seg. Like før denne dagen var det "barnas dag" på Labobakken Fotballbane. Hit valfartet alle i Son for å delta i de ulike aktivitetene som arrangørene hadde laget. Her kunne man gå på stylter, hoppe i sekk, løpe potetløp, kaste ball og mye mer. Alle barna som deltok fikk en premie. Jeg og Kent hadde til slutt en pose hver full av ting og tang. Det var kaffe, brus og pølse-salg og helt på slutten av dagen var det en stor loddtrekning. Kent var 4 år nå og begynte å bli en oppegående gutt. Brått som det var fikk han for seg at han var sliten og trøtt. Da tok han like gjerne bena fatt og gikk over 2 km alene tilbake til mormor og morfar sitt hus. Der spiste han opp restene av en kake og drakk opp en kartong melk før han sovnet på soffan. Det var der vi til slutt fant ham. Men det var først etter å ha satt i gang årets leteaksjon i Son. Kent hadde bare blitt borte for oss. Som dugg for solen. Mamma og mormor ble så redde. Ganske raskt ble forsvinningen ropt opp over speaker, og alle begynte å lete. Noen lette langs Hølen-elva, noen i busker og kratt rundt banen. Han var jo ikke så gammel og han kunne jo ikke kommet så langt. Noen kom til slutt på å dra hjem bare for å sjekke. Og det var jo der han var.

Så kom 17 mai. Jeg og Kent ble pyntet opp i nye klær. Kanskje de var fra EPA eller DOMUS? Fine ble vi. Kanonskudd vekket oss den morgenen. Denne fyres av den dag i dag. Etter en rask frokost kledde vi på oss de nye klærne og stilte oss opp i hagen på en fjellknatt. Der hadde vi god utsikt når 17 mai-toget kom marsjerende gjennom de trange gatene. Jeg husker trommene smalt i brystet og jeg ble helt lamslått av den høye lyden. Dette var skikkelig skummelt men samtidig veldig kult. Toget gikk opp til skolen hvor det var litt aktiviteter.

Tvers ovenfor huset som mormor og morfar bodde i, bodde det en dame som vi kalte for Fru Mogen. Hun var lita og rund. Hun hadde mørkt, kort hår og var alltid blid. Hennes mann var sengeliggende for en alvorlig sykdom og hun stelte med ham etter beste evne. Jeg og Kent gjorde ærend for henne. Nesten hver dag. For dette fikk vi litt penger som vi brukte på kiosken på hjørnet. Fra henne gikk det en snarvei dit. Måtte bare passe oss for litt brennesler.
Fru Mogen lagde mat til oss og hun likte godt at vi kom for å slå av en prat.

Mitt første besøk på en kino fikk jeg også oppleve nå. Kinoen lå i Ås, der hvor studentbyen er nå. Der skulle vi se på "Tarzan". Johnny Weissmuller spilte hovedrollen. I stummende mørke fikk jeg en meget spennende opplevelse.

Jeg fikk ikke så mange venner i Son. Til gjengjeld hadde mormor og morfar ofte besøk på helgene av mine onkler og tanter med kusiner og fettere. Da lekte vi jo med dem. Det var en gutt jeg traff og ble kjent med i Son. Han het Are. Han bodde like på utsiden av sentrum. Mot klubben i Son. Han var litt eldre enn meg. Vi fikk litt tid sammen, men mitt opphold i Son skulle ikke vare lenge.

Men først skulle vi på sommerferie. Til Nord-Norge.

Morfar hadde også fått seg ny bil. Jepp, en Sunbeam. Dette merket var tydelig i skuddet for tiden. Morfar sin var sjøgrønn og av typen stasjonsvogn. Denne bilen ble vasket og pusset på ofte. Det var også denne bilen vi snart skulle få oppleve vår første ferie i. Siden mormor er fra Finnmark så har vi en del slekt der oppe. Onkel Ernst, bror til mamma, og hans kone, tante Torill, ville også være med. Da i sin egen bil. Tante Torill var selv fra Troms. De ville kjøre sammen med oss opp dit. Og slik ble det. Bilen ble pakket smekk full. Morfar og mamma foran. Mormor ville sitte bak. Ved siden av henne var det en haug med bagasje. Jeg og Kent fikk plass helt bakerst. Der ble det laget to små senger av madrasser som vi kunne sove i. Vi hadde også plass til noen bamser og Donald-blader.
Samme dag som vi skulle dra kom Fru Mogen gående over til oss. Hun ropte på meg og Kent. Da vi kom frem til henne ga hun oss hver vår lille mynt-pung med 10 kroner hver oppi. Dette var mye penger denne tiden. Det visste jeg. Jeg som hadde prøvd å kjøpe godteri i kiosken på hjørnet for en tier fra morfars monopol-spill. Ja, ja. Fru Mogen ga oss en stor klem og så startet min alle første bilferie.

Bilturen skulle vare i en evighet. E-6 var ikke som E-6 i dag. Bare turen opp mot Hamar var en prøvelse. Vi hadde bestemt oss for å prøve å nå Trondheim på første etappe. På veien opp dit satt vi å kikket ut for å se etter de stor fjellene som vi hadde blitt fortalt skulle komme. De kom jo aldri. Jeg sovnet nok. I Trondheim hadde mormor slekt. Det var her vi skulle overnatte. Jeg tror vi ble der i et par dager. Dette oppholdet husker jeg svært lite fra. Tanta til mamma bodde her. Neste etappe skulle føre oss til Majavatn. Her var det et motell og campingplass. Majavatn er en innsjø. Vi skulle sove i noen hytter nede ved vannet. Det var fint her og herfra kunne man se mange fjelltopper med snø på.
Det som ikke var så flott var alle insektene. Det svermet av mygg og knott. I tillegg var det kjempe-klegg her. Den hadde lagt sin elsk på meg. Jeg løp rundt i ring og veivet med armene for å unngå å bli spist levende. De stikkene jeg fikk hovnet opp og til slutt satt jeg meg i bilen eller jeg ble inne på rommet. Med horn i panna. Jeg turte ikke å gå ut. Mine bevingede venner satte seg på vinduet og ventet. Skulle tro blodet mitt var av sukker.
Denne dagen begynte jeg å få litt mageknip.

Dagen etter kjørte vi avgårde like etter frokost. Vi var nå i Nordland fylke og nærmet oss Saltfjellet. I bakkene opp dit fikk morfar sin bil testet seg skikkelig. Veien over Saltfjellet ligger ganske høyt. Det var snø og reinsdyr der opp. Dette ble også mitt første møte med samene. Nå begynte turen å bli spennende. Det var mye nytt jeg fikk oppleve nå. Mitt på Saltfjellet var det et hus. Her stoppet vi og gikk ut. Det kan ikke ha vært mer enn 3 varmegrader ute. Det var ordentlig guffent. Men det var snø her. Midt på sommeren. Det lille huset var et lite senter hvor man fikk kjøpt litt å spise og suvenirer. Vi var nå på Polarsirkelen.

Magen min ble ikke bedre. Den ble vondere og vondere. Jeg fikk noen knip som gjorde noe helt utrolig vondt. Selv ikke mormor kunne hjelpe meg. Hele veien opp til tante Torill sine foreldre hadde jeg vondt. Så slapp det for en stund. Merkelige greier. Tante sitt barndomshjem lå fint til ved en fjord i Sør-Troms. Her skulle vi sove over før siste etappe. Det ble servert kjøttkaker og vi ble mange til bords. Jeg var kjempesulten så jeg spiste først to kjøttkaker før jeg fulgte på med en til. Da var jeg veldig mett. Morfar mente på at man ble veldig sterk av å spise kjøttkaker, men nå var det jo to i den ene armen og bare en i den andre. Jeg burde prøve meg på en til. Og det gjorde jeg. Nå var jeg så mett at det var så vidt jeg orket å gå ned til fjæra for å prøve ut mine nye kjempekrefter. Jeg røsket tak i en stor stein for å løfte den høyt over hodet eller kanskje kaste den midt-fjords. Steinen flyttet seg ikke en millimeter og jeg ble så sint. Jeg var blitt lurt og jeg var altfor mett.

Så skulle vi skille lag. Tante og onkel ble igjen og vi rettet nesa mot Kvænangen. Det var en del timers kjøring hit. Noen flere ferger å ta ta og grusveier. Det humpet og ristet og bråkte mye. Vi spiste mat på en fin rasteplass. Så kjørte vi oppover Kvænangsfjellet. Dette er også et ganske høyt fjell med snø, reinsdyr og samer. På toppen der fikk vi en utrolig utsikt ned i Kvænangsfjorden. Helt innerst i denne fjorden lå det lille tettstedet Kjækan. Her bodde mormor sin bror med sin kone og mange barn. Onkel Ole og tante Solveig. De hadde sauer og verpehøns. Deres to minste barn ble denne sommerens lekekamerater for meg og Kent. Bror og Lasse het de. Lasse var minstemann men helt klart den med mest spillopper. Han fant på de utroligste ting. Jeg og bror var like gamle. Vi lekte rundt på tunet og fant på mye rart. Vi fikk hver vår kniv og vi spikket mye. Øverst på tunet var det et gjerde. Innenfor her var sauene og en sinna vær. I et kjempelangt hus var hønene. 5000 stk. For å lette litt på arbeidet hadde de ansatt en kar fra Nederland. Han fungerte som en vaktmester og han leide en bittelite hus. Jeg husker ikke navnet hans. Det jeg husker er at han var flink til å spikke og at han lærte oss en del om dette.
Vi fikk også lov til å lære oss å hirse grass. Lange hirser lå nedenfor huset mot fjorden. Der var det mye å gjøre. Ole hadde alltid noe som han trengte hjelp til. Inne i mellom kikket vi ut på fjorden for å se etter niser. Jeg hadde aldri sett en hval før og jeg glodde mye utover fjorden. Rett som det var kunne man se liten sky av luft og vann og en liten ryggfinne som kom til syne like over vannskorpen. Midt ute i fjorden kunne man også se en øy. Her hadde man av en eller annen grunn samlet sammen en flokk moskusokser. Senere fikk jeg vite at de forsket på de her. Etter mye arbeid ble det mye mat. Kokt egg til frokost. Pannekaker til lunsj og kokt torsk til middag. Hver dag. Jeg satt forundret ved kjøkkenbordet og så på slekta spise fisk. Jeg var hysterisk over å oppdage et eneste bein i fisken min. Ole, Bror og Lasse stappet innpå og fiskebeina kom ut munnvikene. Helt utrolig teknikk.

Magen var ikke bra. Jeg var såpass syk at vi måtte til legen. Da ble det kjøretur til Alta. Legen fant ikke noe galt med meg men jeg fikk med klyster tilbake. Det skal jeg si gjorde susen. Det er ikke lett å holde på denne væsken i mer enn 10 sekunder. Antageligvis var det en veldig spent gutt som hadde fått for mye sommerfugler i magen i forkant av denne ferien. Det skulle vise seg at denne magen skulle bli fylt av sommerfugler mange ganger til i løpet av årene fremover.

Jeg tror vi var der opp i rundt 2 uker før vi måtte ta farvel og begynne på den lange kjøreturen hjem. Denne turen husker jeg lite av. Det var nok fordi jeg lengtet hjem. Vi var nok innom noe slekt på vei ned også.
Så var vi brått tilbake i Son. Det var nå blitt tidlig høst. Så en dag dukket pappa opp og jeg ble så glad. Pappa ble et par dager i Son denne gangen. Han hadde jo vært innom her litt før på besøk, men ikke for så lenge av gangen. Mamma og pappa fant tilbake til hverandre. Vi ble til en familie igjen og nå var det på tide å flytte videre i livet.

Oslo stod så for tur. Pappa hadde fått jobb som reklameplakat-montør. Han jobbet sent på kvelden og sørget for at datidens reklame skulle synes for folk. Han var da utstyrt med en kjempelang stige, tapetlim og påføringsutstyr. Samt mange store ruller som skulle limes opp. Vi fant oss en leilighet i Sverdrupsgate i nærheten av Grynerløkka. Denne var på 1 rom og kjøkken. Jeg og Kent fikk en køyeseng mens mamma og pappa delte en type soffaseng. I stua.

Da var jeg og min familie tilbake i Oslo og nå lå det 3 interessante år fremfor meg. Skolestarten nærmet seg men før det skulle jeg flytte mer, få en utenlandsk venn, først uvenn, og lære meg å stå på skøyter og å sykle.

Året gikk fra 1977 til 1978

Ny dag, nye ord. Og litt trist.

Da sitter jeg og leser fine tilbakemeldinger fra dere. Jeg blir helt varm i kroppen kjenner jeg. Holder på med kapittel 2 nå, og nå er minnene enda tydeligere. Ordene raser ut av minnebanken min. Dette er veldig gøy!

Svarte-Per, katten vår, er så syk. Han er 16 år gammel og har vært en følgesvenn og god musefanger på gården siden har var et lite svart nøste. Han har flyttet inn i håndkleskapet på badet i 2 etasje for å få litt fred. Der sover han hele dagen på et tykt teppe. Mat og vann har han veldig nær seg. Det er så vidt han orker å gå på do i kassa si som er nede i 1 etasje.

Når jeg skulle legge meg sent i går kveld kom han ustø ut skapet og satte seg mitt på baderomsgulvet. Der satt han og kikket på meg og mjauet høyt. Da kom det mange følelser frem (Det kommer en historie om en hund senere i boka) og jeg syntes så utrolig synd på ham. Jeg koste ham og sørget for at fikk roet seg ned på plassen sin før jeg gikk å la meg. Til uka må vi dyrlegen og ta noen vanskelige avgjørelser. Han har nok nyresvikt. Da er det ikke så mye å gjøre. Og nei, han er ikke bare en katt. Ikke for meg og min familie.